Les også Ahmet sitter i det lille rommet. Det blå lyset fra PC-skjermen treffer ansiktet, og gjennom vinduet kan han se epletreet og jordbærplantene i hagen utenfor. I rommet står et garderobeskap, en TV og en pult med hylleseksjoner. Og en PC. Ni kvadratmeter som rommer hele hans skjebne. Han legger høyre hånd rundt musen. Han vil - og han vil ikke. Pekefingeren trykker til. Et klikk, og han er i gang.Han kaller det marerittrommet.

Uskyldige kronestykker.

Ahmet er 10-11 år første gang han putter et kronestykke på automaten. Fryder seg over lyden av myntene som risler ned i skålen når han vinner. Han er med faren og onkelen på kjøpesenteret i drabantbyen der de bor. Han panter flasker og trillevogner. Spiller på Røde Kors-automater med kameratene, og alltid er det han som spiller mest. De andre blir lei seg og gir opp når de taper. Men ikke Ahmet. En skikkelig kvitt-eller-dobbelt-gutt. Han gir seg ikke.Ahmet har kontroll. Han er flink på skolen, godt likt av alle. En utadvendt og positiv gutt med mange interesser og mye fotball i fritiden. Tar seg ekstrajobber. Jobber mye og tjener godt. Og spiller.Ryktene går i innvandrermiljøet. Storebroren gifter seg. Kameratene gifter seg, men jentene skygger unna Ahmet.Ahmet er en spiller.På fotballbanen i La Manga varmer Ahmet opp i den spanske vårsolen sammen med de andre spillerne på det norske eliteserielaget. Det er mars måned, han er 19 år og i ferd med å ta et steg videre mot drømmen: Proffspiller i Barcelona. Først må han bare sikre seg fast plass som midtstopper på det norske laget. Pasningen kommer forkjært, han langer ut høyrebenet. Så smeller det.Muskelfestet ryker. Fotballdrømmen ryker. Skaden er permanent, og selvtilliten ryker.På fotballbanen i La Manga ryker alt.Ahmet får ikke sove. Når han er alene på rommet, gråter han. På jobben, på skolen, sammen med familien tenker han bare på én ting: Han lykkes ikke. Han er en taper. En som ikke innfrir.Han trekker seg unna, blir mer og mer taus. Men familien ser hvordan det står til. Han orker ikke treffe venner, kutter alle aktivitetene han likte. Han gir opp livet.Men ikke spillingen.Han bruker tusenlapper på automater og bingo. Leverer trofast kuponger til Norsk Tipping. Og han holder på lagerjobben, som skaffer ham solide inntekter ved siden av studiene. En oktoberkveld i 2003 styrer han som vanlig trucken mellom hyllene i den iskalde lagerhallen, og som vanlig snakker han med kollegene om tipping og fotball. Formannen tar ham med til pauserommet, og på PC-en blir han vist hjemmesiden til Expekt og hvordan han kan sette penger på fotball på nettet. Han trodde nettspill var vanskelig. Nå skjønner han at det er enkelt.Hjemme etter jobb hilser han kjapt på foreldrene og setter seg på gutterommet. Logger seg på hos Expekt og satser 250 kroner på fem Champions League kamper. Bare for å teste. Ikke trenger han pengene, og egentlig tror han det er lureri. Han ser kampene på TV i stua sammen med foreldrene. Han trenger ikke si noe. De ser på ham at han har spilt. Og tapt.Et par minutter tok det å skaffe seg en identitet som nettgambler. Han oppga en e-postadresse, et Visanummer og et passord. Han valgte navnet til brorens grå og hvite huskatt: Iselin. Iselin skulle bli med ham på en lang og kostbar ferd i cyberspace.

Stopp innsatsen, la kulen rulle.

Dagen etter er han tilbake foran PC-en. Innsatsen er beskjeden. Men beløpene betyr lite. Når han tipper hos Narvesen, er 5000 kroner en stor bunke 200-lapper. Nå er penger bare tall på en skjerm. Han blir glad når spillselskapet melder at han har fått bonus på flere tusen kroner. Men pengene må brukes som innsats, og han må selv først spytte i det tredobbelte. Bonusen lokker ham inn i kasinoavdelingen. Han finner sin favoritt blant 300-400 spill: Rullett. Så lett. Satse penger. La kulen rulle. Tape eller vinne. Med et museklikk. Han tester spillet gratis med lekepenger. Vinnerlykken er overveldende, og han ergrer seg over at gevinsten som fosser inn, ikke er ekte. Skrittet til ekte penger tar han med å sette 50 kroner på tallet null. Det går inn. 1800 ekte kroner på kontoen. Selvsagt øker han. Vinner. Satser. Vinner igjen. 25 000 i løpet av kvelden. På jobben jubler kollegene. Ingen har hørt om maken til gevinst.

Superlønn og stygge tap.

