Gutten som gikk fra Dragetronen

"Hvordan kan vi bære byrden av å motstå viljen til millioner av mennesker kun for å opprettholde æren til en enkelt familie?"

Ordene må ha vært vanskelige å skrive for keiserinne Xiao Ding Jing. Datoen var 12. februar 1912. Den 43 år gamle enken var relativt fersk i jobben som keiserrikets fremste representant. Som tante og adoptivmor til den seks år gamle keiseren, Pu Yi, var det nå opp til henne å signere erklæringen som gjorde slutt på over 2000 år med keiserdynastier i Kina.

– Vi har bestemt at det skal innføres et republikansk, konstitusjonelt styresett, heter det i erklæringen.

Beholdt tjenerne

Kinas siste keiser var gått av. Men gutten og hans familie fikk, inntil videre, lov til å bli boende i Den forbudte by i Beijing. De fikk også beholde sine eiendeler. Evnukkene, vaktfolkene og tjenestepikene skulle fortsette å ta vare på dem. Men makten, den lå nå i hendene på general Yuan Shikai, mannen som bare noen måneder tidligere var blitt utpekt til å slå ned på revolusjonen som hadde splittet landet i to.

Keiserfamiliens triste sorti i 1912 var en uunngåelig konklusjon på et forfall som hadde vart i flere tiår – kanskje til og med flere hundreår, avhengig av hvilke historikere du spør.

Siden den første Opiumkrigen i 1839 hadde utlendinger rasket til seg stadig større deler av Midtens rike. Samtidig økte misnøyen med keiserfamilien, som hang fast i gamle tradisjoner og som nektet å innføre reformene landet så sårt trengte. At keiserfamilien var manchuer, ikke hankinesere, gjorde at stadig flere begynte å murre om å kaste ut utlendingene som hadde sittet på tronen siden 1644, året da manchuene invaderte Kina, kastet den siste Ming-keiseren og etablerte Qing-dynastiet.

De siste tiårene av keiserriket ble triste. Det ene opprøret fulgte det andre. Ydmykelsen var total da keiseren rundt århundreskiftet måtte rømme fra Beijing under det såkalte Boxer-opprøret. Ikke før en allianse av utenlandske makter fikk slått ned på opprøret ble det trygt nok i hovedstaden til at en duknakket keiserfamilie kunne vende hjem.

Samlet riket

Men selv tiår og hundreår blir som korte avbrudd å regne i den lange historien om Kinas keiserdømmer. Mange kinesere vil hevde at landets monarki hadde vart i over 4500 år da Pu Yi abdiserte i 1912. De fleste vestlige historikere mener at Kinas dynastiske system begynte i år 259 f.Kr., da Qin Shi Huang samlet landet til ett rike og utropte seg selv til «huangdi» – den himmelske keiser.

I løpet av de neste 2171 årene satt flere hundre keisere – fra 408 til 557, avhengig av hvem du spør – ved makten. Ulike dynastier kom og gikk. De mest kjente er han, sui, tang, yuan, ming og qing. I lange perioder opplevde landet fantastisk velstand og stabilitet. Men dynastienes iboende syklus sørget også for lange perioder med blodige opprør, revolusjoner og maktkamper.

Blant de mange keiserne er det noen som utmerker seg. Å utpeke en enkelt keiser til tidenes beste er en umulig jobb. Men enkelte raget høyere enn andre.

Keiser Qin er blitt gjenstand for utallige bøker og filmer i Kina fordi han samlet riket og innførte det dynastiske systemet som overlevde helt frem til 1912. Under keiser Qins relativt korte tid ved makten – han satt som keiser i 16 år – fikk han innført felles skriftspråk, måleenheter og valuta for det kinesiske riket.

Han bygget veier og kanaler for å samle landet, og begynte også på det som senere skulle bli Den kinesiske mur. Fortsatt er graven hans en av Kinas mest berømte turistattraksjoner – terrakottahæren som skulle beskytte ham i døden forblir et imponerende manifest over en enkelt manns ambisjoner.

