Det har gått helt som smurt

Han er lærlingen som ble gullgutten. Ingen har opplevd norsk idretts utrolige fremmarsj nærere enn Bjørn Dæhlie.

27 år gammel står Bjørn Dæhlie med fem olympiske gull og fem VM-seire, og han er to ganger vinner av verdenscupen sammenlagt. For seks år siden var han en tomhendt gutt fra Romerike.

CALGARY 1988: Bjørn Dæhlie er med i troppen, men får ikke gå noen av rennene. Han er læregutt. Bjørn lærte lite om hvordan ta OL-gull. Norge fikk bare ett; det var i demonstrasjonsidretten curling.

ALBERTVILLE 1992: Bjørn Dæhlie vinner 15 km fristil, 50 km fristil og er med på stafettlaget som også vinner. Tredobbelt olympisk gull.

LILLEHAMMER 1994: Bjørn Dæhlie vinner 10 km klassisk og 15 km fri teknikk jaktstart. Dobbelt olympisk gull.

Suksessen er så overveldende at det ikke er så viktig å nevne OL-sølv. Fra null til hundre, heter det i bilannonsene. Fra null gull til seks gull på seks år, sier annonsen for Dæhlie. Hvordan kunne det gå til?

Endret innstilling

- Mye er skjedd på mange områder, sier Bjørn og trekker pusten. Han er lærlingen som ble gullgutten. Ingen har opplevd norsk idretts utrolige fremmarsj nærere enn Bjørn Dæhlie.

- Vendepunktet for norsk langrenn kom egentlig i 1988. Da fikk vi beskjed om at vi skulle ha OL på Lillehammer i 1994. Etter en tørke gjennom 1980-årene slo Vegard og Pål Gunnar til med medaljer i mesterskap. Det endret innstillingen. Til da hadde det vært om å gjøre å komme nærmest Gunde Svan - ikke å vinne. Vi hadde fått mye negativ omtale i pressen, og det hadde vært tungt å være med.

- Hvordan skjedde omslaget?

- Vi fikk bedre støtteapparat og mer profesjonelt opplegg. Resultatene kom, interessen for vinteridrett steg da vi ble tildelt OL og ikke minst da det gikk an å slå svensken. Dette ga en spriraleffekt, med mer penger til Skiforbundet som igjen gjorde det mulig med høydetrening, helse- og restitusjonsapparat med fysioterapeuter og faste smørere.

- Så løperne var de samme?

- Nei, den største forskjellen skjedde i innstillingen hos gutta og gjengen rundt. Det ble stilt høyere krav, og vi var sultne. Mentaliteten ble; det er bare førsteplasser som gjelder.

Sammenfall Heller ikke i VM i 1989 la noen merke til Bjørn Dæhlie. Han syntes det likevel var stort å få være med. Han nesten gråt av glede da han kom på lag med Vegard Ulvang og Oddvar Brå.

Snart var ikke det nok.

- Jeg vant et verdenscuprenn i Salt Lake City i julen 1990. Da skjønte jeg at jeg kunne slå Gunde. Og kanskje viktigst; det var ikke godt nok bare å være på laget.

- Hvem skal ha æren for forandringen?

- Det var flere sammenfallende omstendigheter. Vi fikk Olympiatoppen, som var noe helt annet enn prosjekt P-88. Det var mer en flop, uten noe system rundt. Samtidig gjorde Skiforbundet en bra jobb økonomisk. På trenersiden kom Inge Bråten inn. Han var flink til å tenke i nye baner, sier Bjørn om den avgåtte landslagstreneren.

- Fra 1992 ble det også mer jobbing på tvers av grensene. Olympiatoppen kom til sin rett, etter at den ikke hadde fungert i begynnelsen. Olympiatoppen har systematisk vært med på å bringe norsk toppidrett til enda nye høyder. Samarbeidet er fint, og alle grener kan gå inn og hente informasjon.

- Kanskje ble fotballgutta litt motivert av det som skjedde på Lillehammer? antyder Bjørn.

