Festung Norwegen: Kamp eller kapitulasjon?

Det store spørsmål våren 1945 var om tyskerne ville velge å kjempe i Norge efter sammenbruddet på Kontinentet, for her i landet hadde de ennå en ubeseiret styrke på 350.000 mann. Wehrmachtsjefen i Norge, generaloberst Franz Böhme, ble regnet som nazist og kunne kanskje velge kamp i stedet for kapitulasjon. Men i dagboken til Wehrmachts overkommando står det for 8. mai 1945: "I Norge forløp dagen rolig. " Det ble ingen kamp om Festung Norwegen. Tidlig om morgenen hadde general Böhme meldt fra at han ville adlyde ordre - Wehrmacht kapitulerte også her.

VÅREN 1945 var Norge en tysk festning - Festung Norwegen - bygget ut for å motstå en ventet invasjon fra sjøen. Selv om store styrker var trukket ut det siste året for å settes inn på frontene i øst og vest, hadde Wehrmacht likevel omtrent 350.000 mann under våpen i landet. Det store spørsmål var nå: Kunne man vente at de tyske troppene i Norge ville legge ned våpnene uten kamp efter den kapitulasjon som snart måtte komme i Tyskland, eller ville de velge å selge seg dyrt? En kamp om Festung Norwegen ville ikke bare koste invasjonstroppene mye, den ville kunne legge Norge i ruiner.

Festning med svakheter

Nordmennene og de allierte så med respekt på den festning tyskerne hadde bygget ut Norge til, og anså at det ville koste svært mye å erobre den. Men Wehrmacht selv var helt på det rene med at festningen hadde store og alvorlige svakheter, som det ikke var så mye å gjøre med. Nyttår 1944 gjorde man opp status, efter mer enn to års intens utbygging.

Første og største problem var de enorme avstandene. Svenskegrensen kunne ikke forsvares selv mot svenskene: forutsetningen for at tyskerne kunne holde Norge, måtte være at Sverige forholdt seg nøytralt, og foreløbig, slik situasjonen var i januar 1944, var det ikke tegn til annet.

Men heller ikke kystforsvaret var Wehrmacht fornøyd med. Til å begynne med hadde man trodd man kunne nøye seg med å besette havnene. Men det viste seg snart at skipsfarten langs kysten måtte beskyttes, og dermed måtte troppene strekkes ut langs hele norskekysten. Nå, i januar 1944, sto det 13 divisjoner i Norge, og hele ti av dem var satt inn i kystforsvaret, mens tre sto i reserve. Enkelte divisjoner skulle dekke et frontavsnitt på over 200 km i luftlinje dette ble bare en slags forpostoppstilling, mente rapportskriveren, og det ville ikke kunne holde mot et "energisk" angrep.

At Norge var en naturlig fjellfestning, skapte også sine problemer, for bare fjellet er ikke noe egnet fundament for kystbatterier. Transportproblemer forhindret tilstrekkelige tilførsler av betong og annet materiale. Det man kunne få fraktet, måtte vesentlig gå til flyplassene, ubåtbunkerne i Trondheim og Bergen, samt til de fire store kystbatteriene: to ved Narvik, ett ved Trondheim og ett ved Bergen.

Ialt var det nå 250 kystbatterier i Norge, men bare en del av disse var gode nok. Over halvparten var for langsomme og derfor ikke egnet mot sjømål og det var jo fra sjøen invasjonen ville komme, regnet man med. Flyvåpnet i Norge var svakt, derimot var Kriegsmarine sterkt representert, noe som styrket forsvaret.

Unge soldater

Overkommandoens ekspert tvilte også på troppenes kampverdi. Avdelingene i Norge hadde stått så lenge uten kamptrening at de ikke lenger kunne samarbeide effektivt i felt - det var en tankevekker at den 25. panserdivisjon, som var blitt sendt fra Norge til Østfronten, forskrekkende raskt hadde brutt sammen der.

Situasjonen ble ikke bedre av at mannskapene i Norge stadig ble byttet ut. De eldre og mer trenede ble overført til Østfronten, mens reserver ble sendt nordover som erstatning. Det var attenåringene som nå ble innkalt til tjeneste. Men om soldatene i Norge var for unge, så var offiserene til gjengjeld for gamle - "den unge løytnant mangler" , står det i rapporten til Overkommandoen.

