Ragnar Frisch - ved hundreårsminnet

Hans arbeidsevne var legendarisk, og hans entusiasme en åpenbaring for assistenter og studenter - men han var rastløs og tok seg sjelden tid til å gjøre sine avhandlinger trykkferdige, forteller Munthe.

Da den første nobelpris i økonomi - Prisen for økonomisk vitenskap til Alfred Nobels minne - skulle utdeles i 1969, besluttet priskomitéen at den skulle tildeles nederlenderen Jan Tinbergen og vår egen professor Ragnar Frisch. Det var en enestående heder for norsk vitenskap og for det lille norske sosialøkonomiske miljø. 3. mars var det 100 år siden Ragnar Anton Kittil Frisch ble født, og dagen ble markert med et internasjonalt symposium. Fremragende forskere fra Europa og Amerika la her frem vitenskapelige avhandlinger fra de forskningsfelter som Ragnar Frisch hadde beriket.

Den svenske priskomitéen grunnga prisen til Frisch og Tinbergen med deres arbeider innenfor dynamisk analyse. De kunne også ha kalt det konjunkturanalyse, selv om det begrepet er noe snevrere. Jan Tinbergen hadde skrevet monografier om konjunkturutviklingen i USA, Europa og Nederland, og forsøkt å finne lovmessigheter i de strategiske seriene over produksjon og priser, forbruk og investering og meget annet. Også Frisch var interessert i konjunkturanalyse, men han arbeidet mer teoretisk enn med konkret statistikk.

Dette er ikke slik å forstå at han så bort fra statistikken. Ikke minst gjennom sine studieopphold ved amerikanske universiteter var han blitt klar over de store empiriske konjunkturanalyser som foregikk der. En del av dette stoffet bragte han med seg til Norge, og både i forelesninger og i Universitetets radioforedrag la han frem noen grunnleggende funn fra denne forskningen.

Det ene gikk ut på at de økonomiske faktorene svingte i takt, men at det var en viss avstand i tid mellom de tre troppene i konjunkturforløpet: I fortroppen hadde konjunkturforskerne funnet aksjekurser og andre følsomme indikatorer, i mellomtroppen priser, produksjon og andre tunge indikatorer, og i baktroppen sentralbankens korte renter (diskontoen).

Det annet funn var at det forekom konjunkturbølger av forskjellig lengde, en 3-4 års syklus som særlig skyldtes endringer i lagerbeholdningene, en 8-10 års bølge som var dominert av produksjon og investeringsaktivitet, en 20-25 års bølge som hadde med vekslingene i folketilveksten å gjøre, og en 50-60 års bølge (Kondratieff) som antagelig skyldtes tekniske revolusjoner (dampmaskinen, elektrisiteten, bensinmotoren).

På bakgrunn av disse funnene satte Frisch opp et to-delt forskningsprogram, et statistisk og et økonomisk. Det første tok sikte på å splitte opp de økonomiske tallseriene i flere komponenter, én for hver av konjunkturbølgene. Ved tidsserieanalyse håpet han å kunne isolere lagersyklene, produksjons- og investeringssyklene og de lange syklene. Han ville vise hvordan de kortere syklene rullet frem på ryggen av de lange. Tidsserieanalysen var intrikat og krevde store beregningsarbeider. Det var ikke her Frisch nådde de største resultater.

Det økonomisk-teoretiske spørsmål ved konjunkturanalysen var enkelt: Hvorfor utviklet samfunnsøkonomien seg i bølger? Hvorfor fikk man oppgangs- og nedgangstider i stedet for jevn vekst?

Noen av de tidligere konjunkturforskerne mente at dette skyldtes at jorden mottok sfæriske impulser, som gikk i bølger. Etter en slik solflekk-teori var det bare spørsmål om hvordan impulser utenfra ble overført til vår klode.

Denne oppfatningen var forlengst oppgitt, men den viste i alle fall at man i konjunkturanalysen måtte skille mellom to fenomener - impulsfenomenet og forplantningsfenomenet. Det gjorde Frisch i noen arbeider som var banebrytende, og som mer enn noe annet var begrunnelsen for Nobelprisen.

Han forkastet oppfatningen om at økonomien mottar regelmessige impulser utenfra. Den mottar hele tiden en stri strøm av sjokk og de kommer tilfeldig. Poenget er at vårt økonomiske system er slik at det omdanner tilfeldighetene til regelmessige bølger, sa Frisch, og henviste til et bilde som den store svenske sosialøkonom Knut Wicksell hadde brukt: Vårt økonomiske system er som en gyngestol. Hvis du gir den en rekke tilfeldige spark - noen sterke, noen svake, noen med korte mellomrom og andre med lange - vil stolen omsette disse impulsene til forholdsvis regelmessige svingninger.

Frisch ville konstruere stolen, og her kom hans store matematiske kunnskaper til sin rett. Han visste at differensialligninger av en viss orden ville ha sykliske løsninger. Slike ligninger kunne derfor beskrive gyngestolens konstruksjon. Han laget en modell av en enkel økonomi og valgte forutsetninger om sammenhengene som han mente var realistiske. Og se! Når han utsatte modellen for tilfeldige spark, fikk han bølger av nettopp de lengder som de amerikanske konjunkturforskerne hadde funnet i faktisk statistikk.

