Hver pasient har fått mer plass. Det betyr mindre gnisninger. Roar Nordbotten vurderer de nyoppussede lokalene sammen med sykepleier Ruth-Anne Tuft, enhetsleder Unni Halvorsen og prosjektleder Ingrid Nordsveen (høyre bak).
Akuttseksjonen ved Psykiatrien i Vestfold HF ble ikke bedt om å være med i BAT-prosjektet. De ville være med, om de så skulle betale regningen selv. For å få til en varig endring i bruk av mekanisk tvang, ble det satt i gang et kunnskapsløft blant ansatte. Rutiner ble lagt om, strukturer ble endret, beskriver rådgiver og leder for BAT-prosjektet ved Tønsberg psykiatriske avdeling, Ingrid Nordsveen. De er i ferd med å lykkes. Etter halvannet års innsats er bruken av mekanisk tvang på vei ned. Brukerrepresentant i det lokale BAT-prosjektet i Re kommune, Roar Nordbotten, er sammen med flere av personalet for å vise frem den nyoppussede delen av Psykoseenheten. Gangene innenfor er pusset opp, sammenlignet med periodene da Nordbotten var pasient her. Men kanskje viktigere enn de fysiske rammene, er endrede holdninger og rutiner blant personalet. Prosjektet har tent hele staben. Der regler og snevre grenser før var styrende, tenker de ansatte alternativer: Hva kan pasienten få lov til, hvilken individuell oppfølging trenger nettopp denne pasienten, hva kan vi avlede med. Vi bruker mer tid på å bygge opp gode relasjoner til pasienten, forklarer ansatte. I dag har den skjermede pasienten én eller i høyden to personer å forholde seg til gjennom dagen. Det gjør det mulig å vurdere situasjonen og eventuell avkortning av skjermingen raskere, forklarer leder for enheten, Unni Halvorsrud. Det skal være trygt for pasient og personalet på enheten. Derfor blir skademeldinger nøye gjennomgått, for å trekke lærdom av disse. Det er mer krevende å arbeide slik, men samtidig mer tilfredsstillende på denne måten, sier Halvorsrud. Hvilke tanker har Roar Nordbotten om endringene? Han mener brukerne får det bedre. Hans erfaring så langt i prosjektet, er at brukersiden blir lyttet til og tatt på alvor. - For eksempel er det å ha enprimærkontakt å forholde seg til viktig. Du blir lei av å fortelle den samme sykehistorien igjen og igjen. Mer fokus på pasientens positive sider, er også bra. Alle liker å bli likt.
Hver pasient har fått mer plass. Det betyr mindre gnisninger. Roar Nordbotten vurderer de nyoppussede lokalene sammen med sykepleier Ruth-Anne Tuft, enhetsleder Unni Halvorsen og prosjektleder Ingrid Nordsveen (høyre bak).