Hjemme tilbringer han all fritid på gutterommet. Foreldrene tror han chatter, og at spillingen fortsatt handler om å levere kuponger på Narvesen. De første ukene vinner han. Mye. Føler at han behersker spillet og øker innsatsen. Plusser flere nuller på 50- og 100-lappene.Men tapene kommer. Gevinster på 70 000 kroner eller mer fordufter i flimmeret på skjermen. Han jager dem med nye, større beløp. Må vinne tilbake det han har tapt. Han sitter oppe til 2- 3 om natten. Likevel står han opp syv. Fikser både studier og jobb. Med hjelp fra foreldrene kjøper han egen femroms rekkehusleilighet med hageflekk og flytter for seg selv. Men det som betyr noe, er spillingen. Å vinne tilbake det han har tapt.Tapene lar seg ikke fange. Han låner mer på leiligheten - gjelden til familie og venner øker. Men det monner ikke mot tallene som ruller på skjermen hver kveld. Foreldrene orker ikke tanken på å stå i gjeld til andre og skraper sammen 300 000 for å hjelpe sønnen. Han forfalsker innbetaling til to av spillselskapene for å spille for penger han ikke har. Begge steder blir han svartelistet.Han hater seg selv. Men det døyver ikke spillesuget.Han får ny, fast jobb i 2006. Å være selger med provisjon, passer ham perfekt. Han sitter ved telefonen 12 timer hver dag. Dropper lunsjen i frykt for å gå glipp av salg og fortjeneste. Når han ser tallet 40 000 på den første lønnsslippen, er det et sjokk. Neste måned står det 70 000. Er det mulig å tjene så mye? 90 000 som tredje utbetaling, er uvirkelig. Tre måneder på rad casher superselgeren inn 140 000 kroner.Men hver eneste lønningsdag tar det ham toppen en time foran PC-en å svi av alt. Resultatet av hver eneste kunde han har overtalt. Av hver eneste time overtid. Av hver eneste lunsjpause han har droppet. Hver kveld kommer et siste tastetrykk da alt er borte. Han orker ikke vente med å spille til neste lønning og låner penger der han kan. Med en årslønn på nesten en million ordner det seg.
Ahmet sitter i det lille rommet. Det er annen påskedag i år. Spillet "Hi-Lo Gambler" til bet365.com fyller skjermen. Vil neste kort som kommer opp, være høyere eller lavere enn kortet som allerede ligger fremme?Flere dager på rad har Ahmet vunnet og samlet seg en gevinst på 825 000. Summen blinker i skjermens høyre hjørne. I fem dager har summen blinket i skjermens høyre hjørne. Fristet ham. Men han har holdt igjen. Har ikke satset pengene, ikke spilt videre. Han har kjent suget vokse, men han har bestemt seg. Han vil ta ut gevinsten og betale på gjelden.I fem dager har Ahmet vært lykkelig. Sikker på at han vil klare det. Denne gangen skal han ikke være dum å spille bort alt.Fem dager er gått siden han trykket på utbetalingsknappen, som gir selskapet beskjed om å overføre pengene til bankkontoen hans. Og i disse fem dagene har han, som nå, sett 825 000 blinke på skjermen. Hans penger. Men det drøyer. Pengene kommer ikke. Han er rastløs og utålmodig. For hele tiden er den andre knappen der, den han kan klikke på for å stanse hele utbetalingsprosessen.Ahmet har purret på spillselskapet, men ingen penger er kommet. De kjenner svakheten hans, utålmodigheten. Og de drøyer med pengene. Ahmet fører cursoren over skjermen, lar den stanse over en av knappene. Han trykker.Så skjer det som gir rommet navn:MARERITTET.Han klikker på "Avbryt uttak"-knappen.På under en halv time er pengene borte. 825 000 kroner. Ikke 825 000 tall, ikke 825 000 siffer, men 825 000 ekte kroner.Han hyler, sparker, kaster mobilen i veggen, raserer leiligheten. Det siste klikket. Herregud! Han vet at alt snur denne dagen. Vendepunktdagen. Herfra går det utfor. Og det går fort. Han googler "forbrukslån", og opp kommer listen over nye pengekilder. Långivere som ikke krever sikkerhet. Han viser dem selvangivelsen og lønnsslippen, og han får alltid makslån. 250 000. 350 000. Ingen spør hva han skal bruke pengene til. Men rentene er høye - over 20 prosent. Gjelden hoper seg opp.På jobben er det mindre å gjøre, færre salg. Markedet tørker inn. Lønningen strekker ikke til. Postkassen fylles - hver dag nye krav, nye forfall. Det er mai måned, og han skjønner at det er slutt.

Det aller siste spillet.

Ahmet sitter i det lille rommet. Ute tar høsten de første nappetak i epletreet og jordbærplantene. Septemberdagen er hustrig. Det blå lyset fra PC-skjermen treffer fortsatt ansiktet, men Ahmet strekker hånden ut mot den store papirbunken som ligger i hylleseksjonen. Inkassokravene. Han skylder mellom seks og syv millioner kroner. Ekte penger.Han har innsett nederlaget. Han har oppsøkt fastlegen. Fått en diagnose - patologisk spillegalskap - og en henvisning til behandling og psykolog, som skal hjelpe ham å kutte ut spillingen. Han spiller fortsatt litt, men det begrenser seg selv. Han har nesten ikke inntekt lenger. Men han skal kutte helt ut.Foreldrene har solgt sin egen leilighet og overtatt rekkehuset hans på tvangssalg. Han har kontaktet advokat og JussBuss. Skrevet brev til samtlige av sine 40-talls kreditorer og bedt om gjeldsordning. Og fått avslag fra dem alle.Han har meldt seg inn i Gjeldsofferalliansen - nå setter han sin lit til den offentlige gjeldsordningen. Han vet han får avslag hvis de holder seg strengt til regelboken, men han har et ørlite håp om at hans egen innsats for å rydde opp skal være nok til å gi ham en sjanse.Han legger ingen planer, tar en dag av gangen.Han sitter med inkassobunken i marerittrommet. På nettsiden til bet365.com ruller en kolonne med siste nytt fra spillselskapet. De gratulerer Ahmet. Han vant All Stars-finalen, som spillselskapet arrangerte over fire helger i august. 1000 pund i premie. Han vant fordi han satset mest. Premien gikk til ham som tapte mest.
(Det fiktive navnet "Ahmet" er valgt i samråd med hovedpersonen)