Det ville neppe la seg gjøre å skrive en kjedelig biografi om Hydros grunnlegger Sam Eyde, selv om det i glimt kunne virke som Ole Kristian Grimnes har vært på randen til å forsøke. Lykkeligvis gjør både Grimnes' stille underfundigheter og hans ruvende objekt dette umulig, tross den nøkterne grundighet som preger boken. Vi har fått en solid og fengslende redegjørelse om en av de store industribyggere i vår historie. Livsverket og livsløpet gjør Sam Eyde (1866-1940) fargerik nok til at det blir spennende å følge ham gjennom de stadig ynglende idéer og hans aldri hvilende gjennomføringskraft.
Boken om den grenseløse gründer, en treffende undertittel på en biografi som føyer seg pent inn i rekken av en voksende serie verker om store nordmenn, er skåret over den lest som angelsaksisk historisk biografilitteratur har arbeidet etter de siste 100 år. Derfor ingen overraskelser i strukturen, men med behagelige og lettende glimt av den humor som opplagt er på plass når en så spesiell mann skal tegnes. Samtidig passer Grimnes på å få satt den livsglade industrigiganten - for etter norsk målestokk var han det - inni den historiske sammenheng, med nasjonsbyggingen og samvirket med politikere som hans dels behøvde, dels foraktet. Bortsett fra Christian Michelsen og til dels Gunnar Knudsen var de jo ikke handlingens menn, og det var han.
Etter en skolegang hvor «kan gjøre det bedre» var en tilbakevendende bemerkning i karakterprotokollene, ble arendalitten ingeniørstudent i Tyskland. Kontaktene med tyskerne holdt han ved like gjennom det meste av livet. Og hans norskhet var etter hvert så utydelig at det ble hvisket om at hans opprinnelse måtte skyldes en frodig mor som ikke hadde tatt det så nøye med det sjette bud.
En slik slutning er det neppe grunnlag for. Men på buskisplanet var den med i vurderingen av ham blant dem som etter hvert mislikte Sam Eyde mer og mer. Han lot det norske flagget vaie, men hverken før, under eller etter unionsoppløsningen i 1905 så han det minste problem med å fortsette sitt produktive samarbeid med svenske kolleger, Wallenberg-dynastiet fremfor alle.
Men samarbeid og metodikk var ikke hans sterke side. Han var inspiratoren, umettelig på ros, og han skulle ha plass i fremste rekke. Ville de andre ikke sette ham der, forsøkte han å rydde veien dit for seg selv: Kostelig, men også avslørende, er Grimnes' fremstilling av arbeidet for å få gitt professor Kristian Birkeland nobelprisen i kjemi for sin oppdagelse av «Eyde-Birkeland-metoden» for fremstilling av kunstgjødsel. Dette var jo Hydros vitenskapelige og økonomiske bærebjelke, og unektelig hadde den geniale Birkeland idéen, mens Eyde skaffet pengene.
Eyde syntes dette med en nobelpris var en fortreffelig idé - men bare hvis han og Birkeland kunne dele den. Og ved sin utrettelige og ubeskjedne lobbyvirksomhet forkludret han Birkelands kandidatur. For de svenske eksperter som hadde ansvaret, visste at Eyde bare var ingeniør - dynamisk og pågående og kreativ, sant nok, men forsker var han ikke.
Derimot var han igangsetter og leder. Han kunne inspirere sine folk til dåd under vanskelige forhold, han så muligheter der andre så uovervinnelige problemer, og han utfoldet en ustoppelig energi. Som fortjent vederlag sørget han for å skaffe seg direktørgasjer, utbytter og ikke minst fallskjermer i den astronomiske klasse etter den tids forhold - og han plasket muntert rundt i en levemannsluksus som var til de grader unorsk.
Det gikk på en måte galt til slutt, og ikke bare fordi den norske misunnelsesfaktoren slo ut. Hans sult på uhemmet ros og heder gjorde en stor del av hans siste år til en sammenhengende egotripp. Han hyret inn tegneren Kittelsen for å få illustrert utbyggingen av fossekraften og sin egen innsats i dette umåtelig viktige arbeidet. Og han la seg ut med mer prinsippfaste og kanskje like dyktige medspillere som forgjeves forsøkte å forklare ham at han ikke kunne sitte på alle sider av bordet samtidig.
Nær den evige sne ble forholdene til slutt for små og for kalde for ham, og han tilbragte en stor del av tiden i Frankrike. Men da han var ute av ledelsen for de store konserner som han hadde bygd opp - Hydro og Elektrokemisk i første rekke - kjøpte han gård og sørget for å drive et avansert landbruk i noen år.
Vinteren 1939-40 ble han syk. Han hadde da klart å få fullført en svært ubeskjeden selvbiografi og utgitt første del av den. Han døde midtsommers 1940, ikke ubemerket og slett ikke glemt, men i et Norge som da hadde fått helt andre ting å tenke på.
PER EGIL HEGGE
