Det var pomp, prakt og utenlandsbesøk fra mektige Kina da Pakistans president Pervez Musharraf tirsdag i forrige uke åpnet den tredje dypvannshavnen til Pakistan i Gwadar syv mil fra Iran. De tre skipene som lå til havn var riktignok hanket inn for at det skulle ta seg bedre ut, det ene skipet skal ha ligget en måned i Karachi før det ble sendt til Gwadar med containere, noen av dem tomme, noen ikke, ifølge den pakistanske avisen The News.Men om noen år regner pakistanerne med at den nye havnen kommer til å sikre et økonomisk løft både for delstaten Baluchistan, resten av Pakistan, og hele regionen.

Plassering.

Den kinesiske kommunikasjonsministeren var til stede under åpningen for å vise hva åpningen av havnen betyr for Kina. Kineserne har finansiert 80 prosent av den foreløpige utbyggingen til 1,5 milliarder kroner, og tar sikte på å få godt betalt for sin investering. Med sin strategiske plassering 40 mil øst for Hormuz-stredets munning, Den persiske gulf og de oljerike områdene som ligger der, kan Gwadar bli en nøkkel til forsyning av energi og andre varer til Kinas vestligste regioner, som bare ligger 250 mil lenger nord.Slik det er nå må det meste fraktes hele veien rundt Sør-Asia gjennom Malakkastredet til det østlige Kina. Kineserne satser nå stort for å sikre energitilgang til sin sterkt voksende økonomi. Med de nye forsyningene fra Gwadar tar kineserne sikte på å utvikle særlig Xinjiang-provinsen, som grenser mot Nord-Pakistan.

Militært nærvær.

Men den nye havnen innebærer ikke bare økonomiske muligheter for Kina. I pakistanske medier spekuleres det i om Gwadar kan bli en sårt tiltrengt havn for den kinesiske marine i Det indiske hav. Den pakistanske kommentatoren Ejaz Haider skrev i september i fjor i magasinet Himal Southasian at Pakistan kunne ha interesse av å slippe til Kinas marine i Gwadar som en motvekt til erkerivalen Indias militære ambisjoner på sjøen.Ved å trekke kineserne inn i sitt område vil de håper de å bli mer i stand til å avverge enhver eventuell indisk aggresjon, inkludert en blokade, slik inderne blokkerte Karachi under krigen i 1971.Haider ser på Pakistans og Kinas samarbeid om havnen i Gwadar som en del av alliansespillet i Asia. Et spill som går i alle retninger. Alliansen mellom Pakistan og Kina har vært velforankret siden Pakistan anerkjente det kommunistiske Kina i 1950. Kina har lenge vært en pålitelig leverandør av militært utstyr til Pakistan og de økonomiske forbindelsene mellom Pakistan og Kina vokser stadig.Handelsbalansen tipper så ensidig til Kinas fordel at det har begynt å bekymre næringslivet i Pakistan. Særlig smuglervarene, som antas å utgjøre opptil tre ganger så mye som den legale handelen, renner inn i Pakistan.

Amerikansk misnøye.

Den kinesiske tilgangen til Gwadar går først og fremst ut over USA, ifølge Haider. Amerikanerne har ligget an til å etablere total dominans i Gulf-regionen ved hjelp av sin marine og vennligsinnede regimer i flere av landene rundt Gulfen, men kan nå altså i større grad bli utfordret av Kina. Pakistan og Kina blander seg dermed inn i kontrollen av skipstrafikk og det "store spillet" rundt oljestrømmen fra Gulfen.Pakistanerne ser sin allianse med Kina som et virkemiddel mot samarbeidet mellom USA og India, deres erkefiende.Men samtidig er Pakistan en av USAs viktigste allierte i kampen mot terror, og Kina blir sett på som USAs antagelig viktigste fremtidige handelspartner. Midt oppi alt dette har India og Kina, som var i krig i 1962, tatt skritt for å nærme seg hverandre, ikke minst økonomisk.Pakistan har også åpnet for en gassrørledning fra Iran til India. Det er i Pakistans interesse, har president Musharraf slått fast.Det store spillet i den delen av verden fortsetter med andre ord med uforminsket styrke.