Mann for sitt navn

Kan ekte mannfolk ta konas navn? Kan de droppe sitt eget eller føye til konas navn - og samtidig være maskuline? Eller handler tradisjonen om kun gammel vane - og ikke kjønn?En dott. En overvintret, myk mann. En tøffel dansende etter konas pipe. Jo da, vi har nok våre forestillinger om hvordan de er skrudd sammen, de navnemennene som er i påfallende minoritet i dagens Navne-Norge. For mens kvinner skifter navn i bøtter og spann når de gifter seg, er det omvendte et særsyn. OK, vi nikker trolig forståelsesfullt til herr Hansen som tar konas etternavn Løvenskiold. Men ellers er det langt mellom våre nikk og karenes navnebytter: Da Statistisk sentralbyrå undersøkte inngåtte ekteskap i 2003, fant de at tre prosent av mennene tok konas navn i tillegg. Og tre prosent hadde valgt å ha bare konas slektsnavn som sitt etternavn. Blant Oslo-mennene som giftet seg i 1995, tok bare 1,6 prosent kvinnens etternavn. Ferske data tyder på at denne holdningen kan stå minst like sterkt i dag. Den blir i hvert fall ikke utfordret: Kvinnenes vilje til å endre etternavn har økt de siste årene.

Familieoverhode.

- Navn er et prestisjespørsmål. Mannen er jo tradisjonelt den sterke, han er familieoverhode. Han kan nok gi slipp på noe, men ikke for mye. Navnebytte kan ses på som et maskulint nederlag; "erru tøffel, eller?" Men for meg var ikke dette så viktig. Og det avgjørende var det felles navnet, vi ville hete det samme, sier Per Øyvind. I dag lyder hans fulle navn Per Øyvind Sørebø Gulliksen. Der hans tidligere etternavn Sørebø formelt sett er blitt et mellomnavn - altså hos både ham og kona Marte. De to fleiper muntert med at landets 250 Sørebø'er nå er blitt 249.- Jeg er vel ikke helt A4. Jeg har jo sluttet med karrière, jeg er litt mer frilans på den slags, ler sivilingeniøren. I dag bosatt på Notodden der han både jobber som branninspektør og har et enkeltpersonforetak - i tillegg til å være engasjert i "Levende viking"-prosjektet i Borre. Men dagens store arbeidsoppgave heter Anund, sønnen på fem måneder: Per Øyvind er for tiden hjemmeværende far - og stortrives.

Barnet viktig.

- Hva Anund skulle hete til etternavn, var viktig. Og utgangspunktet for Marte og meg var at vi ville hete det samme. Så tenkte vi endel på hvem navnet var viktigst for. Marte har nylig skrevet en avhandling, hun er kjent i sitt fagmiljø, så det var ikke fristende for henne å bytte navn. For meg betydde det mindre. Men vi brukte litt tid på dette. Det måtte synke litt, for å finne ut om det føltes riktig, sier Per Øyvind. Som knapt har fått reaksjoner på sitt utradisjonelle valg.- Folk sier i hvert fall ikke noe til meg. De løfter bare litt på øyenbrynene. De vet kanskje ikke helt hva de skal si, så da sier de ikke noe, ler Per Øyvind. Men Marte er slett ikke ukjent med reaksjoner.

Overrasket.

- "Å! Går det an da?" sier folk til meg. De er forbauset. Så sier de at det er fint. Jenter på min egen alder er nesten mer overrasket enn foreldregenerasjonen. Flere sier "Jeg hadde aldri fått med meg mannen min på dette", forteller Marte. Og uttrykker forundring over at dette mønsteret er så fastlåst i dag. Flere spurte henne om navnebytte før bryllupet - ingen spurte Per Øyvind.- Veldig mye av det vi gjør er tradisjonelt. Mange av våre valg er foretatt fordi det er vanlig, "fordi det er sånn", sier Per Øyvind. Som dels smiler, dels rister på hodet av at hans navnevalg kan vekke oppsikt.- Og hvis noen ser det som et svakhetstegn, blir det primitivt. Noe maskulint nederlag er det overhodet ikke, sier en fornøyd ektemann.