Uigurene. Lever i frykt etter opprøret

Et svært, tomt skjell av et supermarked tårner over Uigur-kvartalet i denne byen, som en påminnelse om hva som kan gå tapt her, dersom man snakker åpent ut.

I årevis var dette flaggskipet i forretningsimperiet til Rebiya Kadeer, eksilleder og matriark for Uigur-folket. Hvis beretningene fra kinesiske myndigheter er korrekte, bidro hun til å blåse liv i heftige etniske opptøyer som drepte flere hundre og såret tusener der i juli i fjor. Men dette er en beskyldning som hun tilbakeviser på det sterkeste.

Skulle rives

Rebiya Kadeer handelssenter, som fremdeles er et iøynefallende landemerke som ruin, ble delvis konfiskert av regjeringen i 2006, da Kadeers sønn ble anklaget for skatteunndragelse. Men leietagerne fikk fortsette virksomheten. Etter opptøyene ble bygningen stengt og øremerket for riving. Myndighetene sa at senteret ikke ble godkjent av branninspeksjonen, men de hadde intet hastverk med å fastsette dato for rivingen.

Fra kaos til frykt

Den maltrakterte strukturen har i dag en effektiv avskrekkende effekt. Kaoset i fjor sommer er blitt erstattet av en frykt som er påfallende, selv til å være en av Kinas mest undertrykkede regioner. Folk er redde for å påkalle seg noen som helst form for oppmerksomhet, og frykter for å være på feil sted til feil tid. Mest av alt er de redd for å snakke.

– Hver eneste familie i denne blokken savner noen, sier Hasiya, en 33 år gammel uigur-kvinne, som ber om at vi ikke bruker hele navnet hennes. Hun har en yngre bror som soner en fengselsstraff på 20 år for å ha stjålet en kartong sigaretter under opptøyene.

– Å snakke om vår sorg vil bare bidra til å øke den. Så vi svelger den og beholder den inne i oss, sier hun.

Frykten er ikke ubegrunnet. I årevis er folk som har snakket med journalister blitt forhørt, overvåket og noen ganger fengslet på ubestemt tid. Mer oppsiktsvekkende er det at folk sier de ikke engang kan samtale med hverandre.

De tyrkiskspråklige muslimske uigurene betrakter Xinjiang som sitt hjemland, men utgjør nå bare 46 prosent av befolkningen i regionen. Andelen er gått ned etter flere tiår med statlig støttet innflytting av landets etniske flertall, hankineserne.

Mange døde

Opptøyene startet som en uighur-protest mot granskningen som myndighetene satte i gang etter et slagsmål mellom uigurer og hankinesere i en fabrikk sør i Kina. Flere dager med voldsomheter førte til at 197 mennesker døde, mens 1700 ble såret, ifølge offisielle tall. Men observatører mistenker at de virkelige tallene var mye høyere. De fleste av de drepte var hankinesere, ifølge myndighetene. Regjeringen bekreftet offisielt at nesten 1500 personer var pågrepet etter opptøyene. I begynnelsen av mars hadde Xinjiang offisielt straffedømt 198 personer, inkludert 25 dødsdommer. 23 av disse var uigurer.

Disse hendelsene tvang Kinas nasjonale og lokale myndigheter til å ta opp, i hvert fall overfladisk, tabutemaer som etnisk konflikt, diskriminering og sosioøkonomisk ulikhet. I april utnevnte sentralregjeringen en ny kommunistisk sekretær for Xinjiang, Zhang Chunxian. Han erklærte umiddelbart at han hadde «blitt dypt forelsket i dette landet».

I mai varslet regjeringen en ny utviklingsstrategi, som skulle pøse investeringer for nesten 10 milliarder kroner inn i regionen. Myndighetene åpnet igjen for både internett og SMS-meldinger i området, etter å ha blokkert begge tjenester i over 10 måneder.

Opptøyene «etterlot et enormt psykisk trauma hos mange mennesker fra alle etniske grupper. Dette reflekterer til fulle den store skade som ble påført den kinesiske autonome regionen av krefter som var ute for å splitte», sa Wang Baodong, en talsmann for Kinas ambassade i USA.

