• Dette pissoaret i Stensparken i Oslo var ett av de mest brukte møtestedene for homofile menn midt på 1900-tallet, skriver Hans W. Kristiansen i boken <hak>Masker og motstand </hak>om norske homofiles kamp. Stedet fikk navnet tilnavnet "Kjærlighetskarusellen" på grunn av den runde formen.

    FOTO: DAN P. NEEGAARD

Da homofile måtte skjule seg

Norge for 50 år siden: Sex mellom menn er straffbart. Tausheten råder. Homofile må møtes i hemmelighet.

Kontrasten er enorm til dagens homoparader, partnerskap og åpenlyse kjærlighet mellom personer av samme kjønn:Homofile menn, rolig og diskret sammen på landsbygda i Norge på 1920-tallet. Uten konflikter med naboer og bygdefolk, tilsynelatende skånet for sjikane og utfrysing, snarere hviskende akseptert i små, gjennomsiktige grendemiljøer. Slik som Håkon og Magne, kjærester og samtidig vel ansette i bygda.Jo da, de fantes, hevder Hans W. Kristiansen. I boken Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920- 70 løfter han frem en lite kjent del av de homofiles historie i Norge: de mange tiårene før homofile "kom ut av skapet".

Lovforbud til 1972.

I et åpent samfunn der frodige homoparader kan fylle bygatene, der partnerskap er tillatt og synlige homofile kjærtegn knapt sjokkerer noen, kan det være nyttig å huske at sex mellom menn i Norge var forbudt ved lov frem til 1972. Først da ble paragraf 213 (som også omtalte dyresex) i straffeloven formelt fjernet. - Den homofile frigjøringsfortellingen er veldig unyansert. Det å stå frem, synlig og stolt, kan i dag oppfattes som den eneste rette måten å være homofil på, mens alt tidligere homoliv ses på som tilpasning. Ingen ønsker seg tilbake til 20- eller 50-tallet, men jeg vil gjerne anerkjenne heltene fra den gang, vise de positive tingene som faktisk skjedde, sier Hans W. Kristiansen, sosialantropolog og førsteamanuensis ved Høgskolen i Gjøvik, til Aftenposten. Under lokket av fortielse og undertrykkelse fant de homofile, både menn og kvinner, noen utveier og strategier for overlevelse. Det sentrale stikkordet var diskresjon. Det er denne "diskresjonslinjen" Hans W. Kristiansen altså forteller om. Og om norske småsamfunn som kunne være mer tolerante enn vi kanskje har antatt: "Jo, jeg vet det ble nevnt (...) Men det ble itte gjort noe nummer av det," svarer en gammel sambygding på spørsmålet om det ikke var rart at Håkon og Magne var et par.

Kallenavn.

Men de lå altså lavt i terrenget. Ikke bodde de sammen, ikke var det synlige kjærtegn, ikke var de annerledes kledd eller utfordret kjønnsrollene. Det hele var mange steder så diskret at folk knapt ante at det var noe som het homofili. Noe det til dels heller ikke gjorde. Begrepet er innarbeidet senere, og det het snarere at noen var "sånn", "sodomitt", "tvitullinger", "soper", "rævamann". I endel miljøer var temaet så uanstendig at det simpelthen ikke ble snakket om i det hele tatt, tausheten i Norge var til dels rungende. Hva denne ikke-eksistensen medførte for den enkelte homofile, er vanskelig å si. Nyere forskning har avdekket psykiske vansker og adskillige selvmord blant homofile, og forholdene var neppe enklere tidligere. Men Kristiansen forteller også om enkelte "frisoner". Ikke minst var det i endel ungdomsmiljøer tillatt med nakenhet, masturbering, seksuell lek mellom gutter. Dette ble sett på som naturlig utprøving og ungdommelig kåthet, det handlet slett ikke om homofili. I mange år var forøvrig tiltrekning mot eget kjønn ansett som et ungdomsfenomen, noe som ville gå over med alderen. Selv en kapasitet som helsedirektør Karl Evang mente det.

Kontaktannonser.

