Mindre tvang - mer omtanke

De har greid det i andre land. Det finnes psykiatriske institusjoner i USA som har redusert bruken av tvang med opptil 80 prosent. I Pennsylvania har de ikke brukt belter og isolat på over to år. Sosiolog og forsker, Reidun Norvoll, SINTEF, har tro på at også norske sykehuspasienter skal oppleve en hverdag der bruken av belter, tvangsmedisinering og uønsket skjerming er kraftig redusert. En hverdag da personalet vet hva som trigger angst og uro hos "Rolf", og hva som hjelper nettopp ham, fordi de har diskutert det flere ganger, sammen med Rolf og hans pårørende. Den aggressive pasienten "Trond" har fått trening i sinnemestring og klarer kanskje å styre sine impulser litt bedre, men skulle situasjonen tilspisse seg, trår sykehusets kriseteam til. De som er trenet i å roe ned utagerende personer. Dersom pasienten legges i belter, kommer legen innom hver time for å vurdere beltebruken. Personalet gjennomgår episoden i etterkant, sammen med ledelsen og pasienten, og tar lærdom av hendelsen. Utopi? Nei, Reidun Norvoll har stor tro på at vi kan få snudd trenden. Hun leder BAT-prosjektet, en storsatsing for å fremme alternativer til tvang. Seks psykiatriske sykehus jobber med å endre rutiner og holdninger. Flere av sykehusene har allerede snudd utviklingen. Norvoll har selv arbeidet som sykepleier ved akuttavdelinger. Erfaringene derfra munnet i fjor ut i doktorgradsarbeidet
" Det lukkede rom", som omhandler bruken av skjerming. I forbindelse med BAT-prosjektet (se ramme) har hun gjennomgått relevant forskning og erfaring fra inn- og utland.Vi befinner oss i startgropen, og har en lang vei å gå, skal vi tro prosjektlederen.

Fra toppen.

Akutt- og sikkerhetsposter er de avdelinger som bruker mest tvang ved norske sykehus. Forskning viser at tvangsbruk påvirkes av holdninger, kulturer og arbeidsrutiner på avdelingene. - Ansatte tenker ofte "worst case" og tyr automatisk til de mest restriktive tiltakene. Bevisstgjøring og økte kunnskaper er viktige forutsetninger for at endringer oppnås. Ønske om forandring er nemlig stort blant personalet, sier Norvoll og viser til forskning der både leger og sykepleiere sier de ofte føler tvangsutøvelsen som belastende. De kan føle seg avmektige, fordi organiseringen ikke gir rom for å handle annerledes. En kursendring forutsetter et engasjert og tydelig lederskap. Alt fra helsemyndigheter, sykehusdirektører til lederen på den enkelte post, må ha visjoner og være tydelige på hva de ønsker å oppnå. Det er viktig at strategier og programmer utarbeides i nært samarbeid med personalet og brukerne. Økt kunnskap og øvelse i å takle vanskelige situasjoner er viktig. I tillegg til et ressursteam i krisesituasjoner, har det vist seg fruktbart å utdanne noe personale som kan veilede andre.

Forebygge.

Norvoll åpner sitt doktorgradsarbeid med sitatet fra en pasient: "Var urolig i natt, sa legen det sto i journalen. Nei, jeg var ikke urolig, jeg var redd."En annen pasient fortalte: "Mye av beltebruken kunne de ha snakket meg ut av".Hovedstrategien må være å styre pasienten utenom krisesituasjoner. Ta en tenkt situasjon. En pasient kommer naken ut i fellesrommet. Kanskje er det ikke nødvendig med fysisk makt og skjermingsrom. Kanskje kunne situasjonen løses med tid og kommunikasjon: Hei, trenger du en morgenkåpe og en prat først? På en omsorgsfull avdeling tar de seg tid til å bli kjent med den enkelte, lytte til hans eller hennes ønsker og erfaringer og gi individuell oppfølging, sier Norvoll.- Det høres ressurskrevende ut?- Å legge folk i remmer er også ressurskrevende. Tvangsbruk er ofte en viktig kime til konflikt og misnøye med behandlingen. Faren for skader både på pasienter og personell øker ved bruk av tvang og fysisk makt. Undersøkelser viser at de fleste pasienter opplever tvangsbruk i sykehus som belastende og krenkende. Innesperringen ved skjerming føles som et fengsel, forklarer en av pasientene i "Det lukkede rom". - Forskning viser også at bruken av tvang lett overskygger alle godetiltak fra personalets side, påpeker Norvoll.En snuoperasjon krever innsats på mange nivåer. Ikke alt kan gjøres på én gang. Norvoll tror en god start vil være å samle feltet til idédugnader. Det skjer i det små flere steder.