Hadde det gått Norges vei da, ville "Eirik Raudes Land" i Nordøst-Grønland i dag vært en norsk besittelse, med de utfordringer og utgifter det ville ført med seg.Ekspedisjonen ble ledet av fangstmannen Hallvard Devold fra Sunnmøre. Norge fryktet da at Danmark skulle styrke sin stilling over hele Grønland, og Devold hadde fått i oppdrag fra Adolf Hoel og Gustav Smedal om å annektere området. Det gjorde fangstmannen og hans følge, og sendte den 27. juni 1931 følgende telegram til norske aviser:

Heiste norsk flagg.

"I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er i dag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i sør og Besselfjord i nord er okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes Land". Telegrammet var undertegnet av Devold.Kuppet, som riktignok var regissert, skapte oppstuss i store deler av Europa. Men den norske Regjering støttet "okkupantene" og fulgte opp med vedtak om at Eirik Raudes Land nå var norsk.Forsvarsminister Vidkun Quisling ga ordre om at den norske marine om nødvendig måtte støtte okkupasjonen med krigsmakt.Kong Haakon, selv dansk, engasjerte seg på sitt nye fedrelands side. I ettertid er det kjent at Kongen hadde drøftet problemet med sin far, danskekongen, allerede i 1906. Kong Haakon mente Danmark hadde en dårlig sak, og trodde fullt og fast på norsk seier i striden.

Ingstad overvintret.

Norge sendte flere fangstekspedisjoner til sitt nye land, og man plasserte juristen Helge Ingstad som sysselmann. Han overvintret på Nordøst-Grønland fra 1932-33 for å markere norsk tilstedeværelse.Norge hadde egentlig gitt fra seg herredømmet over Grønland allerede i 1814, da landet skilte lag med Danmark. Danmark satt igjen med den enorme iskledte øya, og Kongen i København fant seg ikke i det norske forsøket på okkupasjon. Etter intenst diplomati ble begge land enig om at Den internasjonale domstolen i Haag skulle avgjøre den kinkige saken, og dommen gikk i Danmarks favør. Dommerne støttet seg i hovedsak til Kiel-oppgjøret etter "skilsmissen" i 1814, og så i stor grad bort fra norsk aktivitet, okkupasjon og interesser på Grønland.

Posisjonerte seg i nord.

Historiker Einar-Arne Drivenes ved Universitetet i Tromsø toner ned noe av dramatikken i det som skjedde. - Flere nasjoner posisjonerte seg i nord, og ville tilegne arealer man regnet som eierløse, sier han. Blant annet gjorde Sovjetunionen et grep som sikret dem Frans Josef Land øst i Barentshavet, et område Norge mente de hadde benyttet så mye at de burde ha eierrett.Drivenes har sammen med historiker Harald Dag Jølle skrevet trebindsverket Norsk Polarhistorie, der det blir kastet nytt historisk lys over okkupasjonen av Nordøst-Grønland.Adolf Hoel og Gustav Smedal, som høyst sannsynlig regisserte okkupasjonen med Regjeringens stilltiende anerkjennelse, var aktive innen norsk polar-ekspansjon. Hoel var leder av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, som senere ble til Norsk Polarinstitutt. Smedal var anerkjent advokat i Oslo med sterk innflytelse, og leder i Norges Grønlandslag. I Norge murret mange over at Danmark hadde tilegnet seg den vestlige delen av Grønland. Da danske forskere planla en stor treårs ekspedisjon til østkysten, for å markere eierrettigheter, reagerte Hoel og Smedal. De ga Hallvard Devold beskjed om å okkupere et enormt landområde, noe fangstmannen gjorde.

Ekspansiv politikk.

I mellomkrigsårene drev Norge en ekspansiv politikk, mer eller mindre styrt av regjeringen. Norske fangstmenn og forskere markerte seg både i Antarktis og øyene i Sydishavet, samt på Svalbard, Bjørnøya, Grønland, Novaja Semlja og Frans Josef Land. Aktiviteten ble senere benyttet til å gjøre krav da de eierløse områdene skulle fordeles.I Antarktis sikret Norge seg Dronning Maud Land, et areal syv ganger større enn Norge, man "tok" også Bouvetøya og Peter I. øy. Men selve indrefileten, strategisk og ressursmessig, var Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen, som stormaktene ble enig om at Norge kunne få råderett over.Men kampen om Grønland tapte Norge. - Norge trodde at aktivitet via selfangst og fiske, kunne styrke rettighetene. Man trodde også at en okkupasjon ville påvirke eierforholdet. Men Haagdomstolen mente noe annet, og Norge aksepterte avgjørelsen, sier Einar-Arne Drivenes.

Tok nederlaget tungt.

Kong Haakon skal ha tatt nederlaget i Haag svært tungt. En kilde som sto Kongen nær har i ettertid sagt at Slottet var redd for Kongens helse.Norge ville i dag stått overfor mange utfordringer som "eier" av Eirik Raudes Land. Området er svært tynt befolket, men det stilles krav til skole, helsevesen, kommunikasjon, havner og annen infrastruktur. Her er store landområder, spesiell natur, dype fjorder og gode lakseelver.Samtidig har landets eier nå hånd om ressursene i havet utenfor, og med dagens 200-mils fiskerisoner, ville Norge blitt en enda større stormakt fiskerimessig. Og ingen vet med sikkerhet hva sokkelen utenfor Øst-Grønland inneholder av olje og gass.

I bestefars fotspor

I dag vaier det norske flagget igjen i Myggbukta, "hovedstaden" på Nordøst-Grønland. Leiv Igor Devold er tilbake der bestefaren skapte historie.Filmskaperen Devold (29) har lenge drømt om å se disse stedene som farfar Hallvard Devold har beskrevet. Helt fra guttedagene har han hørt om bestefarens liv som fangstmann, eventyrer og som polar utforsker. Han har lest bøker om polare bravader, og har studert dagbøker, historiske arkiver og fangstmennenes egne kart.I hele august er filmskaperen på Nordøst-Grønland, sammen med historiker Oddvar Svendsen, filmfotograf Grzegorz Korczak og logistikkansvarlig Geir Bye. - Vi vil bare være i området, oppleve suset fra Ingstads sledeturer og fiske storlaks i elvene, sier Devold via ekspedisjonens talsmann, hans mor Aleksandra Szefler.Ekspedisjonen skal gå til fots og de vil bruke båt. Hele tiden blir naturen og andre inntrykk festes på film, og det hele skal bli en dokumentar med bestefars livhistorie i sentrum.- Devold-familien er begeistret for det polare. Leiv er oppkalt etter Eirik Raudes sønn, Leiv Eiriksson, som oppdaget Amerika, sier Szefler.