Norge. Kamp og kapitulasjon

1940

Natt til 9. april: Tyske marinefartøyer med okkupasjonsstyrker om bord angriper havnebyene Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Sterkest motstand blir gitt fra Oscarsborg festning, som senker den tunge krysseren Blücher i Drøbaksundet. Dette forsinker den tyske innmarsj i Oslo og gjør det mulig for kong Haakon VII og hans familie, regjeringen, Stortinget og militære sjefer å komme unna de tyske styrker.

9. april: Tyske soldater marsjerer inn i Oslo uten motstand. Forsvar av landets hovedstad er praktisk talt ikke forberedt. Mobiliseringsordre blir først sendt ut etter at tyskerne er i landet. Om våpenføre menn vil melde seg til tjeneste blir under denne forvirring i praksis en frivillig sak.

9. april: Konge, regjering, storting og militær ledelse bryter opp fra Oslo og samles i Hamar, deretter i Elverum. En handlekraftig stortingspresident C.J. Hambro sørger for at Stortinget i møte på Elverum gir regjeringen alle fullmakter til «å ivareta landets sikkerhet og fremtid». (Elverums-fullmakten).

9. april: Vidkun Quisling, leder for det inntil da ubetydelige norske nazistpartiet Nasjonal Samling (NS), kunngjør på radio at han har dannet regjering med tysk støtte og krever at all motstand må opphøre. Denne handling gjør navnet Quisling til et begrep for landsforræderi verden over.

10. april: Den tyske sendemann i Norge, Curt Bräuer, oppsøker kong Haakon i Elverum og overbringer krav om at kongen skal avskjedige statsminister Johan Nygaardsvolds regjering, godkjenne Quisling som ny regjeringssjef og godta samarbeid med okkupasjonsmakten. Kong Haakon avviser de tyske krav med et kategorisk nei og meddeler regjeringen at han abdiserer hvis den bøyer seg for tyske krav. Med dette blir kongen samlingsmerke for motstandskampen og hans monogram – H7 – motstandens symbol.

9. april – 7. juni: Under sitt felttog i Norge erobrer tyske styrker landet stykke for stykke. Deres norske motstandere viser standhaftig kampvilje mange steder, men er underlegne i bevæpning og trening. En rekke byer ødelegges i bombeangrep. Norge får bistand fra britiske og andre allierte styrker.

15. april: Administrasjonsrådet av uavhengige embetsmenn blir oppnevnt av Høyesterett for å komme Quisling i forkjøpet med å administrere tyskokkupert territorium.

24. april: Hitler utnevner Josef Terboven til rikskommissær med øverste sivile myndighet i det okkuperte Norge.

28. mai: Tyskerne taper slaget om Narvik, og drives ut av norske, britiske, franske og polske styrker. Norge og de allierte står tilsynelatende seierrike i Nord-Norge.

7. juni: Frankrikes raske sammenbrudd er et sjokk for de allierte. Alle allierte styrker i Norge må sendes til Kontinentet for å begrense nederlaget på krigens hovedfront. Kampene på norsk jord blir besluttet oppgitt. Kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen går i eksil i Storbritannia. Kronprinsesse Märtha med arveprins Harald og hans søstre søker tilflukt i USA. Etter hvert bygges også opp et norsk eksilmiljø i Sverige.

Etter 7. juni: Kong Haakon og regjeringen med deler av den norske marine i behold fortsetter motstandskampen fra London resten av krigen. Den norske handelsflåte samles under en felles administrasjon: Statsrederiet Nortraship bidrar på bred front på alliert side, blir Norges viktigste bidrag til krigsinnsatsen og gir med sine ressurser, også økonomisk, Norge en særstilling blant de tyskokkuperte nasjoner. Etter 7. juni: Hærenheter av norske soldater bygges opp i Storbritannia. Et norsk flyvåpen utvikles med baser i Storbritannia og Island og med treningssenteret «Little Norway» i Canada. Norske marinefolk, flyvere og kommandosoldater (Kompani Linge) deltar i kampene på alliert side.

Etter 7. juni: En motstandsbevegelse, Hjemmefronten, i det okkuperte Norge kommer etter hvert i gang, med «Milorg» (den militære motstandsorganisasjon) for den væpnede motstand.

