Klasseskille midt i matfatet

Tilhører Per Erik Sørgård og de andre som sitter og dytter i seg hamburgere på Oslo S, en ny underklasse? Er han en representant for det enkelte forskere har omtalt som den ernæringsmessige underklasse?

Det er fortsatt store forskjeller på folk i Norge. Både når det gjelder økonomi og utdannelse, og på mange andre områder. Men kanskje er forskjellene aller størst i matfatet. Den ernæringsmessig underklassen består av dem som ukritisk spiser det som smaker godt, for å bli mett.

Det mest brukte argumentet for å spise hurtigmat er at pølse og hamburger smaker godt.

–Det synes jeg det gjør. Men jeg føler ikke at jeg tilhører noen underklasse. Hadde jeg spist sånn mat annenhver dag, så hadde det kanskje vært annerledes, men vanligvis spiser jeg middag med grønnsaker hjemme. Jeg er ganske sjelden på hamburgerbar. Dessuten trener jeg nok til å holde det i sjakk sier Sørgaard.

Overklassen.

For den ernæringsmessige overklassen spiller det ingen rolle hva som står på menyen i hamburgerbarer. De spiser ikke der. I den klassen er de ikke bare opptatt av at maten smaker godt, men også av at den gjør godt. Derfor vraker de pølser og hamburgere, og velger sunnere – og dyrere – hurtigmatvarianter som sushi, salater og fruktprodukter.

–Vi har helt klart fått en ernæringsmessig underklasse også i Norge. Den utgjøres av dem som ikke er opptatt av hva maten de spiser inneholder, og den består av flere menn enn kvinner, flere med lav utdannelse enn med høy og flere med lav inntekt enn med høy. Det er også flere unge enn eldre i den – først og fremst fordi de ikke har råd til å velge de sunne alternativene, sier SIFO-forsker Annechen Bahr Bugge.

Sammen med Kjersti Lillebø og Randi Lavik har gjort undersøkelsen og forfattet rapporten som heter «Mat i farten – muligheter og begrensninger for nye og sunnere spisekonsepter i hurtigmatmarkedet».

Mette – og misfornøyde.

Den kartlegger våre hurtigmatvaner, og er spekket med tall på alt tenkelig, og mye utenkelig.

«De fleste selvmord skjer med kniv og gaffel», skriver en ungdom sitert i rapporten. Likevel fortsetter vi å spise mat vi vet er usunn, selv om salgsstedene også har sunne alternativer.

Så er vi vel fornøyde, da.

–Nei, 56 prosent av oss spiser sjelden eller aldri på hurtigmatsteder, de fleste fordi de ikke får sunn mat der, og bare fem prosent mener det ikke er behov for å endre hurtigmattilbudet. Vi er ikke fornøyd. Når vi likevel fortsetter å spise som vi gjør, så har det med tilgjengelighet, presentasjon – og ikke minst prissetting – å gjøre, mener Bugge.

Lang tradisjon.

Hurtigmat og servering på gater og langs veier har tradisjoner hundrevis av år før de første hamburgerbarene kom til Norge tidlig på 80-tallet. Bugge vil dem ikke til livs.

–Alle er vel enige om at det er behov for et tilbud om kjapp mat langs veien. Men undersøkelsen vår viser at veldig mange vil ha et bredere tilbud enn pølse, hamburger og finere bakervarer som boller, sier Bugge.

Nettopp de gruppene som får i seg for mye søt og fet mat, er så ofte på hurtigmatstedene at det påvirker deres matinntak. Noen mener fraværet av sunn mat i det offentlige rom er med på fremme den fedmeepidemien som feier over den vestlige verden. Likevel ser Bugge håp.

Holdningsendring?

Fordi hurtigmaten ikke lenger har den statusen blant ungdommen som den hadde da den kom feiende fra Amerika som noe nytt og friskt og internasjonalt med sin fete og søte mat.

–Ja. Det har skjedd noen positive endringer i våre matvaner, forbruk av sukker og (mettet) fett har gått ned. I vår undersøkelse sier 49 prosent av ungdommene at de er blitt mer negative til hurtigmat som pølser og hamburgere de siste årene.

–Av de 10.-klassingene vi intervjuet, var det flere som sa ting som at «(hurtig) maten er god, men kroppen liker den ikke, derfor spiser jeg aldri på McDonald’s» og «det å spise ting kjapt – bare gå og spise – det blir veldig fjernt fra det som jeg synes er meningen med livet», sier Bugge.

Kanskje klasseskillet i matfatet kan rives ned.