• Tilbake på åstedet. Utenfor banken han ranet møter Harry Sønsterød (t.h.) Lars Bottolfs. Under krigen var de sammen i Osvald-gruppen. Bottolfs var ikke med på ranet, men etter krigen jobbet han der som vaktmester.

    FOTO: OLAV OLSEN

  • Før de kom inn i hvelvet, gjennomførte ranerne «husundersøkelse» i banklokalet.

    FOTO: MODUM HISTORIELAG

  • Osvald-gruppen skal få sitt monument foran Oslo Sentralstasjon. Slik så det ut etter at de sprengte den i 1942.

    FOTO: NTB SCANPIX

  • I 1954 ble Asbjørn Sunde (i forgrunnen med briller) dømt til åtte års fengsel for spionasje, han slapp ut i 1959.

    FOTO: AKTUELL

Ranet bank for fedrelandet

Tungt bevæpnet, med en truende østerriker som skrek kommandoer på tysk og fire nordmenn i falske uniformer, kom de seg inn i bankhvelvet og tømte det for penger natt til 18. april 1944.

For ikke å vekke mistanke før de var inne i hvelvet, lot ranerne som om de var tyske myndigheter og norsk politi på jakt etter illegale aviser. De kom til banken i Vikersund etter mørkets frembrudd. Som lederen for ransmennene, Harry Sønsterød (92), forklarer det:

- Da vi kommer dit, ringer vi på for å vekke han som bodde over banken. Østerrikeren ved siden av meg brøler på tysk at det er tysk politi. Du vet jo hvordan disse tyskerne brøler, de brøler noe helt forferdelig. Så det varer ikke lenge før det kommer et kvinnemenneske og åpner døren.

«Mannen har lagt seg», sier hun.

«Vi må snakke med ham. Vi må inn i banken, for vi har fått melding om illegale aviser.»

Mannen kommer etterhvert ned.

«Jeg har ikke nøkler», sier han. «Det er det bokholderen som har.»

- Da måtte vi kjøre ned til bokholderen. Dette var ikke med i beregningen. Så setter jeg igjen en kar til å passe på dama.

En av de ansatte bodde over banken. Ranerne trodde han hadde nøkler.

FOTO: MODUM HISTORIELAG

I VIkersund, 70 år etter ranet, utenfor den nå nedlagte Modum sparebank, reflekterer Sønsterød over valgene han tok den gangen. Aftenposten tar ham med på en rundtur i områder der han opererte.

Motstandsbevegelsen

Ranerne tømte skap og var like brå og brutale som tyskerne og deres norske hjelpere gjerne opptrådte ved ransakinger. Først da de var inne i hvelvet, avslørte Sønsterød:

«Vi kommer hit på vegne av den norske motstandsbevegelsen for å hente penger. Det er vi nødt til å ha for å holde det gående. Vi har mistet en god del folk, her sitter jo enker og familie igjen etter dem. Så vi er nødt til å ha mye penger.»

Han føyer til: - De tok det pent.

- Jeg sa til bankfolkene at jeg visste de var gode nordmenn, men at vi måtte låse dem inn i hvelvet når vi dro. De sa at det var farlig, det var ikke noen ventilasjon der.

Noen av ranerne mente man ikke kunne ta hensyn til slikt. Men Sønsterød var sjefen og sa til ransofrene:

«Om dere tar meg i hånden på at dere venter i to timer med å bryte dere ut, så låser vi dere inne i en av kjellerbodene i stedet.»

Aksjonen var vellykket.

- På vei tilbake sang vi kampsanger hele veien, sier Sønsterød.

Her skal det føyes til at det finnes flere versjoner av hvem som bodde i banken og hvem som måtte hentes. Vi nøyer oss med ranerens versjon.

Fikk kvittering

Halvannen uke etter fikk banksjefen en kvittering på at banken var ranet for 157.371 kroner og 66 øre. I dag tilsvarer det litt over tre millioner kroner.

På spørsmål om han ble overrasket over det store beløpet, svarer raneren med en liten latter:

- Nei, jeg ble ikke det. Det var tross alt en bank. Du vet at disse gårdbrukerne hadde mye penger under krigen, sier mannen som har blitt 92 år gammel.

Sønsterød og de fire medskyldige var på oppdrag fra motstandsbevegelsen. De tilhørte den såkalte Osvald-gruppen.

Både under og etter krigen var den kontroversiell. Under ledelse av Asbjørn Sunde utførte den sabotasjer lenge før Hjemmefrontens ledelse og eksilregjeringen i Lndon ønsket aktive aksjoner. Myndighetene fryktet represalier mot sivilbefolkningen.

Erfarne krigere

Både Harry Sønsterød og de to yngre brødrene ville kjempe mot tyskerne. De to andre flyktet til England og gikk inn i de væpnede styrkene.

