Den lange kampen om Marka

Torsdag kveld 28. november 1946 var det svart av folk av folk på Rådhusplassen. Hvor mange som deltok på det som i ettertid er blitt karakterisert som den største demonstrasjonen i Norge, vet ingen. Heller ikke Aftenpostens reporter på stedet: «Hvor mange som var med er umulig å si nøyaktig, men vi tar neppe for hardt i når vi sier at det på Rådhusplassen var samlet over 30.000 mennesker.»

Hva var det som fristet så mange til å prioritere et demonstrasjonstog fremfor hjemlige juleforberedelser en mørk kveld i slutten av november?

Det var ikke skatten, EU eller spørsmålet om krig og fred. Det var ikke religion eller språkstrid. Det var spørsmål om en kraftlinje. En kraftlinje gjennom Nordmarka.

Det er noe med Marka...

Under krigen var det blitt hogget ut en trase for en diger kraftlinje tvers gjennom Nordmarka som skulle bringe elektrisk strøm fra Hol til Oslo. Nå skulle byens politikere vedta å bygge kraftlinjen. Men folket ville ikke ha digre stålmaster på geledd gjennom Marka, og det ble lansert et forslag om at det skulle bygges midlertidige master av tre, ikke stål, fra Langlivann til Sognsvann.

Folket – og tremastene – tapte, oslopolitikerne vedtok å bygge en midlertidig linje med master av jern. 60 år senere ligger den midlertidige linjen fortsatt som et langt, skjemmende arr gjennom Marka.

Historien illustrerer hva Marka betyr.

En annen illustrasjon; etter at Vegard Ulvang, Aslak Sira Myhre og Tor Øystein Olsen gikk ut og kritiserte det fremlagte forslag til markalov for å ville hermetisere Marka i stedet for å legge forholdene til rette for bruk, har debattredaksjonen i Aftenposten druknet i innlegg. Sjelden har den opplevd maken til respons.

Det er noe med Marka...

Det skjønte også oberst Egeberg Ottesen, som regjerte på Nordhaug gård i Bærum i mellomkrigstiden. I 1929 fikk han fredet hundre mål av sin eiendom. Området ligger langs Griniveien, og er i dag kjent som Stubberud Skogpark. Det var det første, lille området i Marka som ble vernet.

Kildene er usikre på hvorfor obersten ville verne, det er blitt begrunnet både med hensynet til de «skjønne hengebirkene» og andre vakre trær, og til at området skal ha vært et yndet turområde for kong Haakon og dronning Maud.

Siden har det – bokstavelig talt – gått slag i slag.

I 1935 ble Oslomarkas Friluftsråd stiftet. Det begynte umiddelbart å jobbe med en hovedplan for freding av friluftsområdene nord for byen. Og det hastet. På denne tiden verserte planer, som i dag virker fullstendig uforståelig; store veier fra Sørkedalen og over Krokskogen til Hønefoss og fra Maridalen til Stryken og Harestua var tegnet inn på forslaget til Generalplan for Stor-Oslo som kom i 1934.

I 1941 ble et forslag om å frede skogområdene rundt Oslo fremmet.

Men krigen stoppet både veisnakk, fredning og Friluftsrådets planarbeid.

Etter krigen var det på’n igjen. Freden kom aldri til Marka. Der har krigen blusset opp med ujevne mellomrom, og den har ofte dreid seg om flatehogst og skogsbilveier. Det har vært konflikter mellom naturverninteresser og næringsinteresser. Spesielt i Spålen-området var det tøffe tak på 70-tallet, demonstranter som ville hindre bygging av vei og verne villmarken slo leir, men ble jaget av skogsarbeidere som fryktet for jobben og ble busset inn til fronten.

Det er noe med Marka...

Med Plan-og bygningsloven i 1965 fikk det offentlige et grunnlag for å regulere områdene. På denne tiden reiste advokat Erik Sture Larre rundt til alle kommunene (i dag er det 19) i de fem fylkene som grenset til Marka, med tusj og kart. På disse turene tegnet han inn den markagrensen som senere stort sett har vært gjeldende. Han utarbeidet også en fredningsplan for områdene innenfor grensen.

På grunnlag av detaljerte planer for hver mark, som var laget av Oslo og Omland Friluftsråd, laget det ferske Miljødepartementet (opprettet i 1972) et utkast til markalov i 1976. Regjeringen til Gro Harlem Brundtland la våren 1981 et forslag til lov frem for Stortinget. Det rakk ikke å behandle forslaget før det ble oppløst, og da det trådte sammen igjen etter valget, hadde de borgerlige overtatt regjeringsmakten. Regjeringen Willoch trakk lovforslaget.

Nå har en markalov igjen sett dagens lys, regjeringen la frem et forslag rett før jul. Med tanke på hva som skjedde for 28 år siden – og den usikre politiske situasjonen – er det lett å forstå regjeringens hastverk med å få vedtatt markaloven før ferien og valget. Torsdag skjer det, da vedtar Stortinget markaloven.

Det er noe med Marka...

Og torsdag blir den fredet.