Kyllingfostre kan redde menneskeliv

Sykdommer som lammelser etter skader eller ulykker, MS, Alzheimer, Parkinson og ALS er alle forbundet med skader eller mangel på nerveceller som sender impulser til andre celler med beskjed om hva de skal gjøre. Muligheten for å dyrke frem nerveceller fra kroppens egne umodne stamceller i benmargen kan gi helt nye måter å reparere de skadene som oppstår ved disse sykdommene. Ødelagte områder med nerveceller kan, hvis forskerne lykkes, bli erstattet med nye nerveceller som overtar oppgavene til de ødelagte cellene. Det er langt frem, men norske forskere ved Universitetet i Oslo/Rikshospitalet har nå tatt et lite, men svært viktig skritt i riktig retning. Forskerne tar stamceller fra benmargen til friske, voksne studenter. Så fjerner de en liten bit av ryggmargen til kyllingfostre og setter inn stamcellene fra menneskene i stedet. Kyllingfostre er så umodne at de ikke har utviklet immunforsvar. Dermed støter ikke fostrene fra seg de fremmede stamcellene som settes inn. Kyllingfostrene lever videre, og etter fire til ni dager tar doktorgradsstipendiat Ólafur Sigurjónsson ved Immunologisk institutt ut et snitt av ryggmargen til kyllingfostrene. I mikroskop kan han se at de uferdige menneskestamcellene har utviklet seg til nerveceller.

Banebrytende resultat.

- Det er første gang det dokumenteres at det er mulig å lage nerveceller i stor stil fra stamceller i benmargen til voksne individer. Vi vet at stamceller fra menneskefostre kan utvikle seg til mange typer celler. Men hittil har det ikke vært vist at når stamceller fra voksne personer tas ut av det normale miljøet og får en annerledes påvirkning, kan de utvikle seg til andre celler enn det kroppen i utgangspunktet har programmert, sier professor Joel Glover, avdeling for fysiologi på Institutt for medisinske basalfag. Etter at Sigurjónsson hadde konstatert at det var utviklet nerveceller med sin helt spesielle form og sine lange forgreninger, var det store spørsmålet om de nye nervecellene virkelig var funksjonelle nerveceller. Rundt 15 prosent av cellene hadde utviklet seg til nerveceller.Forsker Marie-Claude Perreault hadde metoden som kunne sjekke om de nye cellene hadde de elektriske impulsene som er så karakteristiske og nødvendige for nerveceller. På mange måter er det en jobb i blinde. Fordi cellene må være levende for at det skal kunne måles elektrisk aktivitet, var det i utgangspunktet ikke mulig å bruke tilgjengelige metoder for visuelt å skille menneskecellene fra celler fra kyllingfostrene. Ved hjelp av bitte små elektroder laget av glass, som plasseres på nervecellene, klarte Perreault å påvise at cellene hadde den riktige elektriske aktivitet. Heller ikke det var nok til at forskerteamet var sikre på at de nye nervecellene var integrert i ryggmargens miljø. Først når hun kunne konstatere at cellene ble kontaktet av andre nerveceller, var de sikre.

Veien videre.

- Dette viser hvor viktig det er med tverrfaglig samarbeid i forskning. Dette er et eksempel på at to miljøer, henholdsvis immunologi og nevrobiologi går sammen og bruker sin brede kompetanse, sier seksjonsoverlege Torstein Egeland, Immunologisk institutt ved Rikshospitalet. Sammen med Glover har han hatt hovedansvaret for prosjektet som nylig ble offentliggjort i det anerkjente tidsskriftet Proceedings of National Academy of Sciences. En artikkel som skapte avisoverskrifter verden over. Egeland advarer imidlertid mot å skru forventningene for høyt. - Det miljøet vi har valgt for disse forsøkene, er det best tenkelige for vekst av denne type celler. Det er mange ubesvarte spørsmål og mye arbeid som gjenstår, før disse resultatene eventuelt kan komme pasienter til gode, sier Egeland. Neste skritt er å få flere frivillige med i forsøk. Forskerne må blant annet finne ut hva slags signaler stamcellene har fått i det trygge miljøet i kyllingfostrene som gjorde at de utviklet seg til nerveceller. Videre må forsøkene kunne gjøres i reagensrør. Skal det lykkes, må forskerne vite hva slags signaler de umodne cellene får. De må også kunne fastslå modningsgraden til stamcellene for å finne frem til de cellene som er best egnet. - Det er ikke slik at vårt team skal finne alle svarene. Ulike forskningsgrupper arbeider med ulike spørsmål, små brikker som sammen gir et stadig større og mer oversiktlig bilde, sier Egeland.