- Du lærer fra barnsben av: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder». Selv om du vokser opp med en sånn moral, er det noen som blåser i det når de møter den harde virkeligheten. Vi følte det var vårt ansvar å gjøre vår plikt, sier Sønsterød.

Derfor engasjerte han seg i Milorg.

- Men der var det bare trening og prat, mener han.

20. april 1943 sprengte Asbjørn Sunde Arbeidskontoret i Oslo i samarbeid med gruppen til Max Manus. Sønsterød så resultatet og tenkte at dette var noe annet. Her ville han være med.

Selv trodde han at han meldte seg til tjeneste hos Manus, mens han endte opp hos Sunde.

Kommunistisk gruppe

I Osvald-gruppen traff han erfarne krigere. Asbjørn Sunde og flere av pionérene deltok under borgerkrigen i Spania. Før verdenskrigen kom til Norge, var Sunde med i Wollweber-organisasjonen. Det var en kommunistisk sabotasjegruppe som gjennomførte aksjoner mot nazistenes skipsfart. Tyskeren Fritz Wollweber fikk sine ordre fra Moskva.

Store deler av den norske organisasjonen raknet og mange ble arrestert det første krigsåret. I Oslo satt Asbjørn Sunde på en intakt sabotasjegruppe. Men han hadde ingen kommunikasjon med Moskva. Først og fremst måtte han ta beslutninger på egen hånd.

Med tanke på problemene han og mannskapene hans fikk etter krigen, er det verdt å merke seg at mange av aksjonene de gjennomførte var «bestilt» fra den norske regjeringen i London eller Milorg her hjemme. Det gjaldt også likvidasjoner. I alt gjennomførte Sundes menn rundt 200 aksjoner, brorparten av sabotasjen i Norge under krigen.

Hente penger

Som nyutdannet bygningsingeniør var Sønsterød velkommen i sabotasjearbeidet. Han monterte sprengladninger, sprengte flere arbeidskontorer og underviste andre sabotører. Arbeidskontorene var viktige på grunn av tyskernes mobilisering av unge menn. Uten arkivene ble det vanskelig.

Og så ranet han banker, to ganger. Første forsøk var helt mislykket. Det var på Ullevål midt på dagen. Banken lå rett ved siden av en politistasjon. Kassereren trykket på alarmen. Ranerne måtte kaste seg på syklene sine.

Vi skulle kjempe imot med alle midler, og vi fikk beskjed på forhånd om at vi kom til å krepereNeste forsøk var langt bedre planlagt. Asbjørn Sunde sendte ut et lag for å rekognosere. Ransmennene visste at bankfolkene ikke hadde nazi-sympatier, men ikke at nøklene ble oppbevart utenfor banken.

Samme natt sprengte andre sabotører Geithus jernbanebro i nærheten. På den måten ble tyskerne avledet, og sabotørene var mange om det skulle komme til kamp.

Du skal ikke stjele

Men det var ikke bare enkelt å rane bank for en ung mann som vokste opp i et kristent hjem.

- Nei, det var ikke lett. Men det er klart at krig er krig. Da må du gjøre ting som du egentlig stritter imot. Du vet at moralsk er det gærent. På den annen side har du alt det andre som teller. Vi skulle kjempe imot med alle midler, og vi fikk beskjed på forhånd om at vi kom til å krepere.

Sabotøren ville ikke skyte på mennesker. Da var det annerledes å sprenge hus og broer.

- Ja, det syntes jeg var helt greit, for det var militært. Og da planla jeg alltid aksjonene slik at det ikke skulle gå med menneskeliv. La ut ladninger og slikt på en sånn måte at det var retrettmuligheter.

En gang ved Larvik syklet han rett inn i en tysk veisperring. Han stakk hånden i lommen der han hadde en pistol. Mens tyskerne skrek sine kommandoer og sjekket papirene, tenkte han på utveier.

Om han skjøt i bakken foran føttene deres, kunne han kanskje få tid til å kaste seg ut i grøfta og forsvinne i mørket. Vel gjennom porten la en av tyskerne merke til at han hadde en sekk bak på sykkelen. De ropte at han skulle stoppe, men han tråkket på og tenkte at «skyter de nå, er det slutt».

Men det kom ingen skudd. Sekken var full av våpen og eksplosiver, mer enn nok til å bli dømt til døden.

Asbjørn Sunde var opptatt av disiplinen. Bankranerne fikk ikke noen personlig vinning. I den grad de fikk kontanter, skulle det gjøres nøye regnskap for pengene.

- Det skulle være ærlighet. Han var sånn. Han var en veldig fin leder. Beinhard å ha med å gjøre, men mild og kameratslig og med humoristisk sans, sier Sønsterød om sjefen sin.

Ordre fra Moskva

Sommeren 1944 var en travel tid for sabotørene. Ikke minst brant de trelastlagre på Østlandet. Tyskerne bygget flyplass ved Hønefoss og trengte mye tømmer. Dette falt sammen med invasjonen i Normandie. Om det var en sammenheng, vet man ikke.

