– Det var vel sånn jeg merket de første klare signalene. Å komme meg fra båten til kontoret var en øvelse jeg grudde meg for hver eneste dag, og slett ikke var sikker på å mestre. Jeg burde jo forstått at noe var riktig galt, sier Erik Førde i dag.
Det neste tegnet på at kollapsen var på vei, kom i retten. Og det neste igjen mens han deltok i en direksendt TV-debatt hos NRK. Den alltid så engasjerte juristen var blitt helt flat og likegyldig, og slet med dårlig selvbilde. Alt engasjement var borte, det hele skjedde liksom utenfor ham selv. Da han til slutt tok kontakt med lege var han alvorlig syk, og trengte umiddelbar hjelp.
– I ettertid ser jeg at det antagelig begynte for flere år siden. I 2003 brakk sønnen min lårbenet og lå på sykehus i flere uker. Kona var hos ham, jeg sto i retten. Hjemme på Nesodden gikk eldstemann på 10 år stort sett alene. Samme året døde min far. Heller ikke da maktet jeg å være til stede, jeg var for opptatt med jobb. Jeg har nok gått på akkord med meg selv lenge, gjort dårlige valg som tynget meg over tid, sier Førde.
Grudde seg.
Etter ti år som statsadvokat, fikk Førde i 2005 permisjon for å hospitere ett år ved Politihøgskolen. Høsten 2006, da han var tilbake på jobb, begynte problemene for alvor: søvnproblemer, depresjon, likegyldighet og angst for å gå på jobb. Hva var det egentlig han grudde seg til?
– Jeg vet ikke, det var bare en tung, diffus følelse og opplevelse av å ikke strekke til. Antagelig var jeg ganske «tung» også før permisjonen, men jeg var det ikke bevisst. Selv utover høsten og vinteren 2006, til jeg klappet helt sammen på nyåret, fortrengte jeg signalene. I perioder slet jeg med selvmordstanker, tenkte at da ville jeg jo slippe å forholde meg til noe som helst mer... Men jeg var nok likevel ikke helt der, sier Førde.
Terapi.
Den første tiden som sykmeldt ligger fortsatt litt i tåke for ham. Førde sto opp hver dag, gikk turer med hunden, men hadde ikke overskudd til å ha kontakt med andre mennesker. Han ble satt på medikamenter – antidepressiva. Og han begynte i terapi.
– Terapien har hjulpet meg enormt! Jeg begynte å se et nytt bilde av meg selv, hvordan jeg hadde knyttet hele min identitet til en jobbfigur. Det var jo en skuffende erfaring. Hvorfor forbandt jeg ikke annet enn det med meg selv? Jeg begynte å berøre tidligere utfordringer i livet, som en far som hadde påført seg selv, og indirekte familien, store belastninger. Oppveksten som skilsmissebarn... Dette er erfaringer som nok hadde gjort meg sårbar, samtidig som jeg følte at jeg måtte stå på for min egen del, forteller Førde.
I fjor høst trodde han at han var i ferd med å finne balansen, og trappet ned på medisinene. Men nedtrappingen skjedde for raskt, og han falt ned i et hull svartere enn noensinne. Samtidig hadde han brukt opp sykemeldingsåret, og følte familien ikke hadde råd til å gå ned i inntekt.
Forferdelig.
– Jeg var i en helt forferdelig situasjon. Den var mørk og depressiv, og jeg slet mer med tyngre tanker enn noen gang. Heldigvis hadde jeg en arbeidsgiver som forsto og tilrettela, som tok veldig godt vare på meg. Uten dette, og støtten fra en meget forståelsesfull kone, tror jeg alt hadde kræsjet...
Den nye situasjonen – å være i jobb, men samtidig slite med en psykisk lidelse – var nok med på å tvinge frem åpenhet om egen situasjon, erkjenner Erik Førde i dag.
– Fordelen med å være åpen og si sannheten, er jo at den er så mye lettere å huske. Man slipper å holde orden på hva man har sagt til hvem. Også dette har nok vært med på å gjøre meg bedre kjent med meg selv. Det har gjort meg flinkere til å ta hensyn til de myke verdiene i livet, sier han.
