Det er over 660 år siden det hendte. Året var 1345, og stedet var Gauldalen i Sør-Trøndelag. Etter en sommer og høst med mye regn, begynte sandmassene oppe i fjellsiden å bevege på seg. Så kom det. Et kraftig sand- og grusskred, i 3-5 kilometer lengde, gled ut fra den ene dalsiden og laget en over 30 meter høy demning på tvers av dalen.Skredet tok med seg en av de største gårdene i dalen, men det skulle vise seg å være bare et forvarsel på en enda større katastrofe. Sandmassene demmet opp elven Gaula og laget en 14 kilometer lang innsjø i dalen. Etter to-tre dager, ingen vet nøyaktig hvor lenge, brøt elven gjennom. Millioner av kubikkmeter med grus, jord- og vannmasser veltet nedover. Massene tok med seg 48 gårder og seks kirker. Over 500 mennesker omkom. De fleste ble aldri funnet igjen. Skadene og tapene av menneskeliv gjør det til norgeshistoriens desidert største naturkatastrofe. Likevel er hendelsen knapt nevnt i noen norske skriftlige kilder. Lokalhistoriker og forfatter Astor Furseth mener en av årsakene til det ligger i den katolske fatalismen som rådde på den tiden.- De godtok skjebnen uten å stille spørsmål ved det som skjedde. Måten å komme videre på i livet var å forsøke å fortrenge og glemme det som hadde skjedd, sier han.

I islandske tekster.

Denne tausheten og fortielsen av katastrofen, et kjennetegn også ved senere naturkatastrofer her i landet, har gjort det vanskelig for ettertiden å finne skriftlige skildringer av tragedien. Under arbeidet med boken "Skredulykker i Norge", som kommer ut i disse dager, har Astor Furseth forsøkt å grave frem det som finnes. Som så mange andre måtte han til Island.- På samme måte som de berget vår norrøne saga, så kan vi takke de islandske annalene for at det i det hele tatt finnes noe dokumentasjon på det som skjedde i Gauldalen, forteller Furseth.Skredhistorikeren fra Valldal på Sunnmøre har funnet noen få beretninger om skredet i disse annalene. De fyldigste beskrivelsene ble nedskrevet av presten Einar Havlidesson i Lagmannsannalene. Han skal ha oppholdt seg i Nidaros på den tiden, og sørget for å få skrevet ned noen av katastrofens detaljer. Ordlyden hans går også igjen i andre annaler, som Skålholtannalene."Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem", slutter Skålholtannalene.Norske historikere har interessert seg lite for både denne og senere naturkatastrofer. I historiebøkene er Gauldalsskredet knapt nevnt. Direktør Knut Sprauten ved Norsk lokalhistorisk institutt er enig i at skredulykkene og andre naturkatastrofer i Norge har vært et forsømt kapittel i historieforskningen.- Helt frem til 1900-tallet hadde folk flest en slags forestilling om at disse ulykkene var utløst av Vårherre, og de som overlevde prøvde å leve videre så godt de kunne for å unngå ny vrede, sier han.Vi vet lite, nesten ingenting, om hvordan livet i Gauldalen var de første årene etter skredet og hvordan de overlevende taklet katastrofen. Men selv om skildringene av dette mangler, er det ikke vanskelig for en som har levd med skredfortellinger i 15 år å forestille seg hvordan det var i Gauldal etter skredet.- Det var nok en dommedagsstemning i distriktet. Oppgitthet og mismot preget nok folket som overlevde, og de var nok sikre på at det var utenkelig å bo videre der. Men de gjorde det likevel, sier Furseth.

I skyggen av pesten.

Et annet moment som trolig også bidro til at katastrofen mer eller mindre raskt gikk i glemmeboken, er det som skjedde fire år senere. Under svartedauden i 1349 døde nærmere 60 prosent av landets befolkning, og beretningene om skredet i Gauldalen kunne nok ha virket som en parentes i den sammenheng.- Svartedauden var en katastrofe med en helt annen dimensjon og rekkevidde. Det er nok hovedgrunnen til at skredet gikk i glemmeboken, tror Ole Jørgen Benedictow, professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten