På en legekonferanse i Brussel i 1983 gikk den unge indremedisineren Barry J. Marshall på talerstolen og hevdet noe så uhørt som at mavesår skyldes en bakterie. Få forskere har høstet flere sure oppstøt fra kolleger. - Det mest meningsløse jeg har hørt, smalt det fra dr. Martin Blaser, nestor i infeksjonsmedisin. Alle visste jo at mavesår hadde psykologiske årsaker, og at bakterier ikke kunne bo i den sure mavesekken.

Drakk bakterier.

Men Marshall og kollegaen J. Robin Warren hadde funnet bakterien helicobacter pylori i nesten alle mavesår, og i 1984 bestemte kjetteren Marshall seg for å ta saken i egne hender. Uten å spørre etikkomitéen på sykehuset drakk han en stor kultur med bakterien.- Dyreforsøk var ikke vellykkede, det avgjørende eksperimentet kunne bare gjøres på mennesker. Jeg lurte på om friske folk kunne smittes av bakterien, forteller Marshall til Aftenposten via e-post.Han kastet opp og fikk mavesmerter, men da prøvene kom, fikk han lønn for strevet: Han hadde kraftig mavebetennelse som kan gi mavesår.- Hovedmålet ved eksperimentet var oppnådd. Jeg var selvsagt oppildnet, forteller Marshall. Funnet var revolusjonerende, men det tok likevel lang tid før teorien ble akseptert. - Jeg gjorde bekreftende forsøk og testet behandlingen på noen desperate pasienter. Etter to år var jeg blitt mindre tolerant overfor skeptikere som ofte ikke kunne så mye om temaet. Til slutt myknet jeg opp og skjønte at de inngrodde meningene ikke var basert på vitenskapelige fakta, men lignet mer på en religiøs overbevisning, og at jeg måtte vente på en ny generasjon leger før helicobacter-sagaen ble akseptert som fakta, forteller Marshall.

Nobel-pris.

I dag bruker leger antibiotika mot både mavesår og sår i tolvfingertarmen som også skyldes den samme bakterien. Sykdommen er i sterk nedgang, også i Norge, og ikke lenger en kronisk sykdom. Psykologiske årsaker regnes som mindre viktige. Mandag fikk Marshall (54) og Warren (68) Nobel-prisen i medisin av den svenske Nobelkomitéen.- Hvordan går det med maven din i dag, Marshall?- Maven min fungerer svært effektivt. Send me some rollmops! oppfordrer prisvinneren. Han kjenner åpenbart den rå, marinerte og rullede sildefileten som er kjent som rullmops i Sverige.

Skadet seg i helsens navn.

Det er ikke bare årets nobelprisvinner som har gjort direkte helsefarlige forsøk på seg selv. Særlig etter nazistenes grusomheter har leger voktet seg for å utføre skadelige forsøk på mennesker. Dermed har mange tydd til eget legeme. Innen medisinen har man diskutert om forsøkene er tåpelige og selvdestruktive - eller ambisiøse og heroiske.- Disse legene brant først og fremst for å skape verdifull kunnskap. Men motivasjonen kan også ha vært ekshibisjonisme, og sannsynligvis virket flere drivkrefter sammen, sier Hans Erik Rugstad, leder i komitéen for medisinsk forskningsetikk i Sør-Norge. Han har samlet på historier om selveksperimenterende leger. Her er noen av dem:

Tidenes brems.

I desember 1954 satte legen og sanitetsoffiseren John Paul Stapp (1910-1999) seg i en selvkonstruert slede med fire rakettmotorer på en skinnegang. Da han nådde 1017 kilometer i timen - en fart større enn en pistolkule - bråbremset han ned på halvannet sekund. Ingen var sikre på om han ville overleve, og kraften var 40 ganger sterkere enn tyngdekraften. Amerikaneren overlevde 29 lignende forsøk. Han fikk riktignok synstap, dårlig balanse, hjernerystelse, blødende netthinne, brokk og brudd, men han opplevde også noe han kalte "overlevelses- eufori". - Jeg så ingen forskjell mellom et menneskelig eksperiment og å lede et militærangrep. Dette skjedde i en militær sammenheng. Og jeg kunne få bandasje, sa han senere

Oppdagelsesferd til hjertet.

