«Skulle ikke du ha vært her for en time siden?» Psykiaterens hjertelige mottagelse gjør oss en smule usikker, og vi mumler noe om at «vi kan ha misforstått hverandre».- Der har du forresten et typisk eksempel på mentalisering, fortsetter professor Sigmund Karterud, før vi har rukket å finne frem blokk og penn. - Mens jeg ventet på deg, gjorde jeg meg ulike tanker om hvorfor du ikke kom. Hadde du glemt hele avtalen, eller fått mer interessante oppdrag og droppet meg? Hadde det skjedd noe viktigere i mediebildet? Kanskje hadde du skadet deg på veien?Hverken Karterud eller vi andre går rundt og mentaliserer hele dagen. Det er mye vi gjør hvor reflektert tenkning er ikke er nødvendig. Vi nyter en øl, tar oss en dukkert, sjekker hva vi har igjen på kontoen ... Det er når vi forholder oss til den sosiale verden, som er full av løgner, ønsker, begjær, misforståelser, at vi trenger å forstå egne og andres motiver.

Mentalisere.

Det knusktørre ordet "mentalisering" er mer spenstig enn det høres ut. Mentalisering handler om å forstå seg selv og andre. Følgelig handler det også om å misforstå. Vi tolker andre mer eller mindre godt eller dårlig. Til syvende og sist handler det om hvor godt eller dårlig vi takler livet. Ikke noe småtteri. Er vår evne til mentalisering hemmet, får det følger for vår evne til å regulere våre følelser, og omgås folk på en fruktbar måte. Han som slår først og spør etterpå, var neppe blant de heldigste da evnen til mentalisering ble utviklet. Hun som "blør" fordi hun føler seg avvist av alle, har også et dårlig kompass å navigere etter. Også norske fagfolk har fattet interesse for begrepet. Sigmund Karterud og Finn Skårderud, begge professorer i psykiatri, har skrevet bok og artikler om emnet. De holder også kurs for helseansatte. Det som skiller mentalisering fra en rekke beslektede begreper, er at den rommer helheten i det komplekse, mellommenneskelige samspillet. Den rommer evnen til både å se seg selv og den andre og skille de to.Men hvordan utvikler vi så denne ferdigheten?

Tilknytning.

Vi blir ikke oss selv av oss selv. Våre sinn utvikles av å være til stede i andres sinn. Alle mennesker har et grunnleggende behov for tilknytning. Vår mentale utvikling, også den fysiske hjernens utvikling, blir påvirket av hvem vi møter og kvaliteten på møtene helt fra vi blir født. En trygg tilknytning til foreldre eller omsorgspersoner er stikkordet. Barnet opplever seg selv som seg, gjennom foreldrenes oppmerksomhet. Barnet gråter og møter trøst. Mor og far speiler barnets ubehag. De trøster også med pludrende lyder og handlinger som viser at de tar ansvar for den lille. De voksne markerer en likhet ogen forskjell. Slik lærer barnet at det selv og foreldrene har adskilte sinn, med ulike følelser. Slik såes evnen til å tolke verden. Mens en sikker tilknytning fra starten av skaper en nysgjerrighet overfor andres følelser og tanker, vil en usikker tilknytning stenge av for refleksjon og undring.Ny forskning viser at barn som vokser opp i familier der det samtales mye, og da særlig rundt det å forstå andre menneskers motiver, utvikler en bedre evne til mentalisering enn barn som ikke får samme stimulering.

Misforståelser.

Det er ikke noen selvfølge at vi får god nok ballast med oss fra starten. En person med svak evne til mentalisering setter ofte likhetstegn mellom seg selv og verden. Det øker faren for å misforstå andre og selv bli misforstått, noe som lett utløser sterke følelser. I verste fall kan vi komme til å handle på feil premisser. Ta kollegaen som passerer uten å hilse. Eller kjæresten som sitter fordypet i en bok halve kvelden. Følelsen av å bli avvist, av ikke å være verdifull melder seg raskt hos den andre, som kanskje kvitterer med avvisning, sinne, sure bemerkninger. Reaksjonene kan være tuftet på misforståelser. Blir denne reaksjonsmåten et mønster, kan det gå på psyken løs.Kanskje hadde ikke kollegaen et nag i siden til den andre, kanskje var han oppslukt i egne tanker, kanskje var han "deppa", nyforelsket. Selv om vi i utgangspunktet har en utviklet evne til mentalisering, kan vi i gitte situasjoner miste den. Å komme i affekt kan forkludre evnen til mer reflektert tenkning. Sinne, frykt, angst, ja også forelskelse kan gjøre oss mentalt blinde og få oss til å si og gjøre ting vi ellers ikke ville ha gjort, hadde vi fått tenkt oss litt om.