På vei til Afghanistan - og de gleder seg

Om bare noen uker er de der. Midt oppe i det. I et ufattelig fremmed fjelland. Det er deres tur nå. Til å omsette Stortinget og den vestlige verdens ambisjoner om å holde opprørere på avstand og bygge opp igjen et levelig samfunn i krigsherjede Afghanistan. Over 6000 norske gutter og jenter har vært der før dem, kjent på avstanden til det afghanske samfunnet, sett skoler og veier bli bygget, der det aldri har vært skoler og veier før. Vært involvert i kamper, stadig oftere, med dem som ønsker å rive ned igjen.

Senest for få dager siden var norske soldater involvert i en flere timer lang skuddveksling med 60–80 opprørere. Ingen norske eller afghanske soldater ble såret, minst én opprører drept.

Nå er det 14. kontingent til Meymaneh som står for tur.

Mens valgfusket rundt president Hamid Karzai er rullet opp, USAs øverstkommanderende i Afghanistan har holdt krisemøter og den norske regjeringen har snublet i eget varsel om delvis tilbaketrekking, har fenrik Kaarvaag og laget hans trent på oppdraget sitt.

De er spente, men sier seg dønn trygge på at de kan håndtere det som kommer.

Ut i natten

Det er nesten midnatt da vi møter dem, i en vinterpreget Setermoen leir i Indre Troms. Bærende på Hærens nye automatgevær, med kikkertsikter, med skuddsikre vester utenpå uniformen, med pistoler og rikelig med annet utstyr festet til kroppen, lesser de på sin Mercedes feltvogn. Rundt oss ruser motorer . Dette er oppmarsjområdet for 14. kontingent.

Vi rekker en prat før de skal opp til Gratangfjellet for å overnatte.

Bredbente stiller de seg opp i kjelleren på en gammel kaserne, der unge norske soldater har pusset sine våpen lenge før det igjen ble aktuelt å sende den ut i fredsbevarende oppdrag:

* Dag Johnny Kaarvaag (22), fra Tananger utenfor Stavanger, lang, hengslete, ivrig etter å komme av gårde. Formannen i laget.

* Jarl Wilhelm Johannessen (19), fra Beiarn i Nordland, som sier han har en mor som har vært skeptisk, men som likevel støtter ham i avgjørelsen om å dra ut.

* Awgis Aslam (21) fra Mortensrud utenfor Oslo, som sier han var usikker i starten, men som nå fremstår som den aller sikreste av de fire. Forsvaret har vunnet hans fulle tillit. Dessuten snakker han urdu, gjenkjennelig for mange afghanere. Han er overbevist om at det vil være en fordel.

* Jarle Jenssen (21) fra Fredrikstad, som sier han bestemte seg for at han skulle ut allerede da han startet førstegangstjenesten i august i fjor, og hvis bekymring nå knytter seg til om hjembyens fotballag holder arvefienden Sarpsborg fra livet i kampen om toppseriespill neste år.

Jobben til Kaarvaag og de andre er å holde kjøretøypark og annet utstyr i orden. Og være med når manøverstyrken, det Regjeringen kaller infanteristyrken, rykker ut fra Meymaneh for å komme egne eller afghanske styrker til unnsetning. Kaarvaags lag er materielleksperter, men fullt ut trent for, og forberedt på, kamp.

Også på det personlige plan.

–Jeg har tenkt over hva det vil gjøre med meg som person. Det å havne i skuddveksling er noe man har drillet mange ganger, men det å ta liv er noe man selvsagt ikke får trent på. Jeg tror at det ikke vil være noe problem når alt står på, men at tankene kommer i ettertid. Da gjelder godt kameratskap og god oppfølging. Jeg vet at første punkt er dekket opp, og har inntrykk av at Forsvaret har gode rutiner, sier Kaarvaag.

I månedsvis har Forsvaret forberedt soldatene på vinteren og vårens oppdrag i Afghanistan. Noen førstegangsreisende, en betydelig andel av befal og spesialister som har vært der før, gjerne flere ganger. Slik skjer forberedelsene:

Kartet over Nord-Afghanistan legges over deler av Troms. Et område av Setermoen leir, der Kaarvaag og gjengen pakker feltvognen, illuderer for noen uker basen i Meymaneh. Bjerkvik, en times kjøring unna, over Gratangfjellet, illuderer Ghowrmach, det fattige og opprørsutsatte området sydvest for den norske basen i Nord-Afghanistan. I Ghowrmach har Norge nå en stund drevet nybrottsarbeid, ved å lage et nytt brohode for Karzais regime og ved å være partnere for et eget afghansk kompani.

Burkadamene kommer

I Bjerkvik, i den gamle militærleiren Elvegårdsmoen, møter vi brått på tre damer i burka. En i mintgrønt, en i rødt, en i blått og grønt. En basar er rigget til i selve leiren, der en ung mann med afghansk hodeplagg og pipe i munnviken ruger ved et bål. Fra et bord like ved selges enkle varer. Disse «afghanerne» har fått i oppdrag å spille vennlige, men også til dels fiendtlige landsbyfolk. De skal være slik norske soldater har lært å kjenne høyst forskjellige landsbyfolk i Afghanistan gjennom snart seks år.