13.–27. juni: Under de såkalte Riksrådsforhandlingene krever tyskerne at Stortinget skal avsette Kongen og regjeringen og innsette et nytt «Riksråd» som regjeringsmyndighet. Stortingets presidentskap gir etter og skriver brev til kong Haakon med henstilling om å abdisere.

3. juli: Kong Haakon avviser sterkt å abdisere; blir etter dette befestet som motstandsbevegelsens ubestridte samlingsmerke.

25. september: Etter nye forhandlinger med Stortingets presidentskap avsetter Terboven Administrasjonsrådet, utnevner en NS-dominert regjering, oppfordrer nordmennene til å samle seg om NS, og forbyr alle andre politiske partier. Nyhetsmedia blir satt under nazistisk kontroll, NS-folk blir satt inn på alle offentlige nivåer, der nazifisering innledes. Terboven starter arrestasjoner og undertrykkelse av dem som viser tegn til motstand.

1941

15. juni: Okkupasjonsmakten innleder for fullt forsøkene på nazifisering av foreningslivet, de viktigste yrker og institusjoner, læresteder og organisasjoner. Motsetningene mellom okkupanter og folk blir stadig skarpere. Folks harme retter seg i særlig grad mot okkupasjonsmaktens medløpere i NS.

22. juni: Hitler angriper Sovjetunionen. Kommunistene blir med i motstandsarbeidet og bygger opp sin egen undergrunnsbevegelse. Deres «Osvald-gruppe» under Asbjørn Sunde starter sabotasjeaksjoner. NS og tyskerne verver nazivennlige nordmenn til tjeneste på østfronten.

September: De første henrettelser med fagforeningslederne Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm som ofre. Radiomottagerne blir beslaglagt hos alle innbyggere bortsett fra NS-folk.

7. desember: USA blir med i krigen etter Japans angrep på flåtebasen Pearl Harbor. Etter dette blir det tydelig at Tyskland ikke kan vinne.

1942

1. februar: «Statsakten» på Akershus. Quisling utnevnes til «ministerpresident».

Etter 1. februar: Quisling prøver å organisere alle yrkesgrupper i naziledede «samband». Kamp mot nazifisering i alle organisasjoner av noen størrelse, i særskilt dramatiske former innen skolen, kirken, universitetet, idretten og kulturlivet. Økende terror med fengslinger, mishandling, vilkårlige dommer, tortur og henrettelser. Mange innesperres i fangeleirer i Norge eller sendes til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Norske offiserer settes i tysk krigsfangenskap.

Oktober–november: Alle norske jøder som nazimyndighetene får tak i deporteres til Auschwitz og blir myrdet der. Noen jøder kommer seg unna til Sverige.

1943

2. februar: Tysklands nederlag ved Stalingrad blir krigens vendepunkt. Det blir stadig klarere at det bærer mot tysk nederlag.

Februar: Den mest berømte norske sabotasjeaksjon mot tyskerne: En motstandsgruppe ledet av Knut Haukelid ødelegger tungtvannsproduksjonen på Rjukan ved aksjonen på Vemork. Det var fryktet at tungtvann kunne bidra til å utvikle en tysk atombombe. Året etter senker de en ferge på Tinnsjøen lastet med tungtvann på vei mot Tyskland.

Høsten 1943: Regjeringen starter opplæringen av militære styrker blant nordmenn med opphold i Sverige, under det offisielle dekknavn av «reservepoliti».

30. november: Universitetet stengt, studenter deportert til Tyskland.

1944

Matmangel og varemangel rammer på sitt hardeste. Hjemmefronten trapper opp motstandskampen med sabotasjeaksjoner.

Oktober – november: Tyskerne iverksetter den brente jords taktikk i Finnmark og Nord-Troms: Sivilbefolkningen drives ut, alle hus og anlegg brennes. Sovjetrussiske styrker rykker inn i Øst-Finnmark. Norske politisoldater fra Sverige blir utplassert i nord.

1945

7.–8. mai: Tyskland kapitulerer. Norges frigjøring.

13. mai: Kronprins Olav som norsk forsvarssjef vender tilbake til Oslo. Regjeringens medlemmer vender tilbake etter hvert.

7. juni: Kong Haakon og hans familie holder sitt inntog i et Oslo i frihetsrus, på dagen fem år etter at kongen forlot landet i eksil.