Det finnes en egen lov om når det er lov å plukke multer. Men i Norges lover står det ingenting om hvordan landets statsminister skal pekes ut. Dessuten er Norge nesten alene i verden om at nasjonalforsamlingen nøyer seg med å kaste regjeringen – men lar være å innsette den. Så hvordan vet kongen hvem han skal be om å danne landets nye regjering?
Kongen peker.
–Grunnloven sier ingenting, og det finnes ingen formalisert kjøreplan for hvordan kongen finner frem til hvem som pekes ut til å danne ny regjering. Prosessen foregår i tråd med en tradisjon som har vokst frem siden riksrettsdommene i 1884, sier Eivind Smith, professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.
Trond Nordby, professor i statsvitenskap ved samme universitetet, forklarer nærmere:
–Det vanlige i dag er at den avtroppende statsministeren gir kongen råd om hvem som bør bli ny statsminister. Dersom den avtroppende statsministeren er i tvil, vil han be stortingspresidenten om å sondere blant de parlamentariske lederne på Stortinget. Stortingspresidenten vil på bakgrunn av samtalene gi kongen råd om hvem han bør peke på, sier Nordby. Han beskriver prosessen som unødvendig uoversiktlig og er spesielt kritisk til at Stortinget ikke er nødt til å uttrykke tillit til den statsminister som kongen finner frem til.
Tåkete.
–Nesten alle parlamentariske land voterer når regjeringen skal tiltre. Dermed er regjeringen garantert flertall til å begynne med. Men ikke i Norge. Det bidrar til at vi har en særegen form for regjeringsdannelse som jeg mener er tåkete og uoversiktlig, sier Nordby. For partiene på Stortinget trenger ikke aktivt å stemme for en ny regjering. De kan bare avfinne seg med regjeringen inntil et flertall ønsker å felle den.
Dette prinsippet ble knesatt av Venstres statsminister Gunnar Knudsen i 1908 og er blitt en kontroversiell del av norsk statsskikk. I 2007 fremmet Frp og Arbeiderpartiet et grunnlovsforslag om å endre dette prinsippet. Bakgrunnen var et ønske om å skape en sterkere forpliktelse mellom en ny regjering og et klart definert flertall i Stortinget. Mer disiplin og mindre vingling, var omkvedet fra Stortingets to største partier. Dessuten ville forslaget betydd mer makt til Frp fordi en borgerlig regjering ville være avhengig av Frp for å sikre seg et flertall i Stortinget.
Willoch fornøyd.
Forslaget falt. Høyre, SV og sentrumspartiene stemte mot. De fryktet, med Venstre-leder Lars Sponheims ord, en «tydeligere todeling av norsk politikk». Men Frp gir seg ikke. Når Frp stadig terper på at de ikke vil støtte en regjering de selv ikke er en del av, baserer Siv Jensen seg på den positive formen for parlamentarisme som partiet ikke fikk det nødvendig flertall for i 2007.
At 2/3-flertallet glapp i 2007, skal vi være svært fornøyd med, mener tidligere statsminister Kåre Willoch.
–Norsk historie tilsier at det Stortinget som blir valgt, raskt finner frem til en regjering. Det faktum at Norge er et av få land som praktiserer negativ parlamentarisme, medvirker til at selve regjeringsdannelsen i Norge har gått smidig for seg. Årsaken er at partiene på Stortinget ikke trenger aktivt å stemme for en ny regjering. Å endre dette i norsk statsskikk ville være lite klokt. Det ville ødelagt meget, sier tidligere statsminister Kåre Willoch.
