Det startet i all stillhet sent på ettermiddagen den 29. oktober 1956, da israelske fallskjermstyrker ble landsatt dypt inne på egyptisk territorium.Verden var opptatt av ungarernes oppstand mot den sovjetiske overmakten, og det tok tid før det ble klart at en ny krig var brutt ut i Midtøsten. Selv den egyptiske regjering var lenge i tvil om hva som egentlig skjedde.

Eiendommelig.

Krigen ble kortvarig og fikk et eiendommelig utfall med langtrekkende konsekvenser.Israel vant en overlegen militær seier, men led et politisk tilbakeslag.Egypt ble påført et militært nederlag, som landets leder, president Gamal Abdel Nasser, klarte å snu til en politisk seier.Årsaken til at Nassers popularitet økte både i Egypt og den arabiske verden forøvrig, var Israels allianse med kolonimaktene Storbritannia og Frankrike. Også for disse ble affæren et nederlag, ikke minst for den britiske statsministeren Anthony Eden, som ble tvunget til å gå av.Men mest av alt ble Suez-krisen et mellomspill: På den ene side en forlengelse av krigen som fulgte Israels opprettelse i 1948. På den annen side en forløper til Seksdagerskrigen i 1967.

Væpnet fred.

Ingen av partene betraktet våpenhvileavtalene etter krigen i 1948-49 som permanente. De oppfattet situasjonen som en form for væpnet fred i påvente av en ny krig.Araberne fortsatte å omtale Israel som et nykolonialistisk fremmedlegeme i Midtøsten - og israelernes samarbeid med de gamle kolonimaktene tjente bare til å styrke dem i denne tankegangen.Israelerne var på sin side overbevist om at en ny krig var uunngåelig, og ønsket å komme den i forkjøpet før araberne vokste seg sterke nok.

Ny doktrine.

Israels angrep ga landet anledning til for første gang å utprøve en ny doktrine bygget på god etterretning, hurtig mobilisering, raske forflytninger, luftherredømme, konsentrasjon av landstyrker til bruk mot motstanderens svake punkter - og på at krigen i størst mulig grad skulle føres på fiendens territorium.Dette var en doktrine som ble ytterligere perfeksjonert og med stort hell satt ut i livet under Seksdagerskrigen 11 år senere.Pådriver var fremfor alt Israels forsvarssjef, general Moshe Dayan. Han ville bruke Israels forsvarsstyrker til å iverksette massive gjengjeldelsesaksjoner etter enhver egyptisk provokasjon. På denne måten ønsket han å lokke Nasser til å starte en krig før de egyptiske styrkene egentlig var rede.Statsminister David Ben Gurion ønsket på sin side et forkjøpsangrep mot Egypt før landet ble for sterkt militært. Men han nølte fordi han mente Israel trengte støtte fra en vestlig stormakt for å gå til et slikt angrep. Da Frankrike - og senere Storbritannia - sa seg rede til å samarbeide, var saken i realiteten avgjort.

Feilvurdering.

Alliansen med to europeiske kolonimakter i rask tilbakegang viste seg å være en katastrofal - og sjelden - feilvurdering fra Ben Gurions side.Israel erobret i løpet av få dager den palestinske Gazastripen og hele den egyptiske Sinaihalvøya frem til Suezkanalen. Men etter hardt og vedvarende amerikansk og sovjetisk press, herunder en trussel om eksklusjon fra FN, så Ben Gurion seg nødt til å trekke styrkene ut igjen.Den eneste lille gevinsten Israel satt igjen med, var retten til å sende sine skip gjennom det egyptiske Tiranstredet, til og fra havnebyen Eilat innerst i Akaba-bukten.Ben Gurion "innså at han hadde feilvurdert den internasjonale situasjonen" og at Israel risikerte å bli stående fullstendig isolert, skriver historiker og tidligere utenriksminister Shlomo Ben-Ami.

Seksdagerskrigen.