Sa nei til britene

Å overgå Qin i berømmelse er derfor vanskelig. Likevel er han langt fra den mest beundrede i keiserrekken. Veien til makten skal visstnok ha vært brolagt med likene fra 1,5 millioner mennesker, og han styrte landet med hard hånd.

Da er keiser Taizong (599-649) av et annet kaliber. Som tangdynastiets andre keiser innså han at opprøret som hadde brakt hans far til makten også kunne blusse opp og ramme ham selv. Han innførte derfor et system for jordbruket som sikret hver enkelt familie et lite stykke landjord.

I tillegg gjennomførte han en rekke reformer som reduserte korrupsjonen og maktmisbruket som hadde herjet i lang tid. Det sies at Taizong var mannen alle senere keisere så til for inspirasjon.

 Mange anser ham fortsatt som den viseste av alle keiserne, en mann som la grunnlaget for en av de store blomstringsperiodene i kinesisk historie.

Mektig keiser

Den siste virkelig store keiseren var Kangxi (1654-1722), som med sine 61 år ved på Dragetronen er den regenten med lengst tid som landets hersker. Under hans regjeringstid vokste Kina til å bli en stormakt som både Ludvig den 14. og Peter den store, som regjerte på samme tid, kunne se til med misunnelse i blikkene.

Midtens rike var blitt så mektig at da Kangxis barnebarn, Qianlong (1736-95) i 1792 tok imot den britiske utsendingen Lord Macartney, avviste han alle gavene fra de nyindustrialiserte britene med følgende berømte sitat:

– Jeg finner ingen verdi i slike merkelige objekter og har ingen bruk for ditt lands produkter.

Qianlongs arroganse skulle vise seg å være fatal. Britene fant raskt ut at det var ett produkt kineserne gjerne ville kjøpe, nemlig opium. De neste tiårene smuglet britene så mye narkotika inn i Kina at keiserdømmet satt ribbet tilbake.

Himmelens mandat

Selv om den kinesiske keiseren anså seg selv – og ble ansett av befolkningen – som en guddommelig figur, var det risikabelt arbeid. Rundt 31 prosent av alle keiserne etter Qin ble myrdet. Bare ti av dem levde lenger enn til de ble 70. Og mer enn halvparten av dem døde før de kunne feire sin 50-årsdag.

Med så hyppig utskifting av både dynastier og keisere var det helt nødvendig å ha et mandat – noe som legitimerte at mannen på tronen var landets rette hersker. Denne legitimeringen fant keiserne gjennom begrepet «himmelens mandat», en idé utarbeidet av filosofen Mencius, som levde like før keiser Qin tok makten.

Himmelens mandat ga keiseren retten til å styre landet. Ideen sørget også for at landet kun kunne ha én hersker til enhver tid. Dersom keiseren – og hans etterkommere – forvaltet makten på en god måte, ble mandatet fornyet.

Men mandatet kunne også bli fratatt keiseren. Naturkatastrofer og uår ble sett på som signaler om at en keiser ikke lenger hadde himmelens tillit. Dette kunne igjen føre til at andre rykket inn og tilkjempet seg makten og dermed himmelens mandat. Ideen forankret et sentralstyrt land, og preger fortsatt måten Kina regjeres på.

Den siste keiser døde fattig

Hvordan gikk det så med Pu Yi, seksåringen som ble Kinas siste keiser? Han fikk bli boende lenge i Den forbudte by, og ble til og med gjeninnsatt på tronen i 12 dager i juli 1917. I 1924 ble han kastet ut av Beijing av en krigsherre.

Da japanerne invaderte Mandsjuria i 1931, fikk han et tilbud om å bli keiser av den japanske kolonien – det samme området der familien hans kom fra. Han takket ja, og satt som en marionettfigur for japanerne til krigen var over i 1945.

Da kommunistene overtok makten i Kina i 1949, ble Pu Yi kastet i fengsel, der han satt i ti år. Han døde i 1967 av kreft som en fattig mann.