Grønn protest. De utfordrer Irans prestestyre

Les også:

Noen sier det var en million som demonstrerte mot valgresultatet, andre mener det er tre. Det avgjørende er at det skjedde, og at demonstrasjonene fortsetter. Den siste da 31-årsdagen for revolusjonen i 1979 ble markert denne måneden.

Utgangspunktet for det hele var valget der det ble lettet på lokket. Selv om Ahmadinejads utfordrere var nøye silt, ble det en valgkamp preget av åpenhet. Det skapte forventninger. Men da hans seier ble proklamert påfallende raskt, og ca. 650 anklager om valgfusk ble avvist, kom protestene.

Yadullah Shahibzadeh er forsker ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. Han var i Iran i forbindelse med presidentvalget. Han mener mer enn tre millioner demonstrerte etterpå. Det var i hvert fall tallet Teherans borgermester gikk ut med, påpeker han.

–Den nåværende politiske bevegelsen som er blitt kjent over hele verden som den Grønne Bevegelse, ledes og inspireres av en elite og politiske aktivister som har vært en del av det politiske systemet. Vi kan ikke tenke på den tradisjonelle formen, der det er et diktatur og en opposisjon. Opposisjonen er del av systemet, men vil reformere og demokratisere det. Den består av studenter, akademikere, lærere, folk fra byråkratiet og ikke minst kvinner, sier Shahibzadeh.

Innen rammene.

Han mener det er galt å si at opposisjonen i dag vil fjerne den islamske republikken:

–Det er viktig å se på hva systemet er. Iran har en grunnlov. Den sier at det er ytringsfrihet så lenge det ikke er imot islam. Det er møtefrihet, organisasjonsfrihet, lov å demonstrere, forbud mot tortur og ingen kan fengsles mer enn 24 timer uten å få en advokat. Iranerne som demonstrerer nå, henviser til denne grunnloven. Mir Hossein Mousavi sa i sin siste uttalelse at når grunnloven ikke er iverksatt, så vet vi ikke hvilke muligheter som ligger i den.

Mens en av dem som er kritiske i dag, Mohammed Khatami, satt som president fra 1997 til 2005, forsøkte han forgjeves å myke opp systemet. Det betyr ifølge Shahibzadeh ikke at endringer er umulig.

Stadig flere vil ha et skifte. Derfor går det i retning av mer vold og en radikalisering Mahmood Amiry-Moghaddam, Iran Human Rights

–Det er et av paradoksene i den iranske grunnloven. Det er en øverste religiøs leder, fordi tanken er at en religiøs leder aldri kan bli en diktator. Og grunnloven ble vedtatt i en folkeavstemning. Det er ikke i mange land det er skjedd etter en revolusjon. Men det var mange opposisjonelle krefter som ikke var villige til å organisere sine politiske aktiviteter innenfor den konstitusjonelle rammen.

Tro på endringer.

Opposisjonsgrupper blant eksiliranerne avviste det siste valget, og mener at det ikke kan bli frie valg i den islamske republikken. Shahibzadeh mener at de som støttet Mousavi, og som nå protesterer, gjør det fordi de tross alt tror på mulighetene til å sette grunnloven ut i livet.

–Opposisjonen i Iran er opptatt av hva som skjer om den øverste religiøse lederen fjernes. Om systemet bryter sammen vil det skape uro mange steder i landet, og det kan være farlig for alle iranere, uansett hvem de er. De anerkjente lederne i dag, Khatami, Mousavi og Karoubi, tenker slikt. Og det finnes ikke noen andre ledere for opposisjonen.

Samtidig har Mousavi understreket at det ikke er han som leder opposisjonen og dermed skal si hva den skal gjøre:

–Han sier han aldri kan hindre folk i å ytre seg på den måten de vil. Han gir dermed frie hender til dem som deltar i denne motstandsbevegelsen.

Radikalisering?

Et spørsmål i dag er om opposisjonen er litt mer radikal siden valget i fjor, etter hvert som tiden er gått og stadig flere demonstrasjoner er slått ned?

