Knapt noen toppolitiker i det 20. århundre kjente Kaukasus bedre enn Josef Stalin. Med georgiske og ossetiske aner var han selv en del av det kaukasiske lappeteppet av nasjoner. I voksen alder var det han som fikk ansvaret for å tegne kartet over det som skulle bli Sovjetunionen.Resultatet ble katastrofalt. Som såkalt folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål i sovjetregjeringen sørget nemlig Stalin for å bygge de motsetningene Tsar-Russland var så fullt av, inn i de nye sovjetrepublikkene. Lenge var dette en glemt historie. Gjennom Stalin-tiden og de fleste år etter den annen verdenskrig het det offisielt at alle nasjonale motsetninger i Sovjetunionen var løst. Alle nasjonaliteter levde sammen i fred. Spesielt elsket alle det russiske majoritetsfolket, fortalte sovjetpropagandaen.Naturligvis visste Stalin bedre. Han kjente godt til de gamle motsetningene som eksisterte mellom georgiere og russere og mellom russere og de ulike muslimske folkeslagene i Kaukasus. Aller mest eksplosivt var det århundregamle hatet mellom kristne armenere og muslimske aserbajdsjanere, noe Stalin fikk bekreftet da han arbeidet som agitator for det russiske bolsjevikpartiet i Kaukasus i årene like etter forrige århundreskifte.

Inn i Sovjet.

Da Tsar-Russland brøt sammen i 1917, fulgte noen år med borgerkrig. Både i Ukraina, Sentral-Asia, Polen, Finland og ikke minst i Stalins hjemland Georgia tok nasjonale bevegelser sikte på å danne egne republikker.Etter at bolsjevikene hadde klart å slå de hvite, tsarvennlige styrkene, gikk de løs på de opprørske nasjonalitetene. I løpet av årene 1920-21 ble så vel Georgia som Ukraina brakt inn i den sovjetiske folden. Dermed kunne det nye kommunistiske regimet sette seg ned og tegne kartet over det tidligere russiske imperiet på ny. Selv om Stalin opprinnelige var georgier og ikke russer, ble det sovjetkartet han tegnet, basert på at russerne skulle være det dominerende folkeslaget i det nye imperiet, akkurat slik de hadde vært i Tsar-Russland. Derfor sørget han for å tegne et kart over Ukraina som rommet store områder der det stort sett bare bodde russisktalende.Slik sørget han for å balansere den rent ukrainske befolkningen i Vest-Ukraina med en mer eller mindre ren russisk befolkning i Øst-Ukraina. Skulle vest-ukrainerne ønske å løsrive seg fra det russiske herredømmet, ville de måtte hanskes med en stor russisk befolkningsgruppe innenfor sin egen republikk.

Mindretall i eget land.

På samme måte ble Kasakhstan tegnet med vide grenser der det var plass til en stor innflytting av ulike folkegrupper. Fra og med 1930-tallet flyttet millioner av russere og ukrainere inn i spesielt den nordlige delen av republikken.Slik kom kasakhene i mindretall i sin egen republikk. Skulle noen komme på ideen om å skape et selvstendig Kasakhstan, ville en stor russisk befolkningsgruppe støtte lojalt opp om kommunistregimet, antok man. I mange republikker var det imidlertid ikke mulig å få til denne etniske miksen mellom den innfødte og den russisktalende befolkningen. Da sørget man i alle tilfeller for at nestkommanderende i det lokale kommunistpartiet alltid var russer, slik at man overalt hadde en pålitelig mann på plass om den lokale befolkningen skulle vise seg opposisjonell.

Lappeteppet.

Endelig hadde man en spesiell mekanisme som Stalin sørget for å bygge inn i en rekke sovjet-republikker: Han laget et lappeteppe av såkalt autonome (= selvstyrte) enheter. Paradeeksempelet var Nagorno-Karabakh, den kristne, armensktalende enklaven som lå bare noen kilometer fra nærmeste punkt i sovjetrepublikken Armenia.Ved å legge Nagorno-Karabakh under Aserbajdsjan og ikke under Armenia, sørget Stalin for å forlenge hatet mellom de to folkegruppene. Men han forsterket også avhengigheten av Moskva; aserbajdsjanerne ville alltid være opptatt av å holde armenerne ute. De måtte søke støtte hos herskerne i Kreml.Armenerne hadde på sin side interesse av å opprettholde en så sterk posisjon som mulig. Dermed gikk også for dem veien via Kreml. Det aller mest kompliserte byggverket innenfor Sovjetunionen var Georgia. Foruten at georgierne selv snakker fire ulike språk eller dialekter, ble den georgiske sovjetrepublikken konstruert med én selvstyrt republikk, Abkhasia, der den opprinnelige muslimske befolkning var i mindretall og de kristne georgiere i flertall. I den andre selvstyrte republikken, Adjara, var den muslimske, georgisktalende befolkningen i flertall. Deretter kom det ett selvstyrt fylke, Sør-Ossetia, der ossetere var i flertall og georgiere i mindretall.

Gikk bra lenge.

Så lenge Sovjetunionen eksisterte, gikk dette forholdsvis bra, ettersom makten jo lå i hendene på det allmektