Islam - hvorfor så mye konflikt?

Les også: Frykten – reell eller skapt av massemediene?

I 1983 var det 18 treff på ordet «islam» i Aftenpostens tekstarkiv. I 2009 var det 410 treff på det samme ordet. I november i fjor forekom ordet «islam» i godt over halvparten av Aftenpostens daglige utgaver.

Et stort antall treff får man også om man søker i Aftenpostens arkiv etter artikler der ordene «terror» og «islam» i ulike varianter og sammensetninger forekommer i én og samme artikkel. I fjor var det ikke mindre enn 267 slike artikler på trykk i Aftenposten. Meningsmålinger viser at islam er på frykttoppen i Norge og Skandinavia. Av en undersøkelse offentliggjort i Aftenposten i desember, fremgår det at nordmenn aller mest frykter konflikter med den islamske verden. Nummer to på frykttoppen er internasjonal terrorisme, et problem de fleste også forbinder med islam.

Oppmerksomheten rundt og debatten omkring islam, i alle mulige variasjoner, er med andre ord enorm. Fra å være et lite viktig tema i den norske samfunnsdebatten, er islam blitt det mest brennbare stridsspørsmål.

Hyppigheten av debatter rundt islam står i kontrast til antallet muslimer i det norske samfunnet. Tallet på muslimer har riktignok økt markant: I 1965 var det knapt noen muslimer i Norge. I 1980 var antallet kanskje 10000. 30 år etter er dette tallet gått opp til omkring 150000. Selv om antallet har økt fra null til 150000 på 50 år, utgjør antallet muslimer fortsatt ikke mer enn tre prosent av Norges befolkning.

Hvorfor er det så mye debatt, støy og aggresjon omkring en forholdsvis fåtallig gruppe?

Kunnskap

Professor i europeisk politikk ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot, sier til Aftenposten at det er mange som har meninger om islam. Men langt viktigere enn å ha meninger, er det å ha kunnskaper. Og når man borer ned i den europeiske historien, ser man at Europas og islams historie er tett bundet sammen. Uten europeernes kamp mot den islamske invasjonen av Spania og Frankrike på 700-tallet, ville Karl den stores stat aldri ha oppstått. Tilsvarende er det på den andre siden av kontinentet: Uten tyrkernes invasjon av Balkan, ville det aldri ha oppstått sterke, organiserte stater i Øst-Europa, som Østerrike, Ungarn og Polen. Disse statene ble i stor grad organisert for å motstå tyrkerne.

– På den annen side bevarte de islamske lærdomsstedene store deler av den europeiske antikke kulturen gjennom de såkalte mørke århundrer. Mens Europa lå i dvale, overvintret deler av den europeiske kulturen på arabisk jord, sier Frank Aarebrot.

Muhammed

At islam på 600- og 700-tallet klarte å underlegge seg enorme områder som hadde vært kristne, må tilskrives den ytterst vellykkede politiske, militære og religiøse lederen Muhammed, slår Aarebrot fast. Muhammeds tenkning var revolusjonerende for de arabiske stammefolk på hans tid. Problemet var at da Europa begynte å utvikle seg fra og med 1000- og 1100-tallet, da stagnerte den islamske verden. Fra å være fremskrittsvennlig ble islam tilbakeskuende. Den islamske verden ble hengende fast i den tidlige middelalderens tankeverden, mens Europa stormet fremover.

– Det mest problematiske med islam er at Muhammed ikke utviklet en forestilling om den verdslige stat, men derimot fremmet forestillingen om umma’en, fellesskapet av alle troende muslimer. Inn i den muslimske urfortelling gikk forestillingen om at man skulle gjenreise det religiøse fellesskap som hadde eksistert mellom alle muslimer på Muhammeds tid. En hvilken som helst statsdannelse fikk et illegitimt preg over seg, og på islamsk jord oppsto bare svake stater. Mens europeerne dannet sterke stater og kastet seg inn i moderniseringsprosessen, blir den muslimske verden stående på stedet hvil. Osama bin Laden inngår i den lange romantiske tradisjon for å gjenreise umma’en slik den eksisterte på Muhammeds tid, sier han.

Hemmende

– Her er vi ved dagens problem, sier samfunnsforskeren: –Muhammed skrev verdslige lover inn i hellige skrifter, i motsetning til hva Jesus og hans evangelister gjorde. Når verdslige lover skrives inn i hellige bøker, får det en hemmende – retarderende – effekt på samfunnsutviklingen. Derfor har de muslimske og de vestlige samfunn utviklet seg så forskjellig de siste århundrer.