Hans forbrytelse var å påpeke at ingen i dagens Tyrkia våget å diskutere folkemordet på armenerne for 90 år siden. Prosessen mot Orhan Pamuk ble utsatt til den 7. februar. Retten slo fast at prosessen ikke var innstilt, bare utsatt i påvente av at den tyrkiske regjering skal tolke lovverket på området. Dermed vil diskusjonen om Tyrkias skyld for folkemordet i 1915, og ikke minst myndighetenes stadige forsøk på å bagatellisere og bortforklare det hele, fortsette i internasjonale medier.For det er et faktum at Tyrkias benektelse av massemyrderiene på armenere er en av de fremste hindringer for at landet kan bli tatt opp i EU og helt og fullt opptatt i det gode internasjonale selskap. På sin side har tyrkiske myndigheter, enten de er kommet til makten på demokratisk eller ikke-demokratisk vis, gjennom de siste tiår påstått at massakrene på armenere ikke var så omfattende som det blir hevdet av de fleste anerkjente historikere. Videre har de hevdet at det ikke var tyrkiske myndigheter, men derimot lokale grupper utenfor myndighetenes kontroll som sto bak de overgrep som skjedde. Dessuten må det hele sees på bakgrunn av krigshandlingene under første verdenskrig der det tysk-allierte Tyrkia var hardt presset både av Storbritannia og Russland og hvor armenerne hadde større lojalitet overfor Russland enn overfor Tyrkia, blir det hevdet fra tyrkisk side.

Forbud mot debatt.

I forlengelsen av dette har tyrkiske myndigheter gjennom de siste tiår lagt ned forbud mot at hendelsene i 1915 åpent blir diskutert på hjemmebane. Det er i den sammenheng man må se rettssaken mot Orhan Pamuk.Menneskerettighetsforkjempere, historikere og ikke minst armenske talsmenn har satt likhetstegn mellom Tyrkias forsøk på å unndra seg skyld og de forsøk som i etterkrigsårene dukket opp fra enkelte kretser i Tyskland på å benekte eller bagatellisere utryddelsene av jødene. At en forfatter som Orhan Pamuk blir tiltalt for å si noe som i Europa regnes som en alment vedtatt sannhet, styrker bildet av et Tyrkia som ikke ønsker å slutte seg til den moderne verden, blir det hevdet. Olli Rehn, som er EU-kommissær med ansvar for utvidelse av unionen, formulerte seg på denne måten: - I og med rettssaken mot Pamuk setter Tyrkia seg selv i tiltaleboksen for ikke å fremme europeiske verdier.

Voldtok, torturerte og drepte over to millioner armenere

Mens den første verdenskrig raste i Europa, gikk tyrkiske myndigheter systematisk til verks for å utrydde den armenske minoriteten på i overkant av to millioner mennesker.Datoen var den 24. april 1915: Tyrkias regjering arresterte seks hundre armenske intellektuelle i hovedstaden Konstantinopel. De ble ført til fengsler ulike steder i landet. De som ikke mistet livet under transporten, ble torturert til døde i fengslene. Dette var starten på det 20. århundrets første folkemord. Like etter at de armenske intellektuelle var eliminert, ga den tyrkiske regjeringen ordre om at armenere bosatt i det som i dag er den asiatiske del av Tyrkia, skulle samles sammen og deporteres. Tyrkiske soldater gikk fra landsby til landsby i de armenske bosetningsområdene. Mennene ble stort sett slaktet ned like utenfor landsbyene. Ofte ble de bundet sammen i grupper og drept ved hjelp av bajonetter. Den del av den armenske befolkningen som ikke ble myrdet i første runde, i hovedsak dreide det seg om kvinner og barn, ble drevet sammen i enorme flyktningkolonner og sendt av sted i retning sørøst. I armenernes kollektive minne er det nedfelt utallige beretninger om de grusomheter som nå skjedde: Utallige kvinner ble voldtatt av tyrkiske soldater eller av røverbander. Mange ble solgt som slaver eller sendt til harem tilhørende tyrkiske stormenn. Barn ble røvet fra sine mødre.

