Styresettet og stabiliteten i verdens fremste oljeland bygger fortsatt på en familieallianse fra 1700-tallet. Det holder ikke i lengden.Kravet om reformer og ønsket om å danne et politisk parti ble fremsatt i krystallklare ordelag: - Jeg vet dette ikke er noen enkel sak, og en masse hindere står i veien. Men det er noe vi er nødt til å gå i gang med, sa prins Talal ibn Abdul Aziz i et intervju med nyhetsbyrået Associated Press.Som navnet antyder, er prinsen sønn av Saudi-Arabias grunnlegger Abdul Aziz ibn Saud. Og selv om han på ingen måte er representativ for kongehuset, sies han å stå på god fot med kong Abdullah.

Reformdebatt.

Nå blir det neppe noe av det partiet Talal ønsker å danne, slike utskeielser i demokratisk retning er fortsatt strengt forbudt i ørkenlandet. Men hans uttalelser er like fullt interessante. De bekrefter nemlig at kongehuset er i ferd med å løsne litt på tøylene - ikke nødvendigvis for reformer, men i hvert fall for debatt om reformer.Det er ikke tvil om at det er nødvendig med forandringer i et land som politisk, religiøst og sosialt stort sett har stått på stedet hvil siden det ble etablert som et monarki for trekvart århundre siden.Ved første øyekast sett har utviklingen vært enorm. Det er da også lett å la seg blende av moderne petroindustri, en glitrende bilpark på velholdte veier og byenes skinnende praktbygninger.Men så kan man på en moderne og fargerik markedsplass plutselig oppdage at renholdsarbeiderne holder på å vaske bort blodet etter et par henrettelser ved halshugging tidligere på dagen, slik et par norske kvinner opplevde det tidligere i år.

Allianse.

Styresettet i Saudi-Arabia bygger på en allianse som ble inngått midt på 1700-tallet mellom Saud-familien og Muhammed ibn Abdul Wahhab, en puritansk vekkelsespredikant som representerte en av de mest konservative retningene innen islam. Den er den dag i dag helt dominerende i kongeriket.Denne politisk-religiøse alliansen gjorde det mulig for Saud-familien, med røtter i de sentrale områdene, å erobre størstedelen av Den arabiske halvøya, herunder provinsen Hijaz ved Rødehavet med muslimenes helligste byer, Mekka og Medina.Fra å styre et lutfattig ørkenland fikk Abdel Aziz ibn Saud i årene etter første verdenskrig på denne måten kontroll over selve islams hjemland. Og kongefamilien har helt siden den gang bygget sin legitimitet på at den vokter dette hellige landet på vegne av alle muslimer.

Oljen.

Saudi-Arabia, som landet nå ble kalt, var fortsatt fattig, den årlige muslimske pilegrimsferden til Mekka representerte den viktigste inntektskilden. Vendepunktet kom i 1938, da et amerikansk selskap fant store mengder olje i Brønn 7 ved Dammam i den østlige delen av riket.Selv om det tok lang tid før pengene begynte å strømme inn - og enda lengre tid før de ble brukt på en fornuftig måte - er det dette funnet som markerer starten på det moderne Saudi-Arabia, i dag verdens fremste produsent og eksportør av olje.Rikdommen har gjort det mulig å investere i jordbruk, i petroleumsindustri, i kommunikasjoner og undervisning. Den har også gjort det mulig for et nervøst regime å kjøpe seg trygghet - både eksternt og internt.

Problemer.

Etter hvert har det vist seg at pengemakt ikke er nok, blant annet fordi den har ført til store skjevheter i samfunnet. Behovet for økonomiske reformer er derfor betydelig. Arbeidsledigheten er urovekkende høy, spesielt blant den yngre generasjon som dels er velutdannet, men dels også feilutdannet.Det arbeides iherdig for å redusere oljeavhengigheten og sikre et mer variert økonomisk grunnlag. Mye er allerede gjort; den delen av økonomien som ikke tilhører oljesektoren, har de siste 30 årene økt fra 35 prosent til over 60 prosent.Men fortsatt gjenstår en god del, ikke minst når det gjelder å bringe saudiene selv - kvinner så vel som menn - ut i arbeidslivet.

Maktskifte.

Reformarbeidet har spesielt skutt fart etter at kong Abdullah den 1. august 2005 overtok tronen. Spesielt har saudiene markert seg utenrikspolitisk med en aktiv rolle i flere av Midtøstens alvorlige konflikter.Den nå omkring 83 år gamle Abdullah etterfulgte sin bror Fahd, som de siste årene av sitt liv ble rammet av flere slag og i lange perioder var ute av stand til å styre.Også når det gjelder tronfølgen, er det på høy tid med en reform. Etter at landets grunnlegger, Abdel Aziz, døde i 1953, har nemlig makten gått i arv blant hans 44 sønner, hvorav 21 fortsatt skal være i live. Fortsetter det slik, kan landet få en serie stadig eldre og mer svakelige monarker som blir stadig mindre egnet til å lede en moderne stat.Det store spørsmålet er hvorvidt nødvendige reformer lar seg gjennomføre i tide i en sterkt konservativ stat der enhver forandring møter religiøse protester, og der kongehuset kan bruke sine fortsatt enorme oljeinntekter til å befeste sin egen posisjon.Det startet med et møte på et amerikansk marinefartøy i Suezkanalen den 14. februar 1945. Vert var USAs president Franklin D. Roosevelt. Gjest var Saudi-Arabias kong Abdul Aziz ibn Saud.Ett av hovedpunktene på dagsordenen var spørsmålet om hvordan USA kunne bidra til oljeutvinning i Saudi-Arabia og til forsvar av ørkenlandet.I ettertid er dette blitt stående som selve grunnpilaren i forholdet mellom de to landene. Hovedinntrykket har vært at amerikanerne har garantert Saudi-Arabias - og kongehusets - sikkerhet, i bytte mot sikre leveranser av olje.Men bildet er ikke fullt så enkelt.

Kommunismen.

Under den kalde krigen var det et spesielt tett samarbeid mellom USA og de sterkt religiøse saudiene, som oppfattet det "gudløse" kommunistregimet i Moskva som en hovedfiende.I sin bok "Thicker Than Oil" skriver den amerikanske statsviteren Rachel Bronson at Saudi-Arabia i denne perioden "var ett av de få land i Midtøsten som USA jevnt over kunne stole på når det gjaldt militær tilgang, økonomisk bistand og politisk støtte".

Konflikter.

Selv om alle presidenter siden Roosevelt jevnt over har stått på god fot med kongedømmet, har forholdet på ingen måte vært knirkefritt. Spesielt har saudiene vært kritiske til USAs nære forbindelser med og massive støtte til Israel.Nettopp Palestina-konflikten var således det andre hovedpunktet i samtalene på krigsskipet "Quincy" i Suezkanalen i 1945.Amerikanerne har på sin side vært misfornøyd med at Saudi-Arabia har støttet muslimske ledere, moskeer og bevegelser som har forkynt et klart antiamerikansk budskap rundt om i den islamske verden.Forholdet var da også klart forverret allerede før den 11. september 2001, da 15 av de 19 terroristene som angrep mål i USA, viste seg å være saudiarabiske statsborgere.

Bin Laden.

Dette terrorangrepet synliggjorde samtidig et annet stridspunkt i forholdet mellom de to landene, nemlig at USAs militære nærvær i muslimenes hellige land er en svært varm innenrikspolitisk potet. Osama bin Laden, som leder terrornettverket Al-Qaida, har da også vært en av de skarpeste kritikerne av dette nærværet.