Freden. Hjem som helter

Les også:

Man skulle ikke bare rydde opp etter krigens herjinger og gjenreise landet. I tillegg skulle Norge finne sin rette plass i verden, etter at nøytralitetspolitikken og den internasjonale fredspolitikk fra før krigen hadde spilt så ettertrykkelig bankerott.

Helt og syndebukk

Haakon VII vendte hjem fra London ikke bare som konge, men som nasjonalhelt. Hans rolle betydde at kongehuset hadde sikret en plass innen nasjonen som var hevet over diskusjon for en mannsalder fremover. Statsminister i eksil, Johan Nygaardsvold, ble derimot betraktet som syndebukk i mange kretser, fordi han ble tillagt sin del av skylden for landets uforberedte tilstand i 1940. Men det er liten tvil om at denne uforberedthet var noe regjeringen hadde delt med et stort flertall av sine landsmenn. «At det var et overfall på Norge som var i gang, streifet ikke våre tanker», sa en fra krigens generasjon til meg da han gjenkalte sin holdning til illevarslende hendelser døgnet før Hitlers invasjon. De som hadde advart, tilhørte et årvåkent mindretall som ikke ble tilstrekkelig lyttet til.

Betegnende nok ble Nygaardsvold satt utenfor i sitt eget Arbeiderparti da han kom tilbake til Norge i 1945, og hans politiske liv var egentlig forbi. For hans parti, derimot, ble krigens slutt innledningen til en lang glansperiode da dets nye ledere bygget opp den norske velferdsstaten, i stor grad understøttet av det tverrpolitiske Fellesprogrammet fra frigjøringens første sommer. For første gang fikk Stortinget et sosialistisk flertall, og det varte i 20 år. I etterkrigstidens Norge ble uansett mange av de gamle motsetninger mildere enn før. En større grad av gjensidig forståelse oppsto der politiske motspillere hadde deltatt i den samme motstandskampen for verdier de hadde felles, og i noen tilfelle sittet i de samme fangeleirene.

Vestvendt

Erfaringen fra 9. april betydde at viljen til et sterkere forsvar var stor. Heimevernet som nå ble opprettet, fikk mange ivrige frivillige. I tillegg hadde krigen ført Norge inn i et tett organisert våpenbrorskap med de vestlige stormakter, Storbritannia og etter hvert USA, og troen på nøytralitet hadde fått et grunnskudd. En kort tid var fortsatt levninger av gammel tenkning i stand til å utløse drømmer om Norge som «brobygger» mellom øst og vest, men dette viste seg flyktig. Da jernteppet senket seg tvers gjennom hjertet av Sentral-Europa, gikk Norge inn som en av grunnleggerstatene i NATO-alliansen som skulle være de vestlige nasjoners beskyttelse mot diktaturmakters ekspansjon, – denne gang av sovjetrussisk og kommunistisk merke. Storbritannia og USA – stadig mer USA – var blitt garantister for vår sikkerhet. Den tyske invasjon under annen verdenskrig viste seg avgjørende for at både nordmenn og dansker valgte en slik kurs, mens Sverige, som lyktes med sin nøytralitet, fortsatte å tviholde på nøytraliteten etter 1945.

Et besværlig og opprivende anliggende for samfunnet å ta fatt på etter frigjøringen var oppgjøret med dem som hadde sveket landet. Quislings flokk av norske nazister og medløpere sto som et forhatt mindretall i 1945. Rettsoppgjøret måtte komme, selv om den form det fikk har vakt uenighet. Av 23.000 landssviksaker endte 38 med dødsdommer som ble fullbyrdet, med Quisling selv i spissen for de henrettede. I de henrettedes gruppe fant man mange av de groveste ugjerningene, blant dem de torturister og voldsmenn som hadde vakt den største avsky.