Det kom flere unggutter til Norge. Våren 1944 ble en av infanteridivisjonene byttet ut med en nyoppsatt fra Tyskland. Efter Ddagen ble mannskapsstyrken i Norge ytterligere svekket, idet de to divisjonene i reserve ble sendt av sted. 10 00015 000 mann på permisjon i Tyskland ble omdirigert til fronten, og dessuten ble 4000 trenede soldater i Norge byttet ut med rekrutter.

Ironisk nok gjorde invasjonen i Normandie at Norge ble viktigere for tyskerne, for nå mistet de sine ubåtbaser på franskekysten og ble helt avhengig av norskekysten for å kunne føre sjøkrig. Men risikoen for alliert invasjon i Norge var nå meget liten, derfor kunne tropper trekkes ut derfra.

Lapplandsarmeen

Senhøsten 1944 ble det for mange tropper i Norge. Finland hadde hittil slåss på samme side som tyskerne, men i september 1944 inngikk finnene våpenhvile med russerne. Dermed sto Wehrmacht overfor en meget vanskelig oppgave i nord: hvordan skulle man få trukket ut de ca. 200.000 tyske soldater i Finland? Det var Lapplandsarmeen, generaloberst Rendulics kamptrenede tropper, som det nå var stort behov for andre steder.

Wehrmacht bestemte seg for at Lapplandsarmeen måtte trekkes ut beskyttet av "den brente jords taktikk" - alt skulle ødelegges bak dem, så fienden ikke så lett kunne følge efter. Allerede 3. oktober gikk Hitler med på at en slik tilbaketrekning skulle finne sted frem til Lyngenfjorden, da generalene fant det umulig å holde den nordøstlige delen av Norge lenger, med de vanskelige forsyningsforhold som nå hersket.

Nå viste det seg hvor vanskelige forholdene var i nord. Troppene fikk traske landeveien fra finsk Lappland og fra Varanger til Troms. Størstedelen av disse styrkene skulle videre til kampen på Kontinentet, og transporten dit måtte skje via korteste sjørute - fra Oslo. Men Nordlandsbanen gikk ikke lenger enn til Mo i Rana. Det ble derfor en lang marsj for tusenvis av soldater den vinteren - noen måtte gå helt til Trondheim før de fikk skyss, da jernbanen fra Mo ikke hadde tilstrekkelig kapasitet til en slik masseforflytning.

Utrolig nok foregikk tilbaketrekningen helt efter planen en mengde utstyr ble også fraktet med. Det ble noe kamp med russiske tropper ved Kirkenes, men ingen avdelinger ble avskåret. 25. oktober ble Kirkenes rømmet. 31. januar 1945 var Lyngenfjorden Festung Norwegens nordligste grense.

Vanskelig vår

Hittil hadde generaloberst von Falkenhorst vært WehrmachtBefehlshaber i Norge. 18. desember 1944 overtok generaloberst Rendulic kommandoen, og han igjen ble byttet ut med general Böhme i slutten av januar 1945.

19. februar meldte Böhme til Overkommandoen at det nå bare var kull igjen i Norge for mars måned. I april kunne det kanskje halte og gå ennå, men i mai ville alt stanse.

Tonnasje manglet, kull manglet - og i februar meldte Berlin at det ikke lenger ville bli sendt mat, fôr eller ammunisjon til troppene i Norge. Situasjonen var nå blitt så vanskelig at Overkommandoen i Berlin og Böhme i Norge var kommet til samme resultat: Nord-Norge måtte rømmes til Narvik kanskje helt til Namsos. Man skulle forsøke å få Hitler til å gå med på det.

I mellomtiden fortsatte forflytningen av tropper nordfra til SørNorge eller Tyskland. I mars sto det 7 divisjoner i Festung Norwegen - 3 fra Lapplandsarmeen og 4 "gamle" . Dessuten var en divisjon på marsj sydover, og en hadde begynt overføringen til Kontinentet.