Knytter nevene

Evnen til å konfrontere det som skjedde i juli i fjor, og hvorfor, mangler hos folk av alle etniske grupper i Xinjiang. Med hvite knoker holder de skjeene sine over dampende boller med fårestuing, og rører nervøst i en overflate som flyter av olje.

De fingrer med klokkeremmene sine inntil de brister. De gjentar spørsmål fremfor å svare på dem. De stirrer gjennom døråpninger, distrahert, og flytter seg fra side til side på stolen. Sommervarmen er ennå ikke kommet for fullt, men alle som snakker med en journalist begynner å svette. En mann går fra bordet seks ganger i løpet av en halvtime for å vaske svetten av ansiktet. Han virker ikke forfrisket når han kommer tilbake.

Mehmet, en tidligere skolelærer som gikk av i fjor fordi han motsatte seg kravet om at han skulle undervise sine uigur-elever på kinesisk, ser seg grundig rundt i rommet før han svarer på spørsmålet om hvilke endringer opptøyene har ført til. Han peker ut av døren og sier: – De bygde en ny bro til hovedveien.

Truet til taushet

Mistanke til medborgere er fremdeles vanlig over hele Kina, men ser ut til å være særlig akutt her. Akademikere går med på å gi intervjuer, bare de kan unngå å snakke om de vedvarende virkninger av konflikten. En professor unnskyldte seg, men trakk seg fra et avtalt møte etter at hans foresatte hadde oppdaget avtalen, ringte ham og truet med å ta fra ham jobben.

En forretningsmann sa at han trodde regjeringen lærer opp sikkerhetsagenter som journalister, og spurte om hvordan han kunne være sikker på at han ikke ville bli angitt.

– Vi ser i økende grad metoder for kontroll over religiøse og kulturelle uttrykksformer, sier Nicholas Beqelin, en forsker ved menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch i Hong Kong.

– Folk lever i frykt for at noen skal overhøre deres samtaler.

Kadeer handelssenter står i sentrum for en langvarig konflikt. Myndighetene i Urumqi sier at samtaler om erstatning fremdeles pågår med leietagerne. Noen av dem skal ha blitt flyttet til et annet bygg i nærheten. En talsmann for Kadeer, som nå lever i utlandet, sier at hun ikke er blitt tilbudt noen erstatning.

Massivt politioppbud

Selv om regjeringen sier den arbeider for å skape stabilitet, er det ubehagelig å ta seg dit. I en enkelt gate, i nærheten av det største torget i byen, patruljerer fire slags uniformert politi. Og da har vi ikke regnet med et ukjent antall sivilkledde sikkerhetsvakter. De går slentrende langs fortauet, noen ganger så mange i tallet at de kolliderer med hverandre.

Til sent på kveld sitter de på skjeve stoler som er plassert over hele basaren, og følger med. På hjørnet utenfor Xinjiangs medisinske universitet kikker væpnet opprørspoliti ut av vinduene på en olivengrønn jeep. Andre støtter seg til skjoldene mens de nyter aftensolen.

– Det er fredelig her på overflaten, sier Yu Xinqing, en 35 år gammel hankineser i Urumqi, hvis bror ble drept av uigurer under oppstanden. Han bærer nå kniven sin med seg over alt, unngår uigurenes butikker og snakker ikke lenger med naboene av uigur-folket som han før betraktet som sine venner.

–Vi snakker ikke om disse tingene, ikke engang innen familien, sier han. –Men våre hjerter er overveldet. Vi holder tilbake elver og snur sjøer.

Åpner seg til slutt

Bare av og til, når en innbygger føler seg trygg, alene med en nøytral observatør, slipper han ut tanker som har vært holdt tilbake i måneder.

Slik var det med Ablat, en forretningsmann av uigur-folket, som i tre timer hadde snakket i vage vendinger:

– Gi oss jobber, slutt å holde tilbake passene våre, og la oss utøve vår religion slik vi ønsker, sier han. Det ville løse disse problemene. Det er alt som skal til.

Norsk enerett: Aftenposten