Lagfølelsen

Fra null gull i Calgary til ti på Lillehammer. Er det likevel noen garanti for at vi ikke bare har vært på en bølgetopp og er på vei ned igjen?

- Alt vil gå i bølger. Vi må passe oss for å legge opp for ambisiøst opplegg. Det er ikke bare å øke lag, administrasjon og støtteapparat. Økonomien er helt avgjørende. Interessen blant sponsorene vil gå i bølgedaler, avhengig av om mesterskapene går hjemme eller ute og ut fra generelle økonomiske konjunkturer.

Mange utlendinger har bedt om en forklaring på det norske idrettsunderet, og mange har svart lagfølelsen. Det elementet hører også hjemme i fasiten til Bjørn.

- Du må føle trygghet for at de som er rundt deg gjør en best mulig jobb. Det er viktig ikke å krangle med dem som er i teamet, men være trygge på hverandre. Lagfølelsen bygges opp ved at man uttaler seg på vegne av et lag. Man er avhengig av et støtteapparat for å ta OL-gull. Det kan være hyggelig også for fysioterapeuten å bli nevnt, selv om han aldri kommer i avisen, sier romerikingen.

Samholdet i det norske laget bevises av for eksempel Alsgaard og Dæhlie i disse dager. Alsgaard har lært Dæhlie bedre skøyteteknikk, selv om han vet at det kan gjøre det vanskeligere å slå ham når sesongen starter.

- Jeg har lært teknikk av Thomas, han har lært intervall og klassisk teknikk av meg. Det er styrken i et lag, sier Bjørn. Den mentale oppbyggingen hos langrennsgutta har gått mest på å skape en lagfølelse.

Forspranget

Det viktigste i toppidrett er å ha forsprang idet målstreken passeres. Det skaffer man seg best ved å ha forsprang også før startskuddet smeller.

- Vi hadde et forsprang i 1992 med vårt gliprosjekt. Nå er det innhentet. Fortsatt ligger vi langt foran på høydetrening. Men det er hele tiden en viss utvikling, og du vet aldri når konkurrentene kan like mye, eller mer. Etter 1992-sesongen hadde jeg følelsen "du ligger i forkant på skøyting." Så kom Thomas og utklasset meg i OL.

- Når det i Trysil bygges hus med trykkammer, er kanskje bestrebelsene på å fortsette idrettsunderet nådd for langt?

- Høydehuset er vår mulighet til å trene i høyden uten å ha høyden. Det er ingen fabrikk. Forskjellen fra et vanlig hotell er tette dører, sluser og at du får vondt i hodet og søvnproblemer de første dagene. Er det kunstig? For meg er det like kunstig å ligge på 3000 meters høyde i Italia og gå ti-minuttersrunder to ganger om dagen i 14 dager. Det er til å bli "gæern" av. Men det er mange aspekter ved et høydehus, og jeg skjønner at noen er betenkte. Selv sidestiller jeg trykkammer i Trysil og høyde i Italia. Men det er fint at vi har åpenhet om emnet, og det er fint at folk er skeptiske, slutter Bjørn Dæhlie.

Undrenes tid er nok ikke forbi.

Les også

Siste fra Fakta

BJØRN DÆHLIE (1967- )

Født i Elverum Langrennsløper. Bjørn Dæhlie er tidenes mestvinnende langrennsløper, med 28 VM/OL-medaljer, fordelt på 17 gull, 8 sølv og 3 bronse. Han har også flest verdenscupseire gjennom tidene, med 46 individuelle seire og seks sammenlagtseire. I tillegg til sin aktive karriere, har Dæhlie vist et sterkt engasjement i arbeidet for barne- og ungdomsarbeidet innen idretten. Han har innstiftet en pris til Årets Ildsjel. Den deles ut til personer som har gjort en spesiell innsats for barn og ungdom innen vinteridretten. Han arrangerer også årlig et stort barnelangrenn i hjembygda Nannestad.