Omkring 30 år gammel kommer Jesus og disiplene til Jerusalem for å feire påskehøytiden. Det er mange tilreisende pilegrimer der fra før. Det syder. Jesus går til tempelet og jager vekk selgerne fra tempelplassen. Det blir uro. I huset til øverstepresten Kaifas planlegger de å drepe Jesus. - Historisk sett oppsøker Jesus antagelig det farligste stedet både i forhold til det religiøse og politiske styret og til stemningen i byen. I høytiden var stemningen ladet og preget av religiøs nidkjærhet. Den romerske øvrigheten fulgte nøye med, sier professor Oskar Skarsaune.- Det er et poeng å understreke det nasjonalistiske og forholdet til romerne. Utferden fra Egypt, som jo påsken var til minne om, var en frigjøringshandling og etablering av Israel som folk. Derfor kom alle de religiøse og politiske forestillingene frem i forbindelse med påsken. Vi kan kanskje tenke oss en kombinasjon av olsok og 17. mai, sier professor Halvor Moxnes. De to er eksperter på Jesu liv. Oskar Skarsaune tilhører Menighetsfakultetet, Halvor Moxnes Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo. Vår kunnskap om Jesus bygger i alt vesentlig på evangeliene. Det er få andre kilder. Men både den jødiske historikeren Josefus (ca. 90 e. Kr.) og den romerske historikeren Tacitus (56- ca. 120 e. Kr.) berører dette så vidt. Begge skriver at Jesus døde etter korsfestelse under Pontius Pilatus. - Et vanskelig spørsmål som kan påkalle farlige svar: Hvem var skyld i Jesu død?

SKARSAUNE: - Jeg lærte av en jødisk historiker at man kanskje heller skal spørre: Hva drepte Jesus? Det jødiske lederskap var kloke realpolitikere. De var redde for at en folkelig bevegelse rundt Jesus som Messias-kandidat kunne utløse uro og dermed en romersk invasjon. Romerne var lite begeistret for slikt, så det var i begge parters interesse å forhindre dette. Kald maktpolitikk, kunne man si. I Markus-evangeliet skjer en dreining fra en religiøs konflikt til det politiske. Fra spørsmålet om blasfemi og om Jesus er Guds sønn hos øverstepresten til spørsmål om han er jødenes konge hos Pilatus.

MOXNES: - Johannes-evangeliet har utvilsomt den mest politiske beskrivelsen, som blant annet bekrefter at det romerske styresettet, her som mange andre steder, overlot mest mulig til lokale myndigheter. Det var ikke utplassert noen hær. Romerne var derfor avhengig av å styre gjennom en lokal elite. Ble det opprør, rykket de inn med tropper. Da ble eliten stilt ansvarlig. Johannes bekrefter frykten for at romerne skulle komme og ta fra dem både det hellige sted og folket. Det gir en sannsynlig historisk bakgrunn for hvorfor Jesus måtte stanses, og det gjør Johannes-evangeliet troverdig. - Likevel har evangeliene og ikke minst Matteus-evangeliet vært en kilde til antisemittisme. Hvordan kan evangeliene forsvares når en kjenner historien?

MOXNES: - Det er ingen tvil om at evangeliene legger hovedskylden på det jødiske lederskapet, og det er dette som er historisk tvilsomt. Det var en romersk-jødisk maktpolitikk. I alle fall er det å legge skylden kollektivt på jøder til alle tider moralsk forkastelig.

SKARSAUNE: - Det er dypt ukristelig. I den grad det må gjøres et oppryddingsarbeid, så er det fra kirkelig side. Dessverre er det å gi et helt folk skylden, som om det er dømt til alle tider, fortsatt en aktuell problemstilling. - Nylig ble det funnet et Judas-evangelium. Hva vet vi om ham?

MOXNES: - Vi vet svært lite. Navnet Iskariot kan angi en landsby i Judea. En annen teori er at han tilhørte en opprørsgruppe. Det viktigste med Judas-skikkelsen har vært tolkningene av hans motiver. Var det for å fremprovosere at Jesus skulle opptre som Herren, eller var det pengegriskhet? Et teologisk dilemma ved Judas-rollen ligger i et spørsmål, nemlig hvis det var Guds vilje alt som skjedde, hvorfor var det da feil å angi Jesus? Noe av det som kommer frem i Judas-evangeliet, er jo nettopp at han har som den eneste forstått Guds vilje. Det blir dermed en godkjenning av handlingen. SKARSAUNE: - I forbindelse med den første utgaven var dette den tolkningen man gikk inn for. Jeg gjorde også det, fordi Jesus sier til Judas i Johannes-evangeliet at det du skal gjøre, gjør det snart, og ingen av de andre skjønte hva han mente. Dette tolket jeg dithen at det var grunnlaget for Judas-evangeliets nye fortelling. I mellomtiden har flere koptologer revurdert denne oppfatningen, som kan være en misforståelse. Når det for eksempel sies om Judas at han overgår de andre disiplene, kan det bety at han er den som har skjønt minst. - Som to lærde herrer, hvordan forklarer dere korset og oppstandelsen?

MOXNES:- Det er flere tolkninger, men i vår kirke og kanskje også i mange andre land er det blitt litt ensidig fokusert på at Jesus døde for våre synder. Jeg tar ikke avstand fra det, men vil vise til at det er mange andre måter å nærme seg dette på.

SKARSAUNE: - Vi finner et stort spekter av modeller i Det nye testamente og i oldkirken. Jeg vil peke på tre. Først at Jesu død og oppstandelse beseirer døden, nesten som den skulle være en person. Dernest en kultisk soningsmodell, som i stor grad er opptatt av korset og døden. I en viss forstand er soningen fullført når Jesus er død. I de vestlige kirkene er denne forståelsen ofte den dominerende.

MOXNES: - Bildemessig finner du dette i gotikkens forvridde korsfestelsesscener.

SKARSAUNE: - Mens du har kamp-seier-modellen i de romanske bildene med kongekrone, ikke tornekrone. Den tredje modellen representerer skapelse og nyskapelse, kors og oppstandelse som skaperverkets forløsning. Kristus står som en motpol til det første mennesket, Adam. Han gjentar i grunnen historien om Adam og hans fall, men i revers.