Et strategisk puslespill tok fart etter at Tyskland kapitulerte 7. mai 1945. Da var det duket for en flere ukers maktkamp, som ifølge historiker Harald Berntsen ble en udemokratisk skamplett i norsk historie.I dagboks form rekapitulerer Berntsen tiden fra 8. mai til Nygaardsvold-regjeringen har sitt siste statsråd på Slottet 23. juni, samme dag som Einar Gerhardsens samlingsregjering ble utnevnt.

Tomrom.

I sin bok "Statsministerkuppet" viser Berntsen til at det oppsto et tomrom da Hitlers toppsjef i Norge, Josef Terboven, 25. september 1940 oppløste partiene på Stortinget. I dette tomrommet fant to grupper sammen:
"Den borgerlige samfunnseliten i Oslo", som i mellomkrigstiden hadde ønsket seg en sterkere regjering mer hevet over de politiske partiene.
Den delen av Arbeiderpartiet som hadde sin base i partiapparatet på Youngstorget, altså ikke i den delen av partiet som først og fremst brukte de parlamentariske brillene. Samarbeidet mellom disse ble kalt Kretsen, og den var kjernen i Hjemmefronten under krigen.

Omveien.

- Etter krigen kuppet Gerhardsen statsministerembetet ved å ta en omvei om lederen for Hjemmefronten, sier Berntsen.Den sittende statsminister, Johan Nygaardsvold, hadde ennå ikke vendt tilbake til Norge etter den 2. verdenskrig. Da han var på vei tilbake fra London, holdt Arbeiderpartiets landsstyre møte. Der ble det vedtatt at det Stortinget som var blitt valgt i det siste stortingsvalget før krigen - helt tilbake i 1936 - skulle kalles sammen.- I det lå det at regjeringen Nygaardsvold skulle erstattes av en samlingsregjering sammensatt i samsvar med Stortinget i 1936. Det hadde borgerlig flertall og måtte derfor få en borgerlig statsminister. Dermed var Nygaardsvold utelukket.- Og så bestemte Arbeiderpartiets sentralstyre at regjeringsoppdraget skulle gå til Hjemmefrontens leder, Paal Berg. Da hadde statsminister Nygaardsvold kommet hjem, men var ikke til stede på dette sentralstyremøtet. Han var ikke engang innkalt til det sentralstyremøtet han skulle ha vært innkalt til.

Hambro mot Berg.

Berntsen mener at Gerhardsen og hans krets veldig godt visste at Paal Berg ikke kunne fullføre regjeringsoppdraget. - Og de visste at C.J. Hambro, den store konstitusjonelle parlamentariker og Høyres leder, ville stikke alle de kjeppene i hjulene han kunne mot Paal Berg, som selv om han var Venstre-mann og hadde vært statsråd, sto uten parlamentarisk erfaring, sier Berntsen. Regjeringsoppdraget gikk da til Ap og Gerhardsen.- Dette er gjennomført til fingerspissene av Gerhardsen og Martin Tranmæl. Fra 8. mai er det de som har regien, og det ned i den minste detalj, sier Berntsen, som understreker at alle viktige avgjørelser ble fattet før regjeringen Nygaardsvold var kommet tilbake fra London. - Avgjørelsen ble fattet i Aps sentralstyre før Stortinget ble kalt sammen. Ap var det største partiet i Stortinget, men det hadde ingen innflytelse på det som foregikk. Alt foregikk i en liten krets rundt Tranmæl og Gerhardsen. Det er ikke for drøyt å kalle det et kupp. Det er heller ikke drøyt å kalle det for et statsministerkupp. Men det var ikke et statskupp, mener Berntsen.

Ønsket Berg.

Rune Gerhardsen, sønn av Einar Gerhardsen, sier at det var "bred, alminnelig enighet" om at London-regjeringen skulle gå av når den kom hjem. Han mener Berntsen gjør en generalfeil ved å tolke situasjonen i 1945 med dagens øyne.- Da blir en viktig dimensjon borte, nemlig at folk kom fra fangeleirer. De var opptatt av frigjøringen, ikke konspirasjonsteorier, sier Gerhardsen. Han poengterer at selv om det ble borgerlig flertall i 1936, ga det likevel sosialdemokratisk statsminister. Derfor kunne man ikke være sikker på at det ville bli borgerlig regjeringssjef i 1945. - Etter krigen skulle dessuten samlingsregjeringen være uten sterk politisk profil. Paal Berg ble ikke valgt fordi han var Venstre-mann, men bl.a. fordi han hadde vært leder av Hjemmefronten, understreker Rune Gerhardsen. Einar Gerhardsen fortalte sønnen at Paal Berg brukte ord som at han "orker ikke" på grunn av motstanden fra særlig C.J. Hambro. - Far var sikker på at Berg ville si ja, og han ble overrasket over at Hambro hadde skutt ham ned, sier Rune Gerhardsen.