Jordskjelv, tsunamier - død og fordervelse. På grunn av de alvorlige konsekvensene har fenomenene langt under oss fått økt interesse hos forskere kloden rundt. Måleinstrumenter er satt ut både for å være føre var og for å lære mer. Norske forskningsmiljøer ligger helt i verdenstoppen.

Små bevegelser

. Platene flytter seg med mellom to og fem centimeter i året. Å måle platenes bevegelse er viktig for å forutse hva som kan skje. På Svalbard er det en enorm måleantenne som via faste punkter mange lysår borte, såkalte kvasarer, måler bevegelser på jordens overflate med mer enn en millimeters nøyaktighet.Island ligger akkurat der to jordplater møtes, og ved Tingvellir ser en tydelig sprekken i landskapet som markerer skillet mellom den nordamerikanske plate og den eurasiske. På begge sider av sprekken har norske Statens kartverk måleinstrumenter, og målingene viser at den eurasiske platen beveger seg østover i forhold til den nordamerikanske.

Skjelv på Svalbard

. Forkastningene i havbunnen midt i Atlanteren streifer så vidt innom Svalbard. Nylig var det jordskjelv ved øygruppen. Samtidig er det registrert varme kilder i havet mellom Svalbard og Grønland og på selve Svalbard, blant annet i Bockfjorden og ved Hornsund.Der de 30-50 kilometer tykke platene glir fra hverandre, pipler det opp varme masser fra jordens indre. Disse kjøles ned og stivner og blir etterhvert til jordskorpeplater.Verdens fjell er resultat av at jordskorpens plater har kollidert med hverandre og presset landmassene oppover. Havdypene kan skyldes det samme, men her har platene presset hverandre nedover. Noen plater glir under naboplaten, og hele tiden fører dette til små og store jordskjelv.At grunnforholdene er urolige i California, skyldes at to store plater møtes og gnis sakte mot hverandre.

Puslespill

. Norge og Europa befinner seg på den eurasiske plate, mens Nord-Amerika flyter på sin egen plate. Afrika har sin plate, det samme har de øvrige kontinenter. Innimellom er det mindre plater som også lever sitt eget liv. Felles for dem alle er at de i tidenes morgen har hengt sammen i et slags superkontinent. Bilder fra rommet viser tydelig at verdens kontinenter passer sammen som puslespillbrikker.Disse brikkene er i fri drift fra eller mot hverandre. Noen har stabil kurs, mens andre roterer og opptrer mer vimsete.- Et internasjonalt nettverk overvåker situasjonen, og det er plassert ut måleutstyr på alle jordens plater, sier professor i geodesi Oddgeir Kristiansen ved Statens kartverk/UMB.Jordens overflate består av syv store plater og en rekke mindre. Via forskjellige målemetoder registrerer en alle typer bevegelser, også om havbunnen synker, noe som kan skape tsunamier. Bevegelser i havbunnen er også interessante for oljeindustriens offshoreplattformer.- Vi har metoder som kan fortelle med stor nøyaktighet om platenes retning og hastighet. Det gjenstår ennå mye forskning før vi kan forutse og varsle dramatiske hendelser som jordskjelv, sier Kristiansen.

Måler via verdensrommet.

Forskeren baserer seg på tre forskjellige måleinstrumenter. Noen ser jordkloden fra svært lang avstand, andre registrerer bevegelser fra satellitter 1000 kilometer over oss. Den tredje metoden baserer seg på GPS-satellitter som går i bane 20 000 kilometer over oss. Permanent utstyr av alle disse typene er plassert på strategiske steder rundt om i verden.I Ny-Ålesund på Svalbard har Statens kartverk en geodesi-stasjon, en kjempeantenne som ser jordskorpens bevegelser og jordens rotasjon der himmellegemer flere milliarder lysår bort er fastpunkt for målingene.Det finnes 38 antenner totalt. Ni er i Europa: På Svalbard, ved Göteborg, ved München og Effelberg i Tyskland, ved Madrid i Spania, ved Medicina, Matera og Noto i Italia og ved Svetloe i Russland.- Målingene gir meget viktig informasjon som kan etablere et referansesystem. Når vi har referansesystemet på plass og slår sammen data fra de tre forskjellige målemetodene, danner det seg et tydelig bilde av hvordan platene bevegelser seg i forhold til hverandre, forklarer professor Oddgeir Kristiansen.

Nye teorier.

Den tyske meteorologen Alfred Wegener lanserte i 1912 teorien om at verdens kontinenter for 225 millioner år siden hadde vært en enhet. Hans teori om kontinentaldrift ble ikke akseptert blant internasjonale forskere før rundt 1960.I 1962 publiserte den amerikanske geologen Harry Hess sin teori om havbunnssprengning, om at magma, eller flytende lava, fra jordens indre strømmer opp og danner ny jordskorpe, samtidig som gamle plater presses ned og blir til magma.I 1967 beskrev engelskmannen Dan McKenzie og amerikaneren Robert Parker hvordan bevegelsene til en stiv og udeformerbar plate vil lede til de konstruktive, destruktive og sidelengs platebevegelsene som kan observeres på jordens overflate.

Styres fra jordens indre.

Forskerne har ennå ikke funnet alle svarene på hva som driver platene, og hva som styrer deres bevegelser. Senter for geodynamikk ved Norges geologiske undersøkelse, NGU, jobber nå med nye teorier om at dynamikk og strømninger i jordens indre kan styre bevegelser på jordens overflate.