Det er skammelig hvor lite vi skammer oss for tiden, mener de som har levd lenge. De minnes gamle dager, da felles normer regulerte samfunnet. Da det var skammelig å stikke seg ut, gå fallitt, være homo eller singel og gravid. Jantelov, hån og avvisning ventet den som overskred samfunnets regler for sømmelig adferd.De fleste puster lettere uten gamle tvangstrøyer. Men har pendelen svingt for langt i motsatt retning. Er vi blitt et skamløst folkeferd? Blant dem som forstår seg på sjelelige sår har skammen fått mer og mer oppmerksomhet. Psykiater Finn Skårderud er en av dem. At skammekroken ikke lenger finnes i klasserommet, betyr ikke at eleven ikke skammer seg. Vi skammer oss fortsatt. Men skammen er blitt mindre synlig som en kollektiv samtale om rett eller galt, godt eller dårlig. Den er blitt privatisert. Mens tradisjonell skam var en dialog med de andre, er den moderne skammen i større grad en dialog med en selv. Fordi vi har gjort skammen til en privat affære, er den blitt mer taus og ensom. Skam er en opplevelse av uverdighet, og den snakker man ikke gjerne om - heller ikke i dag.

Selvkontroll.

Dagens melodi er selvrealisering, selvstendighet, kontroll. Mens det før var en skam å realisere seg for mye i forhold til felles normer, så handler moderne skam om å realisere seg for lite. Idealet er å være noe mer enn alminnelig. Mulighetene ligger foran oss. Da blir det skamfullt å ikke klare å realisere dem. Samtidig skal vi være selvstendige og selvgående. Fra naturens side er mennesket et avhengig vesen. I dag gir det å være avhengig skamfølelse. Dessuten skal vi ha selvkontroll. Her er ikke minst kroppen blitt et bilde på vellykket selvkontroll. Vi former oss selv ved å forme vår kropp. Den slanke, harde, sunne høster ære, fordi kroppen bærer tegn på disiplin og kontroll. Den fete og dvaske risikerer skammen, beskriver Skårderud.For senmoderne mennesker som oss handler det ikke bare om selvkontroll, tilføyer Skårderud. Vi skal konstruere, skape oss selv. Kulturen formidler en løgnaktig myte om at vi nærmest kan bli hva som helst eller hvem som helst, om vi har vilje. Slik er det jo ikke, og mange opplever at de kommer til kort.

Trenger skammen.

Dekan ved det teologiske fakultet på UiO, Trygve Wyller, er glad for at den tradisjonelle skammen er borte. Den som hengte ut svake grupper, folk som skilte seg ut. Han støtter ikke de som mener vi i stedet har fått et skamløst samfunn. Alle samfunn har til alle tider hatt koder for skam. Også det moderne samfunn har sine. Nyere forskning er opptatt av skammens ansikt i dag. Hvem er dagens ugifte gravide?Wyller tror at gruppen fattige hvite kanskje erfarer mest skam. Dette fordi det er mer sosialt "feil" å være fattig hvit enn fattig innvandrer. Har vi fortsatt felles skamkoder som binder oss sammen? Her trengs det mer forskning, vi vet for lite, sier Wyller, som selv har skrevet bok om emnet. Våre forfedre hadde "skamlister". Alle visste hva som var skamfullt. Brøt du normene, hadde samfunnet sanksjoner, og du gjorde opp for deg. Bortfallet av ytre, vedtatte normer har gjort dagens skam er mer diffus. Det er vanskeligere å skamme oss over synder vi ikke føler oss personlig ansvarlig for. Den sosiale skammen er viktig som et lim i samfunnet. Vi trenger koder som sikrer en standard for anstendig liv. Teologiprofessoren er bekymret for at dagens kollektive samvittighet ikke er sterk nok til å verne om utsatte grupper. Han ønsker seg en kollektiv skam som gjør det uakseptabelt å leve et liv som skader andre, ødelegger naturen og ødelegger klimaet.