På 1940- og 50-tallet dukker også kontaktannonsene opp. Diskrete annonser i dameblader kunne gi tilgang til nettverk av homoseksuelle menn. I flere mindre byer fantes det slike nettverk, selv om det kunne bestå av bare en mann som hadde seksuelle relasjoner med en rekke andre menn og gutter i lokalsamfunnet. Generelt var småbyenes homser likevel sårbare for baksnakking, trakassering og vold, anfører Kristiansen. Det er derfor ikke underlig at de fleste homofile menn fra landsbygda og små byer endte i større byer som Oslo, Bergen og Trondheim. Særlig i Oslo fantes det møtesteder i det offentlige rom hvor erotiske møter mellom menn kunne innledes og ofte fullbyrdes.Bokstavelig talt foregikk dette ofte under jorden. Homofili var på 1940-, 50- og 60-tallet fremdeles så tabu at mange av møtene skjedde i underjordiske toalettanlegg. Offentlige toaletter og pissoarer sto i mange år sentralt i det norske homolivet. Flere av dem fikk uhøytidelige kallenavn som "Kjærlighetskarusellen" (et rundt pissoar i Sporveisgata), "Bel Amis" på Sagene og "Klagemuren" ved Deichmanske bibliotek. Endel av pissoarene ble etterhvert assosiert med bestemte kategorier av menn. "Der gikk bønda," ble det sagt om Østbanetoalettene. Dessuten var Frognerparken, spøkefullt kalt "Bushen", rene valfartsstedet. Mange homofile menn kunne gå faste runder fra det ene erotiske frirommet til neste, med opptil et dusin stoppesteder. Man ville treffe likesinnede - men ikke bli lagt merke til av andre. Politiet kunne dukke opp, med lommelykter på de ofte mørklagte toalettene. Da ble samtlige som var der brakt inn på politistasjonen. Etter noen timer ble folk ofte sluppet fri.- Mitt inntrykk er at arrestasjonene var få, det var liten håndhevelse av lovforbudet. Myndighetene la seg mer på en "fortielseslinje", slik at folk ikke skulle lære om dette, sier Hans W. Kristiansen.

"Normale" kom også.

Merkelig nok involverte mange av de seksuelle møtene menn som ikke så på seg selv som homoseksuelle. Flere studier av mannlig homoseksualitet i Europa har pekt på at slike møter helt frem til 1950-tallet foregikk mellom en homofil og en som så på seg selv som "normal". Å bli avslørt som homofil kunne koste dyrt. Man kunne kastes ut av huseieren, dessuten kunne jobben ryke. I tillegg til de mørklagte toalettene ble det derfor satset på diskrete møter i private, ofte velstående hjem. Her kunne nettverk og vennegjenger samles til middagsselskaper og fester. Veien inn i slike lukkede kretser kunne være lang, preget av så vel hemmelighold som mangel på invitasjon.

Forsiktig forbund.

Diskresjon var også et stikkord da Forbundet av 1948, den første norske organisering av homofile, ble dannet (forøvrig i mai 1950, årstallet i navnet skyldes den danske "moderforeningen" stiftet i 1948). Den første formannen, Rolf Løvaas, skrev om homofilisaken i pressen, men uten å fremstå som homofil selv. Og de som ville delta på medlemsmøte, måtte henvende seg til en postboksadresse i Oslo for å få vite møtestedet. Forbundet var, skriver Hans Kristiansen, det første "rom" i Norge der lesbiske kvinner og homofile menn møttes. 10. oktober 1958 het det i forbundets internavis "Oss Imellom" at "en milepæl" var nådd: For første gang deltok homofile kvinner og menn i en åpen diskusjon om homofiles situasjon, det skjedde på et lite møte i Psykologistudentenes Forening. Arne Heli var en av de mest aktive i Forbundet denne perioden. Heli ble aldri noen kjent figur utad. Først på slutten av 1960-tallet fikk norske homofile en kjent lederskikkelse: Karen-Christine Friele. Men det er en annen historie.

Les også

Siste fra Innsikt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Den diskrete kampen

For 60 år sidenble Forbundet av 1948 dannet. Den første organisasjonen for homofile hadde sitt utspring i Danmark, og fikk litt senere en norsk avdeling.For 50 år sidendeltok en norsk homofil for første gang i en åpen diskusjon om temaet. For 36 år siden - altså først i 1972 - ble lovforbudet mot homofili i Norge avskaffet.

Flere bilder

Arne Heli (t.h) i København rundt 1953, sammen med kjæresten Øivind Eckhoff. Heli var trolig den første homofile som sto frem offentlig. FOTO: FOTO FRA BOKEN

Rolf Løvaas var første leder i den norske delen av Forbundet av 1948.

Siste nytt