- Alt vi driver med her, er solid forankret i islam, forklarer Ibrahim Abouleish og presiserer:- Ifølge islamske prinsipper plikter vi å ta vare på Jorden, på dyr, på planter, på mennesker. Et utall vers i Koranen pålegger oss dette. Vi må forstå at vi ikke eier Jorden, vi er her kun for å forvalte den på best mulige måte. På en moralsk måte.

Sjokkopplevelse.

Vi befinner oss seks mil nordøst for Egypts hovedstad Kairo. Et område som tidligere var ørken, men som nå er et driftig gårdsbruk på 200 hektar. Her drives ikke bare jordbruk, men også produksjon av klær og medisinske planter, av urter og kunsthåndverk. Her er kulturinstitusjoner og skoler, forskningsinstitutter og helsestasjoner.Alt er resultatet av den sjokkopplevelse Abouleish fikk da han i 1975 vendte tilbake til hjemlandet etter nesten 20 års fravær og fikk se forfallet.- Jeg ble overveldet av hvilken tilstand landet befant seg i. Så tok det meg nesten tre år å planlegge hvordan jeg skulle bedre situasjonen, sier 69-åringen.Og han valgte å satse på det han selv har best kjennskap til.

Farmakologi.

Ibrahim Abouleish har hele sin høyere utdannelse fra Østerrike, hvor han som ung 19-åring begynte å studere kjemi og medisin. Senere tok han en doktorgrad i farmakologi og ledet senere den farmakologiske forskningen ved universitetet i Graz. Spesielt viet han seg studiet av medisinske planter og urter.Underveis ble han også inspirert av europeiske tenkere som Johann Wolfgang von Goethe og ikke minst Rudolf Steiner.Da han begynte å planlegge hvordan han skulle hjelpe Egypt, så han derfor for seg utviklingen av et holistisk, et helhetlig samfunn "som kan leve i fred, arbeide sammen, lære sammen, et samfunn som omfatter alle lag av folket, alle klasser, alle aldersgrupper, alle religioner", forteller han.

Forbilde.

Dette var utgangspunktet da Abouleish i første omgang fikk hånd om 50 hektar ørken like ved landsbyen Bilbeis like utenfor Kairo.Her grunnla han Sekem, som konsernet heter, et navn som er hentet fra gammelegyptisk og betyr noe sånt som "Solens livgivende kraft".- Tanken var at hvis vi lyktes her, kunne prosjektet tjene som et forbilde for hele landet, sier han. Nettopp derfor valgte han også å etablere seg i et lutfattig område, i overensstemmelse med mottoet "Hvis du kan klare det her, kan du klare det hvor som helst".Grunnlaget var organisk dyrking av urter og medisinske planter. Deretter kom korn og grønnsaker, poteter og bomull. Overskuddet fra salg av disse produktene er blitt pløyd tilbake i stadig nye virksomheter.I dag spiller Sekem en viktig rolle i livet til de rundt 10 000 innbyggerne i en rekke landsbyer innen 10 kilometers omkrets. Her kan de få arbeid, utdannelse, helsetjenester og kulturelle opplevelser. Og dette er bare innen lokalmiljøet - virksomheten har slått rot over store deler av landet.

Bomull.

De kanskje mest oppsiktsvekkende sporene etter denne organisasjonen er satt innen bomullsproduksjonen. Bomull har tradisjonelt vært det egyptiske jordbrukets viktigste eksportvare. Enorme mengder giftstoffer ble brukt i form av plantevernmidler.I 1990 ba den egyptiske regjering Sekem om å utvikle en biodynamisk metode for bomullsdyrking. De forsøksresultatene som ble oppnådd, var så gode at myndighetene satset på en fullstendig omlegging av produksjonen.I løpet av få år var bruken av plantevernmidler i egyptisk bomullsproduksjon redusert med 90 prosent, tilsvarende omkring 30 000 tonn i året. Samtidig økte produktiviteten med 30 prosent, mens kvaliteten på bomullen også ble merkbart bedre.

Universitet.

Det neste store spranget fremover for Sekem er et universitet som åpner dørene nå til høsten, og som blir opprettet i samarbeid med flere europeiske læresteder.Abouleish forteller at det skal ha åtte fakulteter, hvorav to som er nye for Egypt: Ett fakultet for energistudier og ett for studier i bruken av naturressurser.

Langtidsplanlegging.

De siste årene har Ibrahim Abouleish overlatt den daglige driften av virksomheten til sin sønn Helmy. Selv vier han seg til langtidsplanlegging og strategi.På spørsmål om hvorvidt han er tilfreds med det han har oppnådd, nøler han litt. Så svarer han bekreftende, og tilføyer straks:- Men jeg ser også hvor mye som kan utrettes i fremtiden. Om vi skal utrydde fattigdommen, kan det ta hundre år. Og det vi har oppnådd til nå, utgjør kanskje bare en tusendel av hva vi kan makte.