At en kvinne kunne bli statsminister - eller forsvarsminister - var ikke en gang et tankeeksperiment ved inngangen til dette århundret. Det skyldtes ikke bare at få kvinner hadde tatt embedseksamen. Mennene trodde ikke en gang at kvinner hadde helse til å påta seg såpass krevende verv. Dessuten ble deres evne til å tenke objektivt trukket i tvil; også fra Stortingets talerstol. Ikke en gang de menn som tidlig på 1900-tallet talte for kvinners rett til almen stemmerett og adgang til statlige embeder, ville ha kunnet forestille seg den rollen kvinner spilte i EU-kampen tidlig på 90-tallet.

Da dominerte statsminister Gro Harlem Brundtland, partileder Anne Enger Lahnstein, partileder Kaci Kullmann Five og parlamentarisk leder Kjellbjørg Lunde mange av TV-debattene før folkeavstemningen. Da var det ikke lenger noen som snakket om «skjørteregime». De var kvinner som kunne og gjorde jobben sin, og de var politikere med makt og innflytelse.

Lite å si i 1905

Langt mer maktesløse var de 280000 kvinnene som forsøkte å stemme ved en annen viktig folkeavstemning; om unionsoppløsningen i 1905. Deres underskriftlister ble formelt oversett og bare lagt ved mennenes gyldige stemmer. Kvinnene hadde ikke stemmerett annet enn ved kommunevalg; og da bare de rikeste.

De hadde fått stemmerett i 1901. Fra 1907 fikk kvinner inntektsbegrenset stemmerett ved stortingsvalg og fra 1910 alminnelig kommunal stemmerett.

Kvinnestemmerettsforeninger rundt omkring i hele landet presset på og henvendte seg stadig til Stortinget med krav om grunnlovsendring for å få «almindelig statsborgerlig stemmeret for kvinder.» I 1911, samme år som første kvinne, vararepresentant Anna Rogstad fra Frisinnede Venstre, møtte på Stortinget, var saken oppe i plenum. Da kunne konstitusjonskomitéens leder, Aasulv Olsen Bryggesaa, fortelle følgende om erfaringer med kvinnenes stemmerett så langt: «. . . kvinderne har set og kjendt sin begrænsning. . . Man kunde ha frygtet for, at de muligens vilde ha kommet til at stille krav om selv at bli med i kommunestyrerne og i denne forsamling i en større utstrækning end tilfældet har været. . . Det synes jeg, er et av de mest talende vidnesbyrd for, at man med tryghed og ganske rolig kan gaa til at la samtlige disse kvinder bli stemmerettiged.»

Makt i uprøvede hænder?

Ikke alle ga uttrykk for såpass moderne tanker. De fryktet konsekvensene av å legge makt i «uprøvede hænder». Forslaget falt. Kvinnene fikk ikke alminnelig statsborgerlig stemmerett før i 1913.

Men kunne de være med på å styre landet? Nei - bortsett fra på Utsira, som overraskende fikk sin første kvinnelige ordfører allerede i 1925; jordmor Aasa Helgesen. Ifølge Kommunal Rapport var det imidlertid ikke noe spesielt tegn på at man der satte pris på kvinnestyre. Ved de neste valg; fra 1928 og helt frem til 1980 var det med ett unntak ingen kvinner i kommunestyret på Utsira!

Hvordan kunne øykommunen så få en kvinne til ordfører allerede i 1925? Jo, det var sannsynlig ment som en spøk. Uten at noen av de involverte kvinnene visste om det, satte Reidar Nordås dem opp på en valgliste som ble holdt hemmelig for dem frem til valgdagen. Bare én mann sto oppført. Nordås skal ha regnet med at valget ville bli omgjort dersom kvinnene ble valgt. Sittende kommunestyre regnet med gjenvalg og dannet derfor ingen liste. Da valget var et faktum, forsøkte lensmannen å få omgjort valget, men til ingen nytte, da Justisdepartementet ikke kunne finne formelle feil. Forsøk på å få eneste mann på listen til å stille som ordfører nyttet ikke, og Aasa Helgesen ble valgt. «Utsira er kommet under et skjørteregime», skrev Stavanger Aftenblad.

Kvinnen - en borger?

Da Gro Harlem Brundtland dannet sin annen regjering i mai 1986, satte hun verdensrekord som ble lagt merke til: åtte av atten statsråder var kvinner. Etter den tid er det nærmest blitt en norm at man ikke danner regjering uten et tilsvarende sterkt innslag av kvinner.

