Europas nye liberale

Janusz Palikot er søkkrik forretningsmann, filosof og satiriker. Han startet sin egen politiske gruppering i Polen, kalte den rett og slett «Bevegelsen til støtte for Palikot» og fylte valglisten med homofile, feminister, antikatolske aktivister og transseksuelle.

Det likte mange, og særlig de unge. Palikot fikk ti prosent av stemmene ved valget i oktober, og nå er Sejm, det polske parlamentet, blitt adskillig mer fargerikt. Antagelig også noe rystet over de 40 nykommerne, dette er en svært konservativ forsamling. Både regjeringspartiet Borgerplattformen og det største opposisjonspartiet PiS er verdikonservative og kirkevennlige, og 85 prosent av representantene i Sejm hører hjemme til høyre for sentrum.

Mot korset

Den første striden kom raskt på bordet: Palikot vil fjerne korset fra parlamentet, fordi de mener det strider imot skillet mellom kirke og stat. En fersk meningsmåling viser at 70 prosent av befolkningen er uenige med dem i det.

Palikot kommer til å måtte kjempe i motvind hele veien. Men de vil gjøre adskillig nytte for seg uansett, i form av å sette dagsorden. Polens første åpne homofile mann, Robert Biedron, fikk også plass i Sejm, og sier ifølge Deutsche Welle at valget er et tegn på at Polen er blitt et annet samfunn, åpent og tolerant.

Samtidig som Palikot-bevegelsen er spesifikt polsk, ikke minst fordi kampen mot den katolske kirkens makt er den største årsaken til valgsuksessen, representerer partiet også en trend som er synlige i andre land: Unge partier som legger stor vekt på personlig frihet og antiautoritære holdninger, retten til homofile ekteskap/partnerskap og legalisering av milde narkotiske stoffer.

I Slovakia har et slikt ferskt parti inntil nylig sittet i regjeringskoalisjonen, Frihet og solidaritet, stiftet 2009. Lederen, Richard Sulik, ble tidligere i høst omtalt over hele Europa da han styrtet regjeringen fordi han ikke kunne godta at Slovakia skulle støtte EUs krisefond.

Facebook

Nå er Frihet og solidaritet et langt mer tradisjonelt parti enn Palikot, økonomisk konservativt og med finanspolitikk som et vesentlig fokus. Dessuten er Slovakia ikke et særlig religiøst land, og liberale holdninger provoserer på langt nær slik som i Polen. Årsaken til at Frihet og solidaritet oppnådde 12 prosent ved valget i fjor, ligger første og fremst i den bevisste bruken av nye medier, fremfor alt Facebook og Twitter.

Også Tyskland har i høst opplevd et lignende politisk fenomen: Piratpartiet har plutselig blitt svært populært. Ved valget i Berlin seilte de inn med ni prosent, helt overraskende, og etter det har oppslutningen ifølge meningsmålinger vært nesten like høy nasjonalt. Dermed har de for tiden langt større støtte i befolkningen enn det tradisjonelt liberale partiet FDP, som sitter i regjeringskoalisjon med de konservative.

Alltid på nett

Piratpartiet har allerede forandret Tyskland, mener Der Spiegel, og forklarer det med at internettpolitikk nå for alvor er kommet på dagsorden. I Berlin-parlamentet ønsker piratene å være på nett mest mulig, under forhandlinger, møter og debatter, noe som har skapt kontroverser og kritikk for at partiet forveksler demokrati med transparens – for øvrig en vesentlig debatt.

Dessuten avstår representantene fra tjenestebil, og synes pengene burde gå til innkjøp av sykler.

Piratene har imidlertid fått kritikk for å være et manneparti. Av 15 representanter i Berlin er bare én kvinne, og selv om de mange unge mennene ikke ser ut som klassiske politikere, ligner de jo på hverandre. Et mangfoldparti er altså Piratpartiet slett ikke, til tross for at de i sitt partiprogram er mer liberale enn selv Palikot.

Piratene ønsker ikke bare å likestille homofile og heterofile ekteskapsmuligheter, men åpne for at også tre mennesker som elsker hverandre kan inngå partnerskap.

Fremtiden

Men grunnen til at disse ti-prosentspartiene er så interessante, er ikke pussige påfunn eller kontroversielle idéer. Dem er det lett å finne og gjøre narr av. Poenget er at de representerer voksende trender i sine respektive samfunn. Dette er unge partier med unge velgere, som er opptatt av individer, rettigheter og den nye teknologiske og sosiale fremtiden.

At de blir så store så raskt, betyr ikke at de nødvendigvis vil leve lenge, men at de fanger opp saker de mer etablerte partiene mangler.

Slik holdes politikken levende, til glede for nye generasjoner. Ikke minst i et land som Polen, der valgdeltagelsen nå lå på rekordlave 48 prosent, kan det kanskje få betydning.