Tyskeren Werner T. O. Forss-mann (1904-1979) mente at det å kunne føre et kateter (et fleksibelt rør) inn til hjertet ville gi nye muligheter i medisinen. Det ble ansett som den reneste utopi på linje med science fiction-litteratur. I 1929 trosset Forssmann derfor sjefens nei da han trædde et 65 centimeter langt kateter inn i en vene i albukroken, opp til skulderen og ned til hjertet. Han kunne lett ha mistet livet. Forssmann gikk ned til røntgenavdelingen for å få foreviget at røret sto inne i hjertet hans. Der møtte han en skeptisk kollega som forsøkte å trekke det ut. Forssmann sparket ham i leggen og kom seg foran røntgenfilmen. I 1956 fikk han Nobel-prisen i medisin.

Kan jeg få kreft?

Trebarnsfaren dr. Thomas E. Brittingham jobbet ved Washington- universitetet i St. Louis, USA. Han ville finne en kur mot blodkreft og lurte på om sykdommen var smittsom. 14. april 1955 fikk han den første injeksjonen med kreftceller. Etter syv doser ble han syk, men det skyldtes kroppens svar på fremmede hvite blodlegemer, ikke kreft. Brittingham fortsatte med forsøk der han injiserte seg selv med andre former for syke blodceller. Han holdt på å dø. Brittingham døde av andre årsaker i høy alder. Hans forskning ble viktig for forståelsen av blodsykdommer.

Lot seg stikke.

Gulfeber, som gir leverskader og gul hud, forårsaket massedød i USA på 1800-tallet. Sanitetsoffiseren Walter Reed fikk i oppdrag å finne årsak og behandling. I dag vet vi at gulfeber skyldes et virus som overføres fra mygg til menneske. Viruset visste de ingenting om den gang, men Reed og hans kolleger mistenkte likevel myggen. Mens Reed selv styrte unna, lot hans underordnede Aristides Agramonte, James Carroll og Jesse Lazear seg stikke av mygg som tidligere hadde stukket gulfeberpasienter. Agramonte fikk varige mén, Carroll ble alvorlig syk og Lazear døde, men årsaken var funnet!

Han gir seg selv støt

Tradisjonen med selveksperimentering fortsetter den dag i dag. På Statens arbeidsmiljøinstitutt utfører lege Stein Knardahl smerteforsøk på seg selv. - Det er helt nødvendig for å komme videre, sier han.Når professoren skal videreføre sine forsøk, må han og hans kolleger gjennom elektriske støt og utsette seg selv for sterk varme og kulde.- Dette er helt nødvendig. Ingen her er masochister. Vi skal utføre forsøkene på testpersoner senere, og da må vi bruke oss selv i forkant for å vite hvordan stimuli virker og at smertene ikke blir for plagsomme. Det er også et godt etisk prinsipp å vite mest mulig om hva man utsetter forsøkspersonene for, sier han.Knardahls forskning tar blant annet sikte på å vise hvordan psykiske faktorer kan påvirke smerte. - Vi vil vite mer om hvorfor noen opplever mer smerte enn andre. Vi håper dette kan brukes i forebyggelsen av muskel- og skjelettplager og i behandlingen av smertepasienter, sier han.

Kan hemme forskningen.

Knardahls forsøk er helt lovlige, men forskere som ønsker å gjøre farefulle eksperimenter på seg selv, stoppes i dag oftere enn før.- Reglene er nødvendige, men mange av forsøkene som har vært gjort, ville ikke blitt utført med dagens regler. Et forbud mot å eksperimentere på seg selv kan likevel hindre medisinen på veien fremover, sier leder av den forskningsetiske komitéen, Hans Erik Rugstad.