Dette var en feilvurdering Israel trakk lærdom av. Frem mot Seksdagerskrigen sørget landet derfor for å ha politisk ryggdekning i Washington, og alliansen med USA kom til å spille en stadig sterkere rolle i landets utenrikspolitikk.Den nye konflikten i 1967 ble utløst da Nasser igjen trappet opp sin verbale og militære trussel mot Israel og på ny erklærte Tiranstredet stengt for israelske skip. Hans erklærte hensikt var å "fjerne følgene av den israelske aggresjonen i 1956".I løpet av seks dager i juni 1967 erobret Israel Gazastripen og Sinai, foruten de syriske Golan-høydene og Vestbredden av Jordan-elven. Også denne gangen under ledelse av Moshe Dayan, nå som forsvarsminister.Forskjellen fra 1956 var at amerikanerne denne gang støttet tanken om at en israelsk tilbaketrekning kun skulle skje som ledd i en politisk løsning. Striden om betingelsene for en slik løsning pågår fremdeles. Det har medført at Israel i snart 40 år har vært en okkupasjonsmakt og at palestinerne har kommet inn som hovedmotpart - med de følger dette har fått både for Israel og for regionen.

En uheldig trippelallianse

Bakgrunnen for krigen i 1956 var Israels, Frankrikes og Storbritannias felles ønske om å svekke eller helst fjerne Egypts populære president. Den endelige slagplanen ble lagt under et strengt fortrolig møte på høyt plan. Det ble holdt i dagene 22. til 24. oktober i Paris-forstaden Sèvres. Vert var den franske statsministeren Guy Mollet, den israelske delegasjonen ble ledet av statsminister David Ben Gurion og den britiske regjeringen var representert ved utenriksminister Selwyn Lloyd.Alle de tre landene oppfattet Egypts president Gamal Abdel Nasser og hans form for arabisk nasjonalisme som sin hovedfiende i Midtøsten. Men ut over dette hadde de ulke interesser.

"Fantastisk".

Ben Gurion startet med å lansere en plan som han selv betegnet som "fantastisk". Han skisserte følgende krigsmål:Israel skulle overta den østlige delen av den egyptiske Sinaihalvøya. Jordan skulle oppløses - Vestbredden skulle tilfalle Israel, Østbredden skulle innlemmes i Irak. Videre skulle Israel overta den sørlige delen av Libanon opp til Litani-elven, resten av landet skulle bli en kristen stat.Etter at hans samtalepartnere hadde fått den israelske statsministeren ned på jorden igjen, ble de enige om en langt mer beskjeden plan.

Ultimatum.

Krigen skulle starte med et israelsk angrep over Sinaihalvøya i retning av Suezkanalen.Deretter skulle briter og franskmenn stille et ultimatum til de stridende parter - Israel og Egypt: For ikke å true driften av den viktige vannveien, skulle de trekke sine styrker tilbake til posisjoner i en avstand av 16 kilometer henholdsvis øst og vest for kanalen.Nasser ville selvsagt avvise et slikt krav fordi det innebar at israelske styrker ble stående dypt inne på egyptisk territorium. Dette skulle gi påskudd til landsetting av britiske og franske styrker i kanalsonen for å "trygge" driften.

Sammenbrudd.

Det partene bak den hemmelige "forståelsen" ikke hadde regnet med, var den kraftige internasjonale reaksjonen.Den ble anført av USAs president Dwight D. Eisenhower. Og USA fikk ved denne anledningen støtte av Sovjetunionen, som kunne fremstå som fredsforkjemper i Midtøsten samtidig som sovjetiske soldater slaktet demokratiforkjemperne i Ungarn.Trippelalliansen brøt sammen under presset - briter, franskmenn og til slutt israelere trakk seg ut av egyptisk område. Og en FN-styrke (med norsk deltagelse) ble opprettet på Gazastripen og på grensen mellom Israel og Egypt. Der ble den stående inntil Nasser krevde den fjernet under forspillet til Seksdagerskrigen 11 år senere.