Invasjonen innledet et helt nytt kapittel i verdenskrigen, men betydde slutten på Osvald-gruppen.

Den norske regjeringen måtte planlegge frigjøringen og inngå avtaler med de allierte. Russerne lovet å stanse all virksomhet i Sør-Norge, mens de selv forberedte seg på å frigjøre Finnmark. Sunde, som nesten ikke hadde hatt kontakt med Moskva, fikk ordre om å oppløse gruppen sin.

Harry Sønsterød kom seg over til Sverige og gikk inn i polititroppene der. Samtidig kom den ene broren til Norge. Som en del av avtalen som tok Sønsterød ut av aktiv kamp, skulle norske soldater bli med russerne inn i Finnmark. Lillebroren var en av soldatene som ble med på den første frigjøringen av norsk jord.

Fra Osvald til Pelle

Deler av Osvald-gruppen fortsatte sabotasjen i Norge. Under ledelse av Ragnar Sollie ble Pelle-gruppen en aktiv sabotasjeorganisasjon fra høsten 1944. Virksomhetens finansiering kom fra ranet av Oslo Sporveiers lønningskontor.

23. november 1944 sprengte de seks skip på Oslo havn. Sollie ble arrestert vinteren 1945, men overlevde krigen tross dødsdommen.

Ble ikke helter

Da krigen var slutt og alliansen med Sovjetunionen gled over i kald krig, ble det en ekstra belastning at Sunde og noen andre av lederne var kommunister. Mens Gunnar Sønsteby, Max Manus og «Linge-karene» ble folkehelter, forsvant Sønsterød og hans kamerater på mange måter ut av historien. De fikk ikke medaljer og heder. Medlemmene i Pelle-gruppen ble rammet av samme skjebne. Det tok lang tid før de fikk den anerkjennelsen de fortjente.

- Det er en ynkelig historie, sier Sønsterød om etterkrigstidens behandling av kameratene hans.

Derfor setter han stor pris på at flere LO-forbund tok initiativet til et minnesmerke som skal avdukes om to år. Oslo kommune har gitt tillatelse til at det settes opp ved Oslo S. Monumentet skal bli et «antifascistisk minnesmerke», det passer godt med Sønsterøds bilde av Asbjørn Sunde.

- Han snakket aldri om kommunisme mens jeg var sammen med ham, han sa at vi kjempet en antifascistisk kamp, sier Sønsterød.

Selv var han aldri kommunist, og han visste ikke at han var med i en «kommunistisk organisasjon».

For sin egen del er ikke Sønsterød så opptatt av medaljer og minnesmerker. Men han hadde mange kamerater som ble drept. Mange av dem som overlevde, slet tungt i etterkrigstiden. Både de og deres pårørende fortjener en skikkelig anerkjennelse, mener han.

Les også:

Les også

Siste fra Innsikt

Sunde og Osvald-gruppen

Asbjørn Sunde (1909-1985) var kommunist og sjømann. Han deltok aktivt på republikansk side i den spanske borgerkrigen.

Sunde ble trukket inn i tyskeren Ernst Wollwebers sabotasjegruppe, som på ordre fra Moskva angrep fascistisk skipsfart. Gruppen raknet i 1940. Men Sunde fortsatte på egen hånd.

Sannsynligvis hadde han kontakt med Moskva og russerne bare en håndfull ganger under krigen.

Sunde lå stadig i konflikt med det norske kommunistpartiet og dets ledelse, men fant seg i å oppløse gruppen da han fikk ordre om det.

Gruppen besto av mellom 200 og 250 deltagere. 20 av dem døde.

I etterkrigstiden kom Sunde og hans folk i et uheldig søkelys. Ledelsens kommunistbakgrunn ble brukt til å sverte dem. At de gjennomførte aksjoner mens den offisielle norske politikken var ikke å provosere okkupasjonsmakten unødig, talte også mot dem.

Det ble ikke lettere i 1954, da Sunde ble dømt til åtte års fengsel for spionasje.

Først de siste årene har gruppen fått offisiell anerkjennelse.

4. oktober 2013 delte forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ut heder til 13 av veteranene. Uken før hedret hun to deltagere fra Pelle-gruppen.

Høsten 2015 skal det avdukes et monument over gruppen og falne NSB-arbeidere utenfor Sentralstasjonen i Oslo.

Sunde skrev boken Menn i mørke, etter eget utsagn for å renvaske kameratene som ble beskyldt for «den skjendige anklage at de var eventyrjegere og forbrytere». Foreløpig siste utgave kom i 2009.

Historikeren Lars Borgersrud er den norske forskeren som har gjort mest for å avdekke historien, han har bidratt mye til denne artikkelen. I 1997 ga han ut boken Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden.

Siste nytt