Raketten Ferdinand tok Norge inn i romalderen

Romalderen er tiden etter 4. oktober 1957, da Sovjetunionen skjøt opp Sputnik 1, historiens første kunstige satellitt.

Årene like før romalderen bar preg av kald krig, missilkappløp og frykt for atomopprustning. Slik var det også etter 4. oktober, men da supplert med et nytt begrep – romkappløpet. Sovjetunionen hadde den første tiden overrumplet med flere suksesser, og nå gjaldt det for Vesten, særlig USA, å innhente forspranget.

Les også

Norge 50 år i rommet - hva nå?

Romalder. Vi trenger en offentlig romsatsing for å utforske solsystemet, og for å utnytte rommet til allmennhetens beste.

Norge tok skrittet inn i romalderen med oppskytningen av en liten forskningsrakett på en fem minutters ferd 18. august 1962. Formålet var å gjøre målinger i ionosfæren, en stor og viktig del av Jordens øvre atmosfære. Det er her ladede partikler fra Solen ioniserer atomene, eller med andre ord fjerner elektroner fra baner rundt atomkjernen. Prosessen er mest intens i den polare ionosfæren, og har betydning ikke bare for nordlyset, men også for radiokommunikasjon over lange avstander: Lag med frie elektroner reflekterer radiobølger.

Relevante deler av ionosfæren ligger for høyt for en direkte utforskning med ballonger, men romalderen ga oss nye verktøy – forskningsraketter og satellitter. Området blir for lavt for satellittene, men raketten egner seg bra. I hvert fall for øyeblikksbilder.

Norske forskere som Kristian Birkeland, Vilhelm Bjerknes, Svein Rosseland, Carl Størmer og Lars Vegard hadde før annen verdenskrig drevet studier fra bakken av den øvre atmosfæren. Birkeland utviklet tidlig teorien om nordlysets sammenheng med ladede partikler fra Solen, men forskning på nordlysets mysterier var ikke viktigste element i aktiviteten som ledet til den første norske forskningsraketten.

Radiokommunikasjon

Under krigen var radiokommunikasjon over lange avstander ved skiftende forhold i ionosfæren et sentralt tema, og en rekke norske ingeniører og forskere i England deltok i forskningsprosjekter. Teknisk Utvalg ved Forsvarets overkommando i London la grunnlaget for det som etter krigen skulle bli FFI, Forsvarets forskningsinstitutt, på Kjeller. Fredrik Møller var instituttets første sjef.

Finn Lied, svakstrøm-sivilingeniør fra NTH i 1946 og med videreutdannelse innen radiokommunikasjon fra Storbritannia, kom til FFI som stipendiat i 1947. I 1952 ble han forskningssjef ved Avdeling for telekommunikasjon, og i 1957 overtok han etter Møller som instituttets sjef.

Lied var i disse årene opptatt av hvordan ioniseringen av den øvre atmosfæren skjer og hvordan prosessen påvirker de forskjellige lagenes evne til å reflektere radiobølger. Sammen med assistenten Bjørn Landmark opprettet han ved Avdeling for telekommunikasjon et ionosfærekontor. Dette kontoret utarbeidet jevnlig – ved bakkemålinger – et slags ionosfære-værkart som antydet refleksjonsevne og som for eksempel Telegrafverket hadde stor nytte av. God radiokommunikasjon over lange avstander var ikke bare et militært anliggende – for skipsfartsnasjonen Norge var det selvsagt viktig å opprettholde kontakt med flåten på fjerne hav.

Ferdinand 1

Romalderens mulighet for direkte målinger i relevante deler av ionosfæren førte til at byggingen av en rakettnyttelast ble startet ved FFI høsten 1961, etter at nøkkelpersonell hadde fått opplæring av NASA. USA stilte også fire Nike/Cajun forskningsraketter til disposisjon.

I bølgen av interesse for bruk av rommet oppnevnte NTNF (Norges Teknisk-naturvitenskapelige Forskningsråd) 22. januar 1960 en Midlertidig Komité for romforskning. Oppnevnelsen kom etter diskusjoner i midten av måneden mellom Robert Major, NTNFs administrerende direktør, Svein Rosseland, professor og leder ved Institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo, pluss Lied. I tillegg til Lied og Rosseland besto komiteen av Hans C. Christensen ved FFI, professor Leiv Harang ved FFI/Universitetet i Oslo, dessuten den allsidige Odd Dahl ved Christian Michelsen Institutt i Bergen. Rosseland var komiteens leder, Landmark sekretær.

Alt klart til den første rakettoppskytingen fra Oksebåsen på Andøya. Her bestyrer ved senteret Knut W. Eriksen med toppen av Nike-Cajun raketten, på folkemunne kalt "Ferdinand-raketten". Spissen av raketten er tom, mens forskningsinstrumentene er plassert i den nedre seksjonen

FOTO: SCANPIX

I komiteens forslag av august 1960 om planene for norsk romforskning var ionosfæren i radiokommunikasjon-sammenheng prioritert, men det skulle også drives nordlysforskning i tråd med lang norsk tradisjon. Forslaget omfattet etableringen av et rakettskytefelt ved Oksebåsen på Andøya. Ikke uventet, for FFI hadde drevet annen virksomhet i området. Og det lå ved nordlyssonen, ut mot havet, var skjermet av fjell i tillegg til å ha en NATO-finansiert flystripe ikke langt unna.

Sammen med opplæring og forskningsraketter sørget USA for utlån av nødvendig bakkeutstyr. Dette, sammen med FFI's fremtredende rolle, gjorde at regjeringen måtte gå en balansegang i det politiske spenningsfeltet mellom Norge og Sovjetunionen. Den kalde krigen mellom USA og vår mektige nabo i øst berørte oss som NATO-medlem, og bølgene hadde ennå ikke lagt seg etter nedskytingen av det amerikanske U-2 spionflyet med piloten Francis G. Powers 1. mai 1960 over Sverdlovsk. Flyet skulle jo, etter endt oppdrag, ha landet i Bodø.

Alle involverte holdt fast ved at Nike/Cajun raketten med navnet Ferdinand 1 hadde et sivilt forskningsoppdrag, og oppskytningen ble altså gjennomført 18. august 1962.

Ferden på 302 sekunder ble erklært vellykket, selv om topphøyden på 102 kilometer lå noe lavere enn de planlagte 160.

Norge var i romalderen.

Nøkternt

Finn Lied spilte en fremtredende rolle som strateg, organisator og inspirator. Også for tiden som fulgte var det imidlertid viktig å være klar over hans utpreget nøkterne syn på romvirksomhet – den skulle først og fremst tjene samfunnet og menneskeheten. Begrepet bemannet romfart klang ikke godt i Lieds ører.

Det nøkterne synet kom tydelig frem i konklusjonen fra to arbeidsgrupper han ledet – om Satellittfjernmåling (NOU 1983:24) og Norsk Romvirksomhet (NOU 1986:1). Den første bidro sterkt til utformingen av norsk aktivitet innenfor området jordobservasjon generelt og bruken av radarsatellitter spesielt. Begge understreker samfunnsengasjementet og avdekker en grunnleggende innstilling som gjør seg gjeldende den dag i dag.

FOTO: Scanpix

Lenge før arbeidsgruppene hadde Norge sagt nei til to europeiske initiativer. Det første for utvikling av en forholdsvis stor europeisk bærerakett basert på det kansellerte britiske Blue Streak missilprosjektet, det andre for koordinering av europeisk romforskning. Begge deler ansett som nødvendig for at Europa skulle kunne gjøre seg gjeldende i romkappløpet.

Bærerakett-initiativet var kjent som ELDO (European Launcher Development Organisation), det andre som ESRO (European Space Research Organisation). Norges beslutning om å stå utenfor begge var omdiskutert, men til syvende og sist var det Lieds prioritering som vant frem: Norge skulle først og fremst satse på et nasjonalt program.

ELDO og ESRO gikk sammen i opprettelsen av den europeiske romorganisasjonen ESA (European Space Agency) i 1974, formelt fra 1975. Norge fikk først observatørstatus, ble assosiert medlem i 1981 og fikk fullt medlemskap fra 1987.

Hjemme overtok Komité for romvirksomhet i 1965 rollen til Komité for romforskning, slik at aktivitetsområdet kunne utvides og ikke minst industriens interesser ivaretas.

Som styreleder i NTNF dannet Finn Lied, sammen med administrerende direktør Robert Major, et handlekraftig tospann som blant annet sørget for at NAVF (Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd) ble mer engasjert og at FFI's rakettutforskning av ionosfæren ble lagt til NTNF. Denne nye avdelingen, NTNF-R, skulle komme til å bli kjernen i Norsk Romsenter, statsbedriften med særfullmakter som nå koordinerer norsk romvirksomhet.

Vi er en romnasjon, og det hele begynte for alvor 18. august 1962. På Andøya.