Sarkozy - en ny Napoleon?

Hvis man ser bort fra keiser Napoleons imperialistiske og etter hvert megalomane storpolitikk, er det vel verdt å se nærmere på sammenligningen mellom Frankrikes nye president, den 52-år gamle advokaten Nicolas Sarkozy som er annengenerasjons innvandrer med ungarsk far, og førstegenerasjonsinnvandreren fra Korsika som tok makten i det revolusjonære Frankrike ved et ublodig kupp i november 1799.

Napoleon.

Bonapartismen har, helt siden Napoleon den 1.s tid, opp igjennom hele 1800-tallet og særlig under regjeringstiden til den første keisers nevø Louis Napoleon Bonaparte - først president og etterhvert også keiser under navnet Napoleon II (1848 - 1870) - vært en historisk referanse og delvis en realitet i fransk politikk. I de siste hundre årene riktignok mer en understrøm gjennom den 3. republikks mange vekslende -ismer og politiske ideer, som radikalismen, sosialismen og den kristeligdemokratiske sentrum-høyre-bevegelsen. Da general de Gaulle tok makten i 1958 og satte i gang arbeidet med en ny grunnlov, oppsto gaullismen, den folkelige, statssterke høyrebevegelsen som siden har preget fransk politikk. Men under gaullismen har det alltid ligget en rest av bonapartisme - selv om betegnelsen stort sett brukes i historiserende og ekskluderende termer, og bare opprettholdes av nostalgiske korsikanere rundt de direkte etterkommerne i Bonapartefamilien.

Renovert høyreideologi.

Men som flere politiske kommentatorer den siste måneden har hevdet: Ja, Nicolas Sarkozys renoverte høyreideologi har på mange områder likhetspunkter med bonapartismen.For hva er dette franske og nye dominerende høyre som Sarkozy har trukket frem til ny heder og verdighet? En postmodernisert gaullisme som både har tatt inn over seg globaliseringen og nødvendigheten av et sterkt politisk Europa, men som samtidig heller ikke skammer seg for å være ikke-sosialistisk og til høyre på det politiske kartet. En moderne konservatisme med både sosialliberale og liberalistiske fargetoner, men likevel forankret i den særfranske jakobinske sentralisme, en viktig linje som løper helt tilbake til den store revolusjonen fra 1789 og 1792. En bevegelse som har klart pragmatiske, men likevel også ideologiske tilsnitt, der tradisjonelle verdier som individuell innsats, oppmuntring og belønning av initiativ understrekes sammen med fornyet respekt for autoritet, disiplin og ikke minst sammen med en revaluering av holdninger og verdier som det i mange år har vært lite "comme il faut" å nevne i det gode selskap i Frankrike: patriotisme og stolthet over nasjonens historie og fremtid. "Fier d'être français" - "Stolt over å være fransk", som den kjente forfatteren og tidligere sosialistrepresentanten Max Gallo har brukt som tittel på en av sine siste bøker. Påvirket av tidsånden begynte selv sosialistpartiet å spille "Marseillaisen" under sine valgmøter i år.

Folkebevegelse.

Det bonapartistiske høyre på 1800-tallet var preget av å være influert av liberale og liberalistiske økonomiske ideer, men den ønsket også å strekke ut en arm mot folkemassene, både mot arbeiderklassen og mot den lavere middelklassen. I den sarkozistiske visjonen av den franske nasjon er det heller ingen motsetning mellom å stå til høyre, være ikke-sosialist - "borgerlig" ville man også si lenger nord - og ambisjonene om å utgjøre en folkebevegelse. Denne høyrebevegelsen, på samme måte som bonapartismen, aksepterer optimistisk denne verden, ønsker å utvikle den som den er, men setter i mindre grad opp idealer om en utopisk fremtid.

Turbulent tid.

Sarkozys maktovertagelse, på sitt demokratiske og folkevalgte vis, kommer dessuten på et tidspunkt som politisk ikke er helt ulikt den uoversiktlige perioden da Napoleon Bonaparte grep makten etter et ineffektivt revolusjonært direktorium i 1799. Hans sterke reformprogram i et Frankrike som nærmest har malt seg inn i et hjørne i all sin velstand kan påminne om programmet bak Konsulatets første store skritt fremover mellom 1799 og 1804, med både ønsket om og viljen til endelig å sette i verk nødvendige sosiale, økonomiske og samfunnskulturelle reformer som det politiske establishment både til høyre og venstre ikke har maktet og evnet å gjennomføre i de foregående turbulente år.

Maktspill.

Når Sarkozy nå tydelig søker å samle så mye makt som mulig i egne hender, man snakker nå om et nytt hyper-presidentskap, blir man minnet på Napoleons nær totale kontroll over hele statsapparatet. Nå ligger riktignok allerede utenriks- og forsvarspolitikken klart definert under presidentens øverste styring og makt i den 5. republikk, men Sarkozys allerede manifesterte vilje til å jobbe hele døgnet og vise sin tilstedeværelse på alle arenaer er slående og nesten bonapartistisk. På venstresiden stiger indignasjonen over denne nye "presidentialisme", og flere har pekt på den franske grunnlovens paragraf 20 der det understrekes at landets politikk skal styres av regjeringen under statsministeren.