–Om det fantes ledere som er mot systemet, kan det skje. Men i den bevegelsen vi ser i dag, er det ikke noen slik stemme. Hvis bevegelsen ble mer radikal, ville den også bli mindre. Men Mousavi sier hele tiden at denne bevegelsen må inkludere alle. Jeg tror iranerne er forsiktige. De fleste vil hindre en radikalisering og utvikling i voldelig retning. Men når det gjelder hvor lenge Ali Khamenei blir sittende, så er akkurat det vanskelig å si, sier Yadullah Shahibzadeh.

–Systemet må endres.

Mahmood Amiry-Moghaddam er talsmann for Iran Human Rights. Han mener at grunnloven gir den øverste religiøse lederen og Vokterrådet så stor makt at opposisjonens krav ikke kan innfris innenfor dagens system.

–Khameneis ord veier mer enn hele nasjonalforsamlingens. Folket har rettigheter innen grunnlovens bestemmelser, men disse tolkes slik at f.eks. det å demonstrere kan bli erklært ulovlig. Det å ville skifte ut regimet er definert som moharebeh, som betyr «å føre krig mot Gud». Å kritisere Khameneis beslutninger, fornærme ham, kan straffes med dødsstraff. Det er skjedd.

Han mener derfor at selve grunnloven oppfordrer til menneskerettighetsbrudd. Den tillater steining og pisking. Laveste straffealder er ni år for jenter og 15 for gutter.

Kontrollen med det politiske livet, det at alle valgkandidater må godkjennes, er også blitt kritisert. Likevel var avviklingen av valgene med på å gi regimet legitimitet:

Sikkerhetsventilen.

–I et land der mer enn 50 prosent er unge, er det viktig at disse ikke helt mister tilliten til systemet. Skjer det blir det en eksplosjon. De er en tikkende bombe. Spesielt presidentvalgene er derfor en sikkerhetsventil. I fjor ble det åpnet for mer debatt enn tidligere, og nå er det ikke mulig å legge lokket på igjen, mener han.

–Den enorme mobiliseringen i det sivile samfunnet førte til at det ble stilt krav til kandidatene. Kvinnebevegelsen sendte en liste med spørsmål til alle kandidatene. Plutselig var det flere tusener som gikk ut på gatene og kalte Ahmadinejad en løgner. Vanligvis lar regimet valget gå over to omganger, men jeg tror det var en panisk handling fra Khameneis side at han ikke våget det, og at gjenvalget ble proklamert så raskt.

Innrømmelser?

Kunne regimet ført en politikk etter valget som kom opposisjonen i møte, og som hadde hindret den fortsatte bølgen av protester?

–Det som har skjedd etter valget var at for første gang følte iranerne at den avmakt som de har hatt i 30 år, var borte. Da demonstrantene gikk ut på gatene, skjønte vi at nå er fryktbarrièren brutt. De fleste blant dem ville ha reelle endringer. Hadde Khamenei tatt et skritt tilbake og kanskje sagt: vi tar omvalg, ville det betydd at hans autoritet var brutt.

Fastlåst.

Khamenei bøyde ikke av. Han la ansvaret for en opptrapping på opposisjonen.

–Opposisjonen er mer opptatt av verdier, ikke å støtte enkelte politikere. Det er dens styrke og svakhet. Blant demonstrantene finner du også tilhengere av monarkiet, som Mujahedin Khalq, og kommunister. Men de fleste representerer det sivile samfunnet. Regimet i dag må enten styre med jernhånd, eller det vil gå mot en regimeendring. Khamenei valgte en hard linje, og nå er det for sent med innrømmelser, mener Mahmood Amiry-Moghaddam. –Stadig flere vil ha et skifte. Derfor går det i retning av mer vold og en radikalisering. Jeg kan ikke se for meg at Ahmadinejads periode avsluttes på vanlig vis.

Hva kan avløse dagens styre?

–Vi mener den mest fredelige og beste løsningen, er en folkeavstemning om Irans grunnlov. Men ser vi på mulighetene for en fredelig eller en blodig overgang til et nytt regime, tror jeg de i dag er 50-50.