- Det er klart det er en skuffelse. Jeg har gledet meg i mange år til å komme hit, sier Li Zongzhi.Den 25-årige studenten fra Heilongjiang-provinsen i Nord-Kina peker på byggeplassen midt i Den forbudte by. Der han hadde trodd han skulle få oppleve synet av Taihedian-palasset for ypperste harmoni må han ta til takke med å se på en diger byggeplass og et par informasjonsplakater.

Midtpunktet.

Det 35 meter høye palasset var den aller viktigste av alle de 800 bygningene i Den forbudte by. Dragetronen i midten av rommet ble regnet for å være selve midtpunktet i Midtens rike, med andre ord selve sentrum i det kinesiske univers.Men det er lenge siden Puyi ble kronet her som den siste av de 24 keiserne som hadde Gugong - keiserpalasset - som sitt hjem. Til neste år er det faktisk nøyaktig 100 år siden.Og til neste år er det også OL i Beijing.Derfor er Taihedian, i likhet med flere andre viktige bygninger i det gamle keiserpalasset, tildekket av presenninger og gjort usynlig for de seks-syv millioner turistene som går forbi i løpet av året.Den forbudte by er nemlig midt i en gedigen ansiktsløftning. Offisielt skal oppussingen koste rundt 1,5 milliarder kroner. Det virkelige tallet er trolig langt høyere.

Mange hender.

Innenfor presenningene er det stille nå. Men så fort solen får et godt nok feste til å skape vår i Beijing-luften, vil hundrevis av arbeidere fortsette jobben der de slapp den i fjor høst.Vegger skal males, knuste takstein skal fjernes, murstein skal støpes.Utfordringene er mange. Den forbudte by har lenge hatt en plass på FNs verdensarvliste, og kinesiske myndigheter er svært oppmerksomme på stedets verdi både som turistattraksjon og som symbol på den kinesiske nasjonen.- Det er nok ingen overdrivelse å si at hele verden følger med på hva vi gjør, fortalte Jin Hongkui, visedirektør ved palassmuseet, da han møtte utenlandsk presse i august i fjor.

Umulig å få til.

Både han og andre sjefer ved det enorme palassmuseet har vært nøye på å understreke hvor viktig det er å gjøre en skikkelig jobb når de gamle bygningene skal pusses opp.- Men det er helt umulig å få det til å bli like bra som da keiserne bodde her, innrømmer en arbeider ved museet. Han ønsker å være anonym.- Hvis jeg blir sitert i avisen, mister jeg jobben, sier han.Han har jobbet i Den forbudte by i over 20 år, og er nå arbeidsleder for en mindre enhet som driver med restaurering av deler av det gamle keiserpalasset.Han innrømmer at problemene står i kø når de gamle bygningene skal restaureres.- For det første har vi glemt mange av de gamle teknikkene. Vi vet ikke hvilken rødfarge som er den riktige å ha på veggene. Tidligere restaureringer har brukt ulike farger.- Et annet problem er at vi må rette på de feilene som ble begått under tidligere oppussingsprosjekter. Se bare her, sier han, og tramper på en av brosteinene han står på.- Dette er betong, kan du tro det? Under oppussingen på 80-tallet mente ledelsen at det var en god idé. Nå må vi fjerne alle sammen og erstatte dem med murstein som er laget på samme måte som under keisertiden.

Gullstein.

Det er én ting med brosteinene som omringer de flotte bygningene. En annen ting er mursteinene som ble brukt til gulvene inne i og rundt de samme palassene. I keisertiden ble det brukt såkalt "gullsteiner" - store mursteiner som ble behandlet i fire år for å gi dem en kvalitet som lignet på metall.Flere av "gullsteinene" er nå så nedslitt at de må byttes ut. Men erstatningen blir i mye dårligere kvalitet.- I gamle dager ble det brukt en unik type leire fra bunnen av Taihu-innsjøen i Jiangsu-provinsen. I dag er denne innsjøen ødelagt av forurensning, og leiren er blitt mye dårligere, sier en annen museumsansatt. Også han ønsker å være anonym.Da keiser Puyi måtte flytte fra Den forbudte by i 1924, var stedet allerede i fritt forfall. Ingen tok seg bryet med å samle inn oppskriftene på hvordan stedet ble vedlikeholdt. Ettersom mye av det som ble bygget der var spesiallaget for keiseren, var det svært få som visste om teknikkene som var blitt brukt under byggingen.- Vi gjør så godt vi kan. Men det er ikke bra nok, innrømmer arbeidslederen med den lange erfaringen.Det har ikke lykkes å få museumsledelsen ved Den forbudte by i tale.- Vi bestemmer selv når vi skal drive propaganda og gi intervjuer. Det er ikke "medietid" nå, sier en brysk informasjonsansvarlig ved navn Liu.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten