Gratulerer, kjære landsmann!

Iår fyller Arbeiderpartiet 100 år. Men arbeiderbevegelsen i Norge har på mange måter like stor grunn til å feire morgendagens 90-årsjubileum: Einar Henry Gerhardsen. Som så ofte ellers er det greit å ty til Reiulf Steen når man ønsker perspektiv på tingene: "Sjelden opplever man i historien at situasjoner og personer passer til hverandre i en slik grad som efterkrigstiden og Einar Gerhardsen. "

AV BJØRN TALEN

HAN var der alltid. I 50-årene da Norge gikk rett frem på skinner. Stasjonene het Gjenoppbygging, Planøkonomi, OBOS, Framsteg og NATO, og endestasjonen var Velferdsstaten. Haakon Lie var fyrbøter, mens Gerhardsen styrte lokomotivet støtt og trygt. Med jevne mellomrom hilste han til luen og sa "Kjære landsmenn" . Populær som trikkefører Syversen i Kardemomme by, og selv de som ikke likte ham, trodde knapt det var mulig å bli kvitt´n. - I Norge er det ikke valg, bare gjenvalg, sa Golda Meir.

Nå er det likevel gått toogtyve år siden lokomotivføreren ble avsatt. Mange av hans forgjengere endte som bitre og halvglemte menn. Han gled over i de aktive pensjonisters rekker med stil og verdighet. I årevis har han vært den røde rosen i partiets valgknapphull. Trygve, Odvar, Reiulf eller Gro - det var Einar folket ville se og høre. Og ikke alltid bare til pynt heller. Den gamle landsfaderens ikke helt usynlige hånd grep inn ved flere av historiens sporskifter.

DERFOR virket det nokså sterkt å møte dette høyst levende monumentet over norsk efterkrigshistorie på dobbeltrom 304 på Rikshospitalet der malingen henger i lysegrønne laser på veggene. Ved et enkelt pinnebord under det uunngåelige rensdyrbildet (eller var det hjortevarianten? ) tok han imot Aftenposten. Vanligvis tretter vi ikke våre lesere med lørdagsintervjuenes ytre omstendigheter, men denne gang er det to gode grunner til å gjøre en unntagelse.

For det første er det så typisk for Einar Gerhardsens privilegiefrie livsstil. - I andre land ville de vel ha reservert en hel fløy, mumlet tegneren litt indignert. Men det ville denne pasienten ha likt særdeles dårlig. Han som dyrket det nøkterne, ja nesten asketiske liv. "To enkle mennesker" var tittelen på en hjemmehosreportasje Allers laget i sin tid med Werna og Einar i den beskjedne leiligheten på Tøyen.

Blåkort, ekstralønn, blålyseskorte og Seychellene? Ånei, ikke denna gutten. En telttur til Italia var den ytterste luksus statsministerfamilien bevilget seg.

"Den som vil feste sammen med Gerhardsen, må ha med seg vørterøl og Seips visebok, " halvspøkte justisminister O.C. Gundersen en gang.

På nattbordet ligger ett eple og en appelsin.

FOR det andre gir det grunn til refleksjoner at til tross for den ellers velutviklede velferdsstaten Gerhardsen og hans menn la grunnstenene til, og at hverken sosialdemokratiske eller borgerlige regjeringer noen gang har bevilget så mange milliarder til helse og sosiale formål, er det likevel ikke triveligere og verdigere forhold velstands-Norge byr sine syke og gamle.

Men da intervjet fant sted, skulle pasienten snart ut. Ikke bare til den store bursdagen, men allerede til 1. maifeiring, Røyken der han skal nedlegge krans på minnesmerket over Arbeiderpartiets første formann.

- Vet du hvem det var? Plutselig er det velkjente, både sjenerte og lure, sjarmesmilet der.

AU. Ikke bare hadde vi tenkt å stå for spørsmålene selv, men svaret triller ikke ut på tungen som det høver seg for en gammel historiestudent. Jeppesen, Holtermann Knudsen? Nei, her er det farlig å tippe.

- Tenkte meg det, ja. Det er ikke mange som husker at det var Anders Andersen.

Sier den gamle som selv ikke traff partigründeren. Derimot både Lenin og Trotskij. - I 1920 ble jeg valgt som en av åtte representanter til Den kommunistiske internasjonalens 2. kongress. Vi reiste over Vadsø og Murmansk via Petrograd til Moskva, forteller han.

Det var den gang de ulykksalige Moskvatesene ble vedtatt. De satte strenge betingelser for å bli medlem av kommunistpartiene. Begrunnelsen lå i første setning: "Nord-Amerika og Europa er gått inn i borgerkrigens epoke. " I det var det underforstått at kommunismen snart ville seire, og man var redd for at opportunister skulle melde seg inn.

Slik gikk det jo ikke, og det var en ulykke for arbeiderbevegelsen at tesene ikke ble opphevet, sier Gerhardsen.

MEN både Arbeiderpartiet og Gerhardsen som i 1923 ble valgt til partisekretær (med to fattige stemmer mer enn den senere rabiate kommunistlederen Peder Furubotn) , fortsatte i flere år som medlem av Internasjonalen. Mannen som bragte Norge inn i NATO, trodde den gang på revolusjonen og proletariatets diktatur. Og solgte Klassekampen. Og ble fengslet flere ganger, blant annet for militærnekting.

Gutten fra arbeiderhjemmet på Oslos østkant ville først bli baker. Antagelig med en napoleonskake og ingen keiser i maven. Men han begynte som visergutt, fortsatte som fabrikkarbeider og instrumentlærling, og endte sin sivile karriere som veiarbeider som faren.

Hvorfor ble han så stor? Og hvorfor valgte han riktig vei? Den politiske moderasjonsprosess startet nok alt i slutten av tyveårene, men det lå aldri tydelig i kortene at han skulle nå helt til topps før han plutselig var der sommeren 1945. Til tross for de dystre omgivelser lo alle godt da en tysk medfange i Sachsenhausen spådde nordmannen at han efter krigen ville komme til å gå ut og inn av Kongens slott . . .

MEN antagelig var det nettopp krigen som ga Gerhardsen det store format, slik den også formet så mange andre av hans generasjon. Han ble reddet hjem fra den sikre død i Tyskland til Grini. Der satt arbeidergutten med folkeskoleeksamen sammen med fremstående akademikere med en helt annen klassebakgrunn. Det ledet til gjensidig innsikt og respekt.

Men Einar Gerhardsen var ingen storkjendis og selvskreven leder for samlingsregjeringen som skulle dannes. Både den sittende statsminister Johan Nygaardsvold og Venstremannen Paal Berg sto foran ham på listen. "Gubben" sørget Arbeiderpartiet selv for å sette utenfor, mens kommunistene og C.J. Hambro sa nei til Hjemmefrontens leder og dermed banet veien for E. Gerhardsen, Ap.formann og ordfører i Oslo.

DET var en ung og delvis uerfaren gjeng som gikk løs på den tunge oppgaven å gjenoppbygge Norge. Men kanskje var det lettere å styre landet da enn nå når intet kan gjøres uten at en interessegruppe lager spetakkel?

- Ja, da krigen sluttet, hadde vi et enestående utgangspunkt i Norge i forhold til andre land: Fellesprogrammet som fikk oppslutning fra Høyre til NKP. Selv om det var enighet om at partiene måtte gjenoppstå, var det et samarbeide, også ut over den første valgperioden, som vi ikke har sett siden, sier Gerhardsen, og efterlyser litt av den ånden i arbeidet med å finne løsninger på dagens utfordringer.

MEN igjen, hvorfor ble han den suverene og folkekjære hersker? Ikke kunne han visjonere og analysere som Trygve Bratteli, efterfølgeren han helst ikke ville ha, og ei heller hadde han Kåre Willochs briljante intellekt. Derimot var Gerhardsen en mester i politisk teknikk, basert på lagarbeide, og en aldri sviktende teft for folkets dypeste følelser.

Han kunne nok skyte når noen måtte dø, som Jens Arup Seip sa det, men dypt i Gerhardsens natur ligger trangen til fred og fordragelighet. Problemene fant helst sin løsning i fortrolige samtaler mellom gode venner. Når Gerhardsen åpnet styremøtene med "Noen av oss har snakket sammen" , visste vi at avgjørelsen var tatt, forteller Reiulf Steen.

HAN var alltid "The Great Communicator" - lenge før fjernsynsdemokratiet og Ronald Reagan. Budskapet ble meislet ut i enkle ord og setninger, og det gikk hjem. Han brukte ikke de store ord. Var knapp. Kanskje litt vel forsiktig og puritansk i sin uttrykksform iblant, som da Sovjet-tanks rullet inn i Ungarn i 1956. Norges statsminister tok selvfølgelig klar avstand, men la også til: "Situasjonen innbyr ikke til fordømmelse. " Det lå neppe for ham å snakke som Palme om "Satans mördare".

Så var han også på rimelig godfot med Khrusjtsjov selv om de kranglet friskt ved flere møter. -

Gorbatsjov minner på mange måter om Khrusjtsjon som gjorde mye for å lette forholdene efter Stalin, sier han, og tror at Gorbatsjov har bedre muligheter til å lykkes.

- De som står mot ham i verdenspolitikken, må innse at når alt kommer til alt, er russerne ikke annerledes enn andre mennesker. Jeg synes ikke Vesten har gjort nok for å komme ham imøte, mener Gerhardsen, men komplimenterer likevel Margaret Thatcher for hennes vilje til å komme på talefot med Sovjetlederen.

PÅ det omtalte lille bordet ligger dagens aviser og Frydenlundboken. Fortsatt krystallklar i hodet, men kroppen tilhører en meget gammel mann. Et usedvanlig rikt liv går mot slutten. Det slår oss at for en politiker som har villet så meget og startet så mye, må det være som å måtte gå før filmen er slutt. Skulle han ikke gjerne levet i femti år til, om ikke annet for å se hvordan det gikk?

Joda, Einar Gerhardsen innrømmer gjerne litt nysgjerrighet, men tilføyer leende: - Jeg har ikke lenge igjen. Det er det eneste sikre.

Like sikkert er det imidlertid at denne mannen vil leve meget lenge i mange historiebøker og i enda flere hjerter.

Imorgen er det vår alles tur til å si Til lykke med dagen. Kjære landsmann.

Les også

LANDSFADEREN

Einar Gerhardsen (1897-1987) Født i Asker. Politiker. Statsminister i 17 år. I perioden 1945-1965 ledet Gerhardsen Norge som statsminister i tilsammen 17 år, lenger enn noen annen under parlamentarismen. Sin første regjering dannet han rett etter krigen, og han preget hele gjenreisningen av landet etter frigjøringen. Gjennom sin folkelige stil og enkle livsførsel maktet han å komme i kontakt med alle lag av folket, og han levendegjorde begrepet "landsfader". Han ble stående som selve symbolet på arbeiderbevegelsen i denne tiden, og han var også leder for Arbeiderpartiet i 20 år. Under krigen var Gerhardsen aktiv i motstandsbevegelsen, og han ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Han satt i Sachsenhausen 1942-44, deretter på Grini til freden kom, i 1945.

Siste nytt