Han overtok "et bo i den elendigste forfatning" og ble gjort synonym med tidens økonomiske ulykker, skriver Francis Sejersted i sin bok om Rygg og hans pengepolitikk.
Publisert: Oppdatert:
Under 1920-tallets skiftende regjeringer, fikk Rygg større makt over norsk økonomi enn stillingen skulle tilsi og han brukte den. Man kan si at han tok på seg å være det faste punktet som den økonomisk og politisk ustabile situasjonen krevde. I samtid og ettertid er Ryggs navn for alltid knyttet til den utskjelte "pari-politikken". Den ble kastet på skraphaugen på 1930-tallet, og lenge ble Ryggs innsats vurdert i lys av ettertidens økonomiske tenkning. I sine studier av Rygg og 1920-tallsøkonomien kaller Sejersted disse vurderingene for etterpåklokskap.Han er kommet til at Rygg handlet helt i tråd med tidens økonomiske teori. Han var ikke "envis", som historikerne har hevdet, men hadde bred støtte i det norske politiske landskapet. - Ingen sterke krefter sto imot ham, sier Francis Sejersted.Rygg handlet ikke i strid med andre enn de revolusjonære.- Det er vanskelig å se at det kunne vært ført en annen politikk, og likevel var det mulig. Skulle man bebreide Rygg noe, måtte det nettopp være at han var så trofast mot gjeldende teori og manglet originalitet. - Han så ikke hvor relativt lett samfunnet kunne ha tilpasset seg en inflatorisk utvikling, sier Francis Sejersted.
