-
Utsnitt av et satellittfotografi som bl.a. dekker Severomorsk nord for Murmansk. Forstørrelsen her viser bare en mindre del av denne store og viktige flybasen. FOTO: USGSFOTO: epost
Satellittspioner. Da USA fikk nærbilde av Sovjet
Spionsatellitten er 50 år. I august 1960 tok amerikanerne de første fotografiene av militære områder i Sovjet.
AV: johnny skorve
Det var en såkalt corona-satellitt som tok et stort antall slike fotografier mens den kretset i lav bane rundt Jorden.
Etter fotograferingen ble den mange hundre meter lange filmen ført over til en beskyttende kapsel som så ble frigjort fra satellitten for å falle ned over Stillehavet. En bremserakett på kapselen ble avfyrt slik at den kunne falle ned igjennom atmosfæren. Satellittene i denne høyden har en hastighet på nærmere 8 km i sekundet, de beveger seg altså grovt regnet 30 ganger hurtigere enn et jetfly.
FOTO: epost
Nødprosedyrer
Corona var på mange måter et meget komplisert system å holde i drift. Det var flere kritiske faser, som for eksempel det å overføre filmkapselen fra en satellitt som raser rundt Jorden med en hastighet på ca. 28.000 km i timen, og så få fanget den inn.
Her lå det flere problemer på lur, noen av teknisk art som man åpenbart regnet med, men også andre og mer overraskende. De aller fleste filmkapslene fra corona-satellittene ble fanget inn fra fly i det de dalte ned i fallskjerm. Noen ganger mislyktes man, slik at kapslene falt i havet. Man hadde froskemenn i beredskap, og dermed kunne de flytende kapslene reddes opp av vannet.
Ledelsen for corona-prosjektet så klart muligheten for at enkelte filmkapsler som havnet i sjøen, ikke ville bli funnet, og at de kunne bli drivende omkring i lengre tid. Dette representerte en mulig risiko, siden man ikke kunne se bort fra at sovjetiske marinefartøyer kunne plukke dem opp. Hver kapsel fikk derfor en bunnpropp av brunsukker som sjøvannet ville løse opp etter 24 timer i sjøen. Etter ett døgn kunne amerikanerne derfor trygt avslutte søket, sikre på at kapselen var havnet på havets bunn.
Erstattet U2
I forkant av corona-fotograferingen hadde amerikanerne på 1950-tallet foretatt en rekke militære flyvninger over Sovjetunionen. Det ble da fotografert steder av høy strategisk og militær interesse. Sterke sovjetiske protester kom som en reaksjon på denne aktiviteten.
FOTO: epost
Det som skulle bli det siste U2-toktet over Sovjet, startet fra en base i nordlige Pakistan den 1. mai 1960 med Francis Powers som pilot. Han hadde en nordlig kurs og fotograferte programmessig sine målområder. Like etter at han hadde lagt bak seg de store atomanleggene i Mayak, ble flyet truffet av en SAM-rakett. U2-flyet styrtet, men Powers fikk skutt seg ut i fallskjerm. Han landet velberget, men ble straks fanget.
Ifølge den opprinnelige planen skulle U2 ha fløyet videre nordvestover for å fotografere militære baser på Kola, for så å dreie sørvestover med Bodø som endelig destinasjon.
Etter denne nedskytingen ble det slutt på U2-overflyvningene over Sovjet. Men USA hadde større behov for overvåking av Sovjet enn noen gang tidligere. Lenge hadde man arbeidet med å utvikle flere typer overvåkingssatellitter. Fra tidlig i 1959 ble det skutt opp en rekke satellitter av typen Discoverer, som var dekknavnet for de hemmelige corona-satellittene. Men til da hadde alle oppskytningene vært mislykket.
Det hele så derfor mørkt ut, og det kom som en stor overraskelse og lettelse da det i august 1960 viste seg at oppskytningen av Discoverer 14-satellitten, dvs. Corona 1, på alle måter var vellykket.
Corona-satellittene ble en stor suksess for amerikanerne. I perioden 1960–1972 var de ryggraden i USAs strategiske og militære satellittbaserte overvåking.
Det tok imidlertid forholdsvis lang tid fra bildene ble tatt, til fototolkerne og analytikerne kunne starte arbeidet med finne og trekke ut det som var viktig for etterretningen.
Systemet var fullt tilfredsstillende for strategiske studier hvor det vanligvis er god nok tid til å gjøre viktige og korrekte analyser. Imidlertid var corona ikke god nok for de fleste operative situasjonene der beslutninger må tas raskt.
Corona-satellittfotografering ble brukt under Cubakrisen, men fordi situasjonen endret seg så hurtig, fungerte dette ikke særlig godt. I så måte var U2-fotograferingen her mye mer effektiv.
Skannes i rommet
Samtidig med utviklingen av corona arbeidet man også med andre typer overvåking fra rommet. Dette skjedde spesielt innenfor det såkalte Samos-prosjektet. Utviklingen av en type fotosatellitter der de eksponerte filmene ikke måtte sendes ned i kapsler, slik som tilfellet var med corona-satellittene, hadde særlig høy prioritet. Etter at bildene var tatt, skulle de i stedet skannes om bord i satellitten. Billeddataene kunne deretter overføres elektronisk til bakkestasjoner og videre til CIA.
FOTO: epost
Dessuten var overføringsteknologien på dette tidspunkt ikke helt moden for å kunne formidle de store mengdene billeddata i løpet den korte tiden satellitten var innen rekkevidde av en nedlastningsstasjon på bakken.
Senere ble det utviklet vellykkede overvåkingssatellitter som bygget på disse metodene, og som ble en viktig base for opptak og nedlastning av høyoppløselige satellittbilder som raskt kunne tas og videresendes fra hvor som helst i verden.
Nedgradert
I 1995 annonserte president Bill Clinton at nærmere en million graderte satellittfotografier, tatt i perioden 1960-1972, skulle frigis. Dette skjedde ved at hele arkivet ble overført fra CIA til National Archive.
I 2004 kom det en overraskende melding om at to nye typer slike graderte satellittbilder skulle frigjøres. Det var fotografier som viste bakkedetaljer ned til om lag en meter.
Les også
Siste fra seksjon
-
Lite støtte til friske tenner
At tannpleie koster flesk, har mange fått erfare. Men mer offentlig støtte til norske tenner ligger fortsatt i det blå.
15 april 2012 23:38