Hitler-Tyskland.

Beretningene fra marsjen minner om scener fra Hitlers Tyskland: De som ikke maktet å holde følge med kolonnen de var satt i, ble banket opp på brutal måte. Mennesker som segnet sammen og ikke lenger var i stand til å bevege seg, ble drept på stedet.Marsjen gikk i retning det som i dag er Syria. Samtidige beretninger forteller at de overlevende så ut som levende lik. De var utsultet, kledd i filler og med apatiske uttrykk i ansiktet etter grusomhetene de hadde vært vitne til på veien mot Syria. Flyktningene som fortsatt var i live etter dødsmarsjen, ble av de tyrkiske myndighetene samlet sammen i og omkring byen Aleppo i Syria. Derfra ble de igjen drevet på flukt, denne gang mot utkanten av den arabiske ørken. Ikke sjelden ble kvinnene og barna fratatt alle sine klær, slik at huden ble svidd i den brennende solen. Vann fantes ingen steder. Resultatet var at de som ikke var blitt massakrert i Tyrkia eller omkom på veien, døde ute i ørkenen.

Forbrytere.

Mange av drapene på armenere ble utført av såkalte spesialenheter bestående av forbrytere løslatt fra tyrkiske fengsler. Frem mot begynnelsen av året 1915 ble etter hvert flere tusen kriminelle løslatt og deretter satt inn i spesialenhetene. De øyenvitneberetninger som er bevart, gir alle det samme bildet av de tragedier som fant sted. For eksempel rapporterte den amerikanske ambassadøren, Henry Morgenthau, følgende i en rapport til amerikansk UD: - Fingernegler ble trukket ut, lemmer revet fra hverandre, tenner slått ut, neser knust og koner og døtre voldtatt foran sine mishandlede menn.

Italias konsul.

Med den italienske konsulen i den tyrkiske svartehavsbyen Trebizond, Signor Corrini, som kilde ble følgende rapportert i den britiske avisen The Guardian tidlig på høsten 1915:"Fra den 24. juni ble armenerne i Trebizond internert; de ble eskortert av politifolk fra den ene avsides region til den andre, og skjebnen til i hvert fall fire femtedeler av dem var døden. De lokale myndigheter og selv den lokale muhammedanske befolkning forsøkte å skjule armenere, men det hele var forgjeves. Ordrene fra Konstantinopel var kategoriske, og alle måtte adlyde"."Den italienske konsul forsøkte å intervenere og redde i det minste kvinner og barn. Han fikk gjort mange unntak (fra utryddelsesordrene. Red anm. ), men dette ble ikke respektert. En veritabel massakre av uskyldige fant sted". "Av de fjorten tusen armenere som bodde i Trebizond, var det bare noen få hundre igjen da konsulen (det vil si Signor Corrini. Red. anm. ) forlot byen den 24. juli. Signor Corrini erklærer at han i en hel måned var vitne til forferdelige scener, deriblant massehenrettelser. Under hans vindu passerte masser av armenere som tryglet om hjelp. Men det var umulig å hjelpe på grunn av de 15 000 soldatene i tillegg til politifolk og frivillige fra "Komiteen for enhet og fremgang". Scener av trøsteløshet, tårer, forbannelser, selvmord, plutselig sinnssykdom, branner, skyting i gatene, i husene og på landsbygda er umulig å beskrive. Hundrevis av lik ble funnet hver eneste dag i gatene. Skjendede kvinner, barn revet bort fra sine familier og plassert i båter, ikke kledd i noe mer enn en skjorte og deretter druknet i Svartehavet eller i elvene - dette er noen av episodene", het det i beretningen fra den italienske konsul.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten