OM OPPDAGELSEN.
Han sperret opp øynene, kapteinen på H.M.S. "Challenger" , da trålen som hadde sveipet over Stillehavets uutforskede dyp ble heist ombord. Året var 1873. Anledningen var verdens hittil største oseanografiske ekspedisjon. Små, sjokoladebrune knoller var hentet opp fra flere tusen meters dyp. De var porøse, av forskjellig størrelse og de lignet poteter . . .
Det skulle gå nesten hundre år før verden ble klar over hvilke enorme verdier mannskapet på det britiske skipet hadde oppdaget. Midt på 60-tallet anslo en amerikansk vitenskapsmann at nodulene inneholdt nok titan til å dekke verdens behov i millioner av år, nok mangan for 400.000 års forbruk, kobolt for 200.000, nikkel for 150.000 og aluminium for 20.000 år.
For ressurshungrige industrinasjoner i en optimistisk tid var dette ønskemusikk. Idag er det et adskillig mer nøkternt bilde som avspeiler seg med hensyn til omfanget.
OM BEHOVET.
Nodulene består av et femtitalls metaller og oksyder. Men det er nikkel, kobber, kobolt og mangan som er mest interessant. Selv om verden under ett har nok av disse metallene på land, må industriland som USA, Japan, VestTyskland, Frankrike og Storbritannia importere store deler av sitt forbruk. Både sivil og ikke minst militær industri blir således sårbar. Det gjør ikke situasjonen bedre for industrilandene at metallreservene på landjorden først og fremst finnes i u-landene, i sosialistisk styrte land og i det sydlige Afrika.
OM GEOGRAFIEN.
Verdenshavene utgjør over to tredjedeler av Jordens overflate. Nodulene finnes de fleste steder i dyphavet, og størrelsen kan variere fra et knappenålshode i Barentshavet til en "potet" med diameter på 510 centimeter eller mer andre steder. Det merkelige med nodulene er at de vokser, men det tar millioner av år å danne økonomisk drivverdige forekomster. Disse finnes hovedsakelig i Stillehavet og i Det indiske hav. Som knudrete tepper brer nodulåkrene seg - i over 5000 meters dybde.
OM TEKNOLOGIEN.
Menneskene har kjørt bil på Månen. Vi har reist i det ytre rom. Men det indre rom, dyphavsbunnen, ligger ennå uberørt av menneskeføtter. Det er imidlertid utarbeidet planer for hvordan grubedrift på havbunnen skal gjennomføres. De vestlige industristormakter er kommet lengst, og både nasjonale og internasjonale prøveprosjekter er i gang.
Havbunnen er ingen plan flate, men fremtrer som et variert naturlandskap bestående av fjell, åser, bratte skrenter og lavaformasjoner. Disse vekslende formasjoner gjør nodulutvinning uhyre komplisert og tvinger grubedriften til bestemte områder.
Det eksisterer hovedsakelig to aktuelle metoder for opphenting av noduler. Den første er basert på samme prinsipp som støvsugeren; en fem kilometer lang slange suger nodulene til overflaten. Den annen metode består i at små farkoster, ferger, går fra et overflatefartøy til havbunnen, samler opp metallklumpene og returnerer til basen. Herfra transporteres nodulene til land hvor foredlingsanlegg så vil skille ut de forskjellige metaller og oksyder. Utvinningsprosessen er teknologisk vanskelig, krever mye energi og er kostbar.
OM STORPOLITIKKEN.
De små nodulene må sies å være stridens kjerne i de langvarige havrettsforhandlinger som er blitt ført de siste 1015 år. Utgangspunktet var følgende: Hvordan skal havets ressurser i internasjonalt farvann forvaltes? Av nasjoner som tar seg til rette eller av verdens nasjoner i fellesskap?
- Dette er det mest omfattende, det mest komplekse og det mest ambisiøse forsøk fra verdens nasjoner på å regulere utnyttelsen av Jordens overflate. Verdenssamfunnet har aldri tidligere vært i en situasjon hvor både i-land og u-land har kunnet bidra til en slik regulering. Før var det de rike, mektige landenes privilegium å "regulere". Det overraskende ved denne gigantiske prosessen er ikke at det oppsto konflikter, men at man tross alt kom frem til et resultat i 1982. Havrettstraktaten er nå undertegnet av mer enn 150 nasjoner, sier direktør Willy Østreng ved Fridtjof Nansens Institutt. Han legger ikke skjul på at det fortsatt er skjær i sjøen for nodulutvinning i og med at mektige land som USA, Vest-Tyskland og Storbritannia har nektet å undertegne traktaten. Men samtlige u-land sitter ikke på sidelinjen. India har f.eks. egne nasjonale programmer som vil kunne tvinge de rike vestlige land tilbake til engasjement på dette området.
OM FREMTIDEN.
- Efterhvert som mineralressursene på landjorden blir dyrere å utvinne og reservene blir oppbrukt, vil vi måtte gå til havet. Vi vil oppleve en tilsvarende utvikling som i oljesektoren. For 20 år siden var det få som spådde at 35 prosent av verdens totale olje- og gassproduksjon idag skulle foregå til havs, sier Willy Østreng, som mener at nodulutvinning vil være en betydelig industri ved inngangen til neste århundre.
USA og flere andre land i den rike verden mener idag at nodulene er på vei ut. I stedet retter de søkelyset mot en nylig oppdaget ressurs på havbunnen, de flermetalliske sulfidene, som er meget mineralrike og stort sett en nasjonal ressurs.
- De rike land bestemmer imidlertid ikke dagsordenen på samme måte som før, hevder Østreng, og viser til "det indiske" og "det sovjetiske" kort.
- India trenger mineralene i nodulene. Landet har ikke sulfider og har derfor iverksatt en nasjonal plan som legger opp til nodulutvinning fra 1989. Hver gang inderne i efterkrigstiden har påbegynt nasjonale prestisjeprosjekter, er de blitt realisert. Ved å spille på sitt eget kort, vil India således kunne tvinge verden til å se på dyphavsmineralene en gang til.
- Så har vi det sovjetiske kort, og det vet vi mindre om. Men vi vet at Sovjet-Unionen har vært engasjert i det indiske prosjektet, og vi vet at deres kommunistiske økonomi ikke behøver ta hensyn til de samme lønnsomhetsbetraktninger som de vestlige land, sier Østreng.
- Vi står overfor erobringen av det indre rom. Russerne har muligheten til å bli først til å innkassere prestisjeseieren. I det ytre rom vet vi de ble først . . .
OM NORGE.
Grubedrift på havbunnen kan bli et nytt og spennende felt for norsk industri og shipping. Flere firmaer er allerede engasjert i pionerprosjekter. Og mulighetene for kontrakter forventes å øke i årene fremover. I forbindelse med blant annet utstyr til arbeidsbaser til sjøs, transport til og fra land og utleie av forsyningsskip, skulle Norge ha de beste forutsetninger.