Statistene – eller markørene, som det heter i Forsvaret – skal venne førstereissoldatene til den fremmede kulturen. Hele «Øvelse Faryab», som Kaarvaag og laget hans er midt oppe i, er en eksamen i å løse oppgavene som venter, og i tilvenning til afghanske forhold.

Sludd går over i regn mens en stor del av styrken som skal nedover, er samlet noen kilometer fra statistenes basar. Her rusler soldater i 14. kontingent side om side med soldater og befal som i sommer kom hjem fra Afghanistan. Kaarvaag & Co. er de første som får full effekt av Forsvarets nye strategi. Så tett som mulig skal ferske opplevelser fra Meymaneh overføres til dem som skal ut.

En del av den 14. kontingenten blir forøvrig holdt igjen i Norge, fordi en del av avdelingen ikke innfridde under denne ukens øvelse, opplyser Hæren.

-Dette er uheldig, men det viser samtidig at våre systemer for sertifisering og kvalitetssikring av avdelinger for operasjoner i utlandet fungerer etter hensikten, sier stabssjef Dag Stølan i Brigade Nord.

Major Christoffer Knutsen (37), fra Son i Akershus, har vært i Afghanistan i tre omganger. Sist hadde han et hovedansvar for unnsetningsoperasjonene fra Meymaneh. Under «Øvelse Faryab» er han mentor for sin etterfølger.

Knutsen kan ikke få understreket nok at jo mer det øves, jos mer man er drillet i det man skal gjøre i Afghanistan, dess lettere er det å klare jobben når man står der. Læringskurven blir uansett bratt, når Afghanistan er et faktum, med pressede, stressede og fremmede situasjoner.

Trefninger ikke hverdag

I Setermoens «Meymaneh» sitter Gerhard Larsen (48) fra Halden. Han skal nedover som en av de øverste lederne for 14. kontingent. Han har vært nede før, da i en sanitetsenhet. I august var han på to ukers rekognosering i Afghanistan. Tilsammen har han forberedt seg i et halvt år.

Larsen er trygg på at Norge og allierte styrker holder det militære forspranget til opprørerne.

–De er blitt bedre, men vi får stadig nytt utstyr, er bedre rent taktisk og ligger et hestehode foran, som soldater. Men det er ikke trefninger som vil dominere hverdagen vår i Afghanistan. Jeg tror de fleste hjemme tror det er farligere enn det er, det vi driver med, sier han.

Hvor vanskelig det er å komme gjennom med dette budskapet, illustrerer han med at har problemer med å overbevise selv sine egne barn, på 17 og 19 år.

–Også for dem blir avisene fasiten. De får med seg det de leser. Hvordan det egentlig er, er vanskelig å ta inn over seg. Når en selvmordsbomber i Kabul tar et liv, i en by med fire millioner mennesker, får det full oppmerksomhet. Det blir ikke samme overskrifter når en person blir kjørt ned i New York.

«Derfor er vi der»

–Ulempen er at det vi jobber for i Afghanistan, trekker ut. At de små fremskrittene vi legger merke til, for offentligheten blir dørgende kjedelig. Da gjelder det for oss å holde blikket på horisonten, ikke på bølgetoppene og bølgedalene vi vet vil komme. Under et møte vi nettopp hadde, snakket vi om at vi selv innimellom lurer på hvorfor vi er i Afghanistan. Da var det en som viste et bilde av afghanske barn som lekte med vann og vinket ved en ny brønn, som hadde norsk stempel. Det er da vi blir minnet på hvorfor vi er der, sier Larsen.

Hovedoppgaven til basen er å bidra til sikkerheten i provinsen Faryab med tilhørende distrikter, og legge forholdene til rette for gjenoppbygging av området, med veier, helsevesen, skoler, brønner, etc. Basen består i dag av ca. 300 norske og 120 latviske soldater:

Oppsøkende

Fem såkalte MOT-team, hvorav tre norske, som reiser ut og holder kontakten med landsbyer og annen lokalbefolkning i «det norske» området i Nord-Afghanistan. Hvert team består av opptil 10 soldater. I 14. kontingent er ett team hentet fra Sjøforsvaret, ett fra Heimevernet og ett fra Hæren.

Til unnsetning

En sikkerhetsstyrke, som rykker ut for å komme norske eller samarbeidende afghanske styrker til unnsetning. I 14. kontingent består denne av soldater som kommer fra førstegangstjeneste, pluss erfarent befal med eller uten opphold i Afghanistan bak seg.

Spesialister

I styrken inngår også én avdeling med norske helikoptre, som driver militær ambulansetjeneste, spesialister på samband, etterretning og logistikk, en egen vaktstyrke for leiren og støttepersonell, med ansvar for sanitet, vedlikehold, mat, etc.

Et halvår hver

Hvert halvår byttes styrken i Meymaneh ut. I månedsskiftet november/desember reiser 14. kontingent. Basen er under delvis under kommando av ISAFs Nordkommando i Mazar-e Sharif, delvis av Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø. I tillegg til i Meymaneh har Norge hatt spesialsoldater i og rundt Kabul og en større utrykningsstyrke i Mazar-e Sharif. Vi har også ca. 50 offiserer med en afghansk styrke utenfor Meymaneh.