Mina ble solgt da hun var åtte

Hun er liten og spe, ikledd en skoleuniform som består av en blårutet kjole med blå bukser og blått sjal. Skoledagen er over. Mina smiler og ler mens hun småprater med venninnene sine. I en hvit fireetasjes murbygning sør i Indias hovedstad bor hun sammen med 57 jenter i alderen 5 til 18 år. De er privilegerte. De har hver sin seng, mat og klær hos barneorganisasjonen Prayas.

Lett bytte.

Livet har ikke alltid vært slik for Mina. Smilet og latteren blir brått borte når hun forteller om fortiden sin. - Noen i landsbyen tok meg med på toget. De fortalte meg ingen ting. Jeg måtte bare gjøre som de sa. Minas foreldre er fattige bønder. Faren har alkoholproblemer, og moren hadde ingen muligheter til å ta seg av henne. Mina ble et lett bytte. Mot småpenger og løfter om et bedre liv valgte foreldrene å sende henne bort. I Dehli ble hun solgt som hushjelp til en velstående familie. - Jeg måtte vaske og bone gulvene. Det var tungt arbeid. Jeg måtte jobbe fra jeg sto opp tidlig om morgenen til jeg la meg om kvelden. De voksne var ikke snille. De slo meg, forteller Mina.I nesten et halvt år jobbet hun som slave for den indiske familien helt til naboene klaget på forholdene, og barneorganisasjonen Butterflies banket på døren. Familien hadde ingen papirer på Mina, som begynte å gråte da personene fra organisasjonen spurte hvordan hun hadde det.

Enormt behov.

Mina er bare ett av tusenvis av indiske barn som tvinges ut i barnearbeid. - India er ikke et bra sted å leve for fattige barn. Kun et fåtall plukkes opp gjennom organisasjoner som Prayas og andre som jobber for barns rettigheter. Men behovet er enormt. Indiske myndigheter bruker minimalt med ressurser på disse barna, sier generalsekretær i Prayas, Rajib K. Haldar. Prayas ble dannet etter en brann i det store slumområdet Jahangirpuri i Delhi i 1988, da tusenvis av barn ble husløse. I løpet av det første året kunne organisasjonen tilby hjem og utdanning til 25 barn. I dag hjelper de tusenvis av barn i syv stater i India.

Skole i slummen.

Svermer med fluer svirrer rundt haugene med søppel i Jawahar-slummen i Dehli. Skrukkete og skitten plastikk dekker store deler av bakken. Små skur av pinner, blikk, plastikk og papp står skulder ved skulder og holder hverandre oppe. Den intense varmen gjør stanken av søppel og ekskrementer uutholdelig. - Slumbarna her er svært utsatte for kriminell utnyttelse. Fattigdommen er slående, folk er fortvilte. Derfor arbeider vi i flere av Dehlis slumområder. I dag har vi ikke ressurser til å dekke alle behovene til disse barna. Men vi har opprettet flere skolesentre. Her får barna skoleklær, utdanning og ett måltid om dagen, forteller utdanningskonsulent Jasmin Bhatia i Prayas.En av skolene er beskyttet med høye gjerder og låst port. På gulvet i en lav murbygning sitter hundre barn tett sammen. Her lærer de regning, lesing og skriving. I et annet rom står det fem datamaskiner. Når skoledagen er over, må barna tilbake til de elendige forholdene i slummen.

Vil bli politi.

For Mina ser fremtiden lys ut, selv om enkelte sår alltid vil være der.- Jeg vet at jeg har vært heldig, og jeg er glad for at jeg får gå på skole. Men jeg savner moren min. Jeg har ikke sett henne på mange år, men jeg prater av og til med henne på telefonen, forteller hun. Mina er i ferd med å fullføre sitt andre år ved den offentlige skolen i India. Hun har mat og tak over hodet. Og ikke minst har hun mange venner og voksne som bryr seg om henne, og vil henne vel. Mina har også bestemt seg for hva hun vil bli. Hun har allerede begynt å ta treningstimer i selvforsvar. - Jeg vil jobbe som politi. Jeg vil hjelpe til i samfunnet og gjøre India til et bedre sted å være. Jeg vil gjøre det trygt og godt for barna, sier Mina.