Terboven eller Böhme?



Wehrmacht hadde stadige problemer med Reichskommissar Terboven. Så lenge det ikke var krigshandlinger i Norge, var Terboven øverste tyske instans, men så fort det kom til kamp, skulle Wehrmacht overta, fordi hensynet til krigføringen alltid kom først. Dette faktum ble slått fast flere ganger under krigen, men Terboven var ikke tilfreds med å bli skjøvet til side akkurat i det øyeblikk hvor det ville bli nødvendig å sette hardt mot hardt. Allerede i 1943 la han derfor frem en plan: Han skulle få en del av SydøstNorge som sitt eget område, og mens Wehrmacht tok seg av kampene ellers, skulle han holde orden der med sine politistyrker og gjennomføre krigen mot "bandene" .

Wehrmachts overkommando var slett ikke enig, generalene tviholdt på at Wehrmacht var øverste instans i enhver krigssone, og de fikk både Hitlers og Himmlers støtte for dette syn. Siden politistyrkene hørte under Himmler, var dennes støtte i saken viktig, og Terboven kom ingen vei. Men så sent som mars 1945 gjorde han enda et forsøk på å få sitt eget "forsvarsområde" i Norge. "Han oppnådde ikke sin hensikt, " står det lakonisk i Overkommandoens dagbok.

Hitler tok livet av seg 30. april efter først å ha utpekt Grossadmiral Dönitz som sin efterfølger. Det var heldig for Norge at han så gjorde, for Dönitz handlet helt efter militære prinsipper. Krigen var tapt, og det eneste man kunne gjøre, var å nedlegge våpnene under full disiplin.

Dönitz styrket Böhmes stilling ved å gjøre ham til virkelig øverstkommanderende i Norge - også flåten og luftvåpenet ble stilt direkte under ham. 7. mai avsatte Dönitz Terboven som Reichskommissar, all makt i Norge ble nå konsentrert hos Böhme. Samme dag kapitulerte Dönitz betingelsesløst på alle fronter - også i Norge.

Et mirakel?



Det tok litt tid - og det var nervepirrende timer for Hjemmefronten - fra kapitulasjonsordren var gitt til det ble klart at Böhme aktet å parere ordre. Men natten til 9. mai 1945 trådte kapitulasjonen i kraft, og de tyske troppene i Norge begynte å løse sin siste oppgave i Festung Norwegen: å avvæpne seg selv og trekke seg tilbake til nærmere angitte posisjoner, før de kunne bli sendt tilbake til Tyskland. Den oppgaven klarte de med glans, "Takket være et fremragende tysk stabsarbeide, raske improvisasjoner og en nesten ufattelig disiplin, " som Milorgsjefen Jens Chr. Hauge uttrykker det. Han kaller også kapitulasjonen i Norge "på mange måter et mirakel" .

Men var den noe mirakel? Det var helt klart at Terboven ville ha kjempet til siste slutt. Miraklet var kanskje at Wehrmacht beholdt kontrollen over situasjonen. For Wehrmacht hadde, tross all tapperhet i med og motgang, aldri vist noen beredvillighet til å ofre soldater i meningsløs strid. Det var Hitler som hadde gitt ordrer om "fanatisk motstand" , ofte mot sine generalers protest.

En fortsatt kamp i Norge ville opplagt vært meningsløs efter Tysklands kapitulasjon - Festung Norwegen var avskåret fra Riket, uten tilførsler og med små reserver av mat, drivstoff og ammunisjon.

Når Böhme likevel nølte, var det temmelig sikkert fordi han håpet å slippe betingelsesløs kapitulasjon. Han sto - og det sa han også selv - med en ubeseiret hær i uinntatte stillinger, og han måtte kunne håpe på mer ærefulle vilkår enn betingelsesløs overgivelse. Men håpet brast, og han valgte å parere ordre. "I lydighet og med disiplin har troppene i Norge . .. hevdet den tyske soldats ære, " heter det i Overkommandoens sluttmelding 9. mai 1945. Bedre slutt på de fem lange år kunne Norge ikke ønsket seg.

Les også:

Les også

Siste fra Fakta

Siste nytt