Ørkenherrene må gjøre retrett

Les også:

Ansiktene deres er skjult bak indigoblå skjerf. Blant tuaregene er det mennene som dekker ansiktene sine, ikke kvinnene. Det er ikke bare for å hindre sanden fra Sahara-ørkenen fra å trenge inn i munn, nese og øyne. For nomadefolket som har vært ørkenens herrefolk i århundrer, er det også en måte å skjule følelsene sine på.

Ørkenens kurdere

Morten Bøås, forskningsleder Fafo

FOTO: Espedal Jan Tomas

Nomadefolket bor i de tørreste delene av Sahara, både i Mali, Niger, Burkina Faso, Algerie og Libya, og har tradisjonelt levd av handelen med karavanene gjennom ørkenen: gull, krydder og slaver er blitt fraktet på kryss og tvers gjennom sanden. Kamelene er fortsatt viktige for dem, selv om firehjulstrekkere brukes vel så mye. Men folket har alltid hatt problemer med å innordne seg statsgrensene som Afrika ble delt opp i. Og det har ført til flere opprør og blodige sammenstøt de siste tiårene. Tuaregene er blitt marginalisert og neglisjert, og føler at de ikke får ta del av naturressursene de har krav på. Nomadene, som fremstår som mystiske og lukkede, blir presset både av tørke og politikk.

- Tuaregenes tragedie er som kurdernes, sier forskningsleder Morten Bøås ved forskningsstiftelsen FAFO.

- De var et gammelt herrefolk. Plutselig var det de som ble dominert. Gitt de moderne statsdannelsene i dette området, ble de dømt til å være minoritet i flere land, akkurat som kurderne. Det har vært årsak til mange av konfliktene, fortsetter han.

Gadafis hær

Libyas gamle diktator Muammar al-Gadafi har likt å fremstille seg som en beduin, altså en ørkennomade. Gadafi støttet tuaregene i flere av konfliktene og har også fått deres støtte. Før krigen i Libya var det anslått at så mange som 10 000 tuareger var i Gadafis hær.

- Både Algerie og Libya har vært tilfluktssteder for tuaregene under de verste tørkeperiodene. Og Gadafi har spilt en konstruktiv rolle i flere av konfliktene som tuaregene har hatt, for eksempel med Mali. Mange tuareger har sett Gadafi og Libya som en venn i nøden. Nå mister de den muligheten. Det kan få konsekvenser for nabolandene, sier Bøås.

På vei ut

Etter åtte måneder med borgerkrig, er Gadafis styrker på defensiven og dermed også mange tuareger og andre krigere i hans hær. Da opprøret startet i februar, sendte Gadafi ut rekrutteringsspeidere til Mali og Niger for å få tak i soldater, og skal ha tilbudt nær 6000 kroner i måneden, en enorm sum for folk som lever på én dollar om dagen. Nå frykter flere av Libyas naboland at krigerne vil vende tilbake, med våpen, men uten oppdrag, og skape ustabilitet og nye konflikter.

Nylig dukket 400 væpnede tuareger opp i Mali etter å ha kjempet for Gadafi i Libya. Returen av hundrevis av krigere utgjør en «alvorlig bekymring», uttalte FN-utsending Said Sjinnit til nyhetsbyrået AFP. En tuaregleder skal være drept i Mali nylig, trolig som følge av en krangel om et våpenlager som de hadde fraktet fra Libya til Mali.

Frykten er også at narkosmuglere og Al-Qaida-grupper i Nord-Afrika skal dra nytte av ny uro i regionen, i randsonen mellom skjøre stater som Mali og Niger og i ørkenområdene som er tuaregenes land.

Tuaregene er ikke arabere og er ikke kjent for å ha sympati med Al-Qaida. Men samtidig har de et rykte på seg for å være villige til å gjøre handel med alle. Tuaregene har stor innflytelse over disse øde, knusktørre områdene som er blitt utnyttet som tilfluktssted for kriminelle.

Tuaregenes tragedie er som kurdernes. Morten Bøås, forskningsleder Fafo

Sinne

Fafo-forsker Morten Bøås tror ikke at tuaregene har noe ønske om å samarbeide med AQIM, som er Al-Qaida i Nord-Afrika.

Men de handler med dem som til en hver tid beveger seg gjennom ørkenen. Bøås mener det er et større problem at tusenvis av gjestearbeidere har flyktet fra Libya. Unge menn som har vært vant til å sende hjem penger, vender tomhendte og kanskje sinte hjem etter å ha fått dårlig behandling av opprørerne i Libya, påpeker Bøås. Og de har ingenting å gjøre i hjemlandet.

- Det er stor forbitrelse i resten av Afrika over det som har skjedd i Libya. For mange har sett på Gadafi som en venn, og er sinte på Vestens innblanding. Den dårlige behandlingen av Libyas gjestearbeidere ser man på som et uttrykk for arabisk rasisme.

Forsker Ola Tunander ved Fredsforskningsinstituttet minner om at krigen i Libya ikke er over, og sier at vi vet for lite om hva som skjer på bakken i byene hvor slagene står nå. Derfor er det også vanskelig å si hva slags scenario nabolandene står overfor.

- Men det er klart at enhver krig vil øke usikkerheten i nabolandene. Men den største trusselen er at mange våpen er i omløp og utenfor kontroll. Man kan risikere at våpen kommer i hendene for eksempel på den islamistiske opposisjonen i Algerie. Det har ingenting med tuaregene å gjøre, sier Tunander.

Til å stole på?

I septemberutgaven av National Geographic beskriver journalisten Peter Gwin en samtale med en kommandant blant tuaregene, som fant sted før krigen i Libya. Han fortalte at verden burde verve tuareger hvis de ville stoppe den økende trusselen fra Al-Qaida og narkosmuglere i Sahara-ørkenen.

- Ørkenen har ingen hemmeligheter for tuaregene. Vi vet hvordan man skal kjempe her bedre enn noen andre, fortalte tuaregkommandanten.

Men hva med tuaregenes historie, preget av svik og intern krangel: kan Vesten stole på dem? spurte reporteren.

Tuaregen svarte bare med den nomadenes karakteristiske klikking med tungen. På grunn av turbanen var det umulig å se uttrykket i ansiktet, beskriver Gwin.

Kilder: National Geographic, CNN, AFP, Reuters, Wikipedia