Det hadde vært en lang vei å gå. Frem til 1916 var det forbudt ved lov å utnevne kvinner til statsråd-embeder. I begynnelsen av dette århundret var Stortingets konstitusjonskomité i tvil om hvorvidt kvinner i det hele tatt kunne ansettes i noe statlig embede; fordi det i Grunnlovens paragraf 92 sto følgende: «Til embeder i staten maa alene udnævnes de norske borgere. . .» Inkluderte ordet «borger» også kvinner? Det var ikke alle de mannlige politikerne sikre på.

I 1901 vedtok man et tillegg til Grunnloven som sa at i hvilken utstrekning kvinner skulle kunne ansettes i statlige embeder, «bestemmes ved lov».

Da stortingsmennene i 1905 behandlet et lovutkast som skulle gi kvinner adgang til slike embeder, var statsråder og statssekretærer på listen over de embeder man mente kvinner ikke kunne få. Under debatten var det ingen som stilte spørsmål ved disse nevnte unntakene; annet enn at statsminister Francis Hagerup påpekte at den «betraktning maa gjøre seg gjeldende, at der er stillinger, hvor man med sikkerhed kan sige, at der aldrig vil blive tale om at ansætte kvinder i dem, og hvor det derfor, mener jeg, vil være egnet til at vække falske forestillinger, hvis man i loven aabner adgang til dem.» I 1905 mente imidlertid stortingsflertallet at Hagerup og hans menn gikk for langt og for raskt frem. De utsatte behandlingen av loven. Den ble først vedtatt i 1912, men fortsatt var det forbudt ved lov for kvinner å bli statsråder, sendemenn, konsuler, offiserer og prester.

Uhysterisk

Ingen kvinner tok plass ved kongens bord før i 1945. Da ble Kirsten Hansteen, enken etter Viggo Hansteen, som ble skutt av tyskerne under krigen, utnevnt til minister. Dagbladet hilste henne velkommen på denne måten: «Vi gratulerer Viggo Hansteens vakre og kloke hustru. Gjennom henne lever hans ånd videre».

I Aftenpostens omtale av henne ble følgende skussmål fra en venn gjengitt: «Hun er et meget varmt, sterkt følende menneske, klar, forstandig, rolig og uhysterisk. . .».

Da Gro Harlem Brundtland trådte inn på arenaen som miljøvernminister, var det blitt en vane at enhver regjering skulle ha med noen kvinner. Likevel beklaget avisen Sørlandet at man satte en kvinne til å lede Miljøverndepartementet. Det var så sent som i 1974.

Mye har skjedd siden den gang. I 1999 inntok en kvinne til og med Forsvarsdepartementet.

- Kvinner har ikke i dag så mye makt som vi liker å tro. Vi bruker politikken som eksempel på at kvinner har oppnådd likestilling i Norge, men et kvantitativt blikk viser at de ikke har det, sier Ingunn Yssen, direktør ved statens kompetansesenter for likestilling. Hun viser til at 40 prosent av regjeringens medlemmer er kvinner, og 36,7 prosent av stortingsrepresentantene og 34 prosent av kommunestyremedlemmene.

- Selv om kvinnene sto svært sentralt ved forrige stortingsvalg, ser man i dag TV-debatter med bare menn. Hvem diskuterer såkalt viktige temaer, særlig om penger - og om telefusjoner - spør hun, og legger til at kvinner slipper til i debatter om barnehager, kontantstøtte, ekteskapslovgivning og helsespørsmål.

- Det er igjen legitimt at bare menn diskuterer en sak, påpeker Ingunn Yssen.

Hverken Finansdepartementet eller Utenriksdepartementet har fått noe «skjørteregime» ennå. Det skjer ikke i dette århundre.

Tre historiske faser

Historieprofessor Berge Furre beskriver kvinners vei til politisk makt og innflytelse i tre stadier: - Fra 1880-årene og til mellomkrigstiden ble det kjempet for de formelle rettighetene, sier han, og poengter at man på den tiden ikke var opptatt av reell makt og hvor mange kvinner som var representert. - Fra perioden 1945 til 1970 ble kvinnene oppfattet som - og så på seg selv som - en særinteresse som skulle være representert. Man skulle ha en kvinne i regjeringen, på samme måte som man skulle ha med en statsråd fra Nord-Norge. Jeg husker utsagnet «Vi må ha med en kvinne» når det skulle velges styre eller nomineres. - Etter 1970 og frem til i dag krevde man i økende grad likestilling ut i fra en tankegang om at det er i hele samfunnets interesse.