IRA kom denne uken med sin første offisielle unnskyldning for å ha tatt sivile liv. Uttalelsen er et nytt, viktig skritt på veien mot fred i Nord-Irland.
Britiske aviser harselerte i går på sine førstesider over at det har tatt så mange år for IRA å komme med sin beklagelse: Uttalelsen kommer fem dager før 30-årsmarkeringen for Bloody Friday, da IRA drepte ni mennesker og skadet 130 andre gjennom en serie bombeeksplosjoner i Belfast. Tilsammen har IRAs væpnede frigjøringskamp kostet nær 650 uskyldige mennesker livet. Det er ikke vanskelig å forstå at beklagelsen er ganske verdiløs for ofrenes nære slektninger. Tapet av en far lindres ikke ved en beklagelse, 30 år etter at han så meningsløst ble drept.Men for fredsprosessen i Nord-Irland er beklagelsen en milepæl. Uttalelsen må sees som et uttrykk for at den republikanske bevegelsen for en hver pris ønsker å holde den pågående fredsprosessen på sporet.Denne måneden har det vært krisemøter mellom Tony Blair og Irlands statsminister Bertie Ahern. Det siste årets uro i Nord-Belfast har kastet mørke skygger over utviklingen. Likvideringen i vinter av den 20 år gamle katolske postmannen Danniel McColgan, som ikke hadde gjort annet galt enn å bære ut post i et protestantisk boligområde, var også et tydelig signal om at ikke alle er innstilt på å legge ned våpnene.Men hendelsen førte til en kollektiv reaksjon som Belfast aldri har sett maken til. Den største tverrpolitiske markeringen noen sinne fulgte båren hans gjennom gatene i Belfast. Ser vi på statistikken for politiske drap i provinsen, er de blitt færre og færre de siste fem årene.Et annet tegn på ønsket om fred er Orangeordenes årlige provoserende marsjer i de katolske områdene, som skaper mindre uro enn før. En optimisme er i ferd med å spre seg i Belfast.INord-Irlands middelklasse og overklasse er fred blitt det eneste alternativet. Fortsatt styres mye av dagliglivet av hvilket trossamfunn man tilhører. Fred er ikke ensbetydende med å leve sammen, side om side. Men det generelle økonomiske oppsvinget i Nord-Irland har gitt mange mennesker et bedre liv. Et liv i fred er blitt mer fristende enn en endeløs krig.Det er ingen tilfeldighet at det er i Belfasts fattigste bydeler at det fortsatt kastes bensinbomber. Her lever katolikker og protestanter tett innpå hverandre, her er rusmiddelforbruket høyt og arbeidsløsheten stor. Mange mennesker har lite eller ingen ting å fylle dagene med. I Ardoyne eller Shankhill kan en lørdagskveld med gatekamper være det mest spennende alternativet for desillusjonerte tenåringer.Det er i slike områder at de protestantiske paramilitære gruppene trives. Familier tvinges til å betale beskyttelsespenger, som holder liv i grupper som Ulster Freedom Fighters. Også The Real IRA må på en eller annen måte dokumentere sin berettigelse. Det mest effektive virkemiddelet er frykt for at motparten skal kunne drepe uskyldige.Det er uro blant Nord-Irlands protestanter. De siste 30 årene har gitt den katolske delen av befolkningen økt levestandard, mer innflytelse og mer selvtillit. Belfast har fått en Sinn Fein-mann som borgermester. En tidligere IRA-offiser er blitt nordirsk undervisningsminister. I dette perspektivet er IRAs offentlige unnskyldning viktig.IRAs beklagelse vil aldri kunne fjerne bitterheten til dem som har mistet uskyldige. Men for dem som fortsatt lurer på om de skal ta sjansen på fred, kan den være en viktig utstrakt hånd.