Frisch' syntetiske konjunkturbølger åpnet nye veier i forskningen. Makrodynamikk ble et interessant felt som tiltrakk seg dyktige forskere. Selv gjorde Frisch seg ferdig med disse problemene tidlig i 1930-årene. Det var andre oppgaver som pukket på hans oppmerksomhet.

Under inntrykket av den økonomiske krisen i mellomkrigstiden kastet Ragnar Frisch seg inn i den norske krisedebatten. Han bragte noen av de tyske og amerikanske kriseplanene inn i den norske debatten, og mente at det viktigste var å få i stand en kredittekspansjon. Staten skulle gi skattelettelser og underskuddet på statsbudsjettet skulle dekkes ved lån, det meste i markedet, men også noe i Norges Bank.

Planen ble hånet av Arbeiderpartiets økonomiske guru Ole Colbjørnsen, både fordi det ville være usosialt å gi lettelser i inntektsskatten og fordi det var høyst uvisst om planen ville virke. Nei, det trengtes en sosialistisk planøkonomi, der bedriftene ble tvunget til å investere og produsere, ikke bare stimulert til å gjøre det. Frisch var uenig, for han mente at slike midler ikke ville nyttiggjøre seg "den uhyre energikilde" som lå i det private initiativ.

De to farverike økonomene sto steilt mot hverandre, men det varte ikke lenge. Allerede noen måneder senere var de parhester som trakk Arbeiderpartiets kriseprogram. Frisch lovpriste ikke lenger det private initiativ og skattelettelse, mens Colbjørnsen tonet ned sin bastante, sovjet-lignende produksjonsstyring.

Resultatet ble forslag om større ekstraordinære bevilgninger til veier, jernbaner, telegraf og nødsarbeider enn det regjeringen hadde i sine budsjetter. Etterhånden fikk parhestene også overtalt Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter til å akseptere at krisearbeidene et lite stykke på vei kunne finansieres med lån. Skatter ville jo motvirke stimulansene som lå i krisearbeidene.

Kriseprogrammet fikk ikke noe sterkt gjennomslag. Colbjørnsen var for uvøren for Nygaardsvold, og Frisch var ingen praktisk politiker. Hans forslag var ofte urealistiske, og han hadde en tendens til å skyte spurver med kompliserte skytevåpen.

Men han var klartenkt og prinsipiell. Han trakk tidlig den slutning at styring av et lands økonomi krevde et budsjett og et regnskap for nasjonen. Derfor begynte han møysommelig å bygge opp begrepene og sammenhengene i et økonomisk sirkulasjonssystem. I dag er økosirk kjent selv i elementære studieopplegg, og det er vanskelig å forestille seg hvilket enormt arbeid Frisch nedla før brikkene falt på plass.

Disse problemene ble det også arbeidet med i andre land, og da annen verdenskrig sluttet, sto Norge her i forskningsfronten. Frisch og hans medarbeidere ble høyt verdsatt som rådgivere i mange land og internasjonale organisasjoner.

Her er det bare blitt plass til å omtale to av Ragnar Frisch' innsatser. Det kan gi inntrykk av en snever forsker. Intet kunne være mer misvisende. Frisch hadde en makeløs appetitt på problemer innenfor økonomi, statistikk, matematikk og andre fagområder. Hans arbeidsevne var legendarisk, og hans entusiasme var en åpenbaring for assistenter og studenter.

Han var rastløs. Derfor tok han seg sjelden tid til å gjøre sine avhandlinger trykkferdige. Det fikk klare seg med stensilerte memoranda. Hans entusiasme kunne også prege dimensjoneringen av avhandlingene. Innenfor et felt kunne han bli fullstendig oppslukt av et mindre problem, og manuskriptet svulmet opp, mens han lot andre problemer ligge.

Det samme var karakteristisk for hans forelesninger. Han kunne ha vanskelig for å komme i gang, men når han først ble tent, lyste begeistringen ut av hans sterke blå øyne. Han hadde ingen problemer med å forelese tre stive klokketimer i ett trekk, men det kunne studentene ha.

Ragnar Frisch fikk mange bevis på at hans livsverk ble verdsatt. Han fikk tallrike æresbevisninger fra utenlandske universiteter, og hans mange elever var et levende bevis på at han hadde omdannet det sosialøkonomiske studium ved universitetet. Men det fornemste bevis på at han hadde dannet skole, fikk han ikke oppleve. Han hadde vært død i flere år da hans student, assistent og kollega Trygve Haavelmo i 1989 sto i Konserthuset i Stockholm og mottok Nobelprisens diplom og medalje.

Nobelprisen til Frisch var en enestående heder for vårt lille sosialøkonomiske miljø Han hadde en makeløs appetitt på problemer innenfor økonomi, statistikk, matematikk og andre fagområder