Elsker, ærer og bærer hans navn

Benedicte er og blir Malling

---

- Og lover du, i gode og onde dager, ikke bare å elske og ære din mann, men også bære hans navn?Spørsmålet blir selvsagt ikke stilt - ikke på den måten. Men svaret er ofte ja: Blant norske kvinner som gifter seg, velger 80 prosent å skifte navn, enten ved å fjerne sitt eget etternavn eller ved å føye til mannens og beholde sitt eget som mellomnavn. Bare 20 prosent beholder sitt eget etternavn uendret - og andelen øker ikke. Når våre forskere sjekker tallene nøye, finner de snarere en trend motsatt vei.

Mannens underdanige?

"Likestillingens siste skanse" er den tidligere kalt, kvinnenes manglende lyst (eller evne?) til å beholde sitt pikenavn. Skikken er blitt sett på som en forlengelse av mannssamfunnet, en handling der kvinnen bekrefter sin underdanighet og vilje til å prioritere mannen og hans verden. For mannen er det nemlig nærmest utelukket å bytte navn. Ideen har vel knapt streifet ham - og bare syv prosent foretar navneendring. Adskillig skyts er rettet mot kvinnenes valg, ikke minst fra feministhold.Når forsker Turid Noack og hennes kolleger ved Statistisk sentralbyrå (SSB) har sett på kvinners navneendringer de siste tiårene, har de funnet flere klare sammenhenger mellom endringene og hvem vi er og hvor vi bor.

Store forskjeller.

- Viljen til å beholde pikenavnet øker klart med økende utdannelse og økende alder, altså på giftetidspunktet. Det spiller også stor rolle hvor kvinnene bor; klart flere beholder navnet i våre storbyer i forhold til distriktene. Vi ser også at yrkesaktive kvinner og kvinner som står for såkalte liberale familieverdier, i større grad ønsker å bruke pikenavnet, sier Noack.Og med en økende likestilling, økt yrkesdeltagelse, økt utdannelse, stigende giftealder etc. skulle det altså ligge til rette for at den siste skanse sto for fall. Men den gang ei. I en hittil upublisert studie viser Noack og medforfatter Kenneth Aarskaug Wiik at det motsatte er tilfelle. Riktignok har antallet navne-bevarere økt litt, men når forskerne korrigerer tallene for kvinners økende utdannelse, deres økende giftealder, at de er blitt mer likestillingsorienterte m.m., peker kurven faktisk nedover. Sannsynligheten for at kvinner i dag beholder pikenavnet, er mindre enn på 1980-tallet. Og antatt viktige faktorer som kvinnenes inntektsnivå, tidligere samboerskap og skilte foreldre betyr lite eller ingenting for lysten til å bevare eget navn.

Lovendringer.

- Og dette skjer selv om lovverket i dag legger opp til å bevare navnet. Det er de som nå vil endre navnet, som må melde fra og ta et initiativ, sier Turid Noack. Navneloven har dermed beveget seg svært langt fra tilstanden i 1923 da kvinnene ble pålagt å ta mannens etternavn ved ekteskap. Kun i spesielle tilfeller - og mot et gebyr - fikk kvinnen lov til fortsatt å bære sitt slektsnavn. I 1979 kom lovendringene som påla begge parter å velge hvilket navn de ville ha etter at ekteskapet var inngått.- Når så mange kvinner i dag velger å skifte navn, tror vi at andre faktorer veier tyngre enn likestillingen. Kanskje ses et navneskifte som viktig for å bekrefte forholdet/ekteskapet og distansere det fra samboerskapet? I Norge er samboerskapene så utbredt at vi må spørre om det finnes et spesielt behov for å understreke at ekteskapet er noe mer og kvalitativt annerledes, sier Turid Noack.

Først samboer, så gift.

I dagens Norge fødes 42 prosent av barna i samboerforhold. Og hele 80-90 prosent av dagens voksne starter som samboere. Men SSBs tall og intervjuer viser samtidig at de færreste samboerparene avviser ekteskapet som institusjon; de bare utsetter det. - Vi gifter oss til slutt. Samboerskap og ekteskap er i dag et både - og, ikke et enten - eller, sier Turid Noack.I dag gir navneloven også samboere anledning til å endre etternavn. Men dette skjer trolig i svært liten grad; i hvert fall har familieforsker Noack ennå til gode å møte en eneste. Kanskje henger navnebevaringen sammen med midlertidigheten - og at antallet oppløste samboerskap er klart høyere enn antall oppløste ekteskap. Samtidig florerer bruddene også blant de gifte: I de ekteskapene som i dag inngås, ligger den antatte (dvs. kommende) skilsmisseprosent på drøyt 50, en prosentandel som har vært i kontinuerlig vekst siden 1960-tallet. Men heller ikke dette skremmer altså kvinnene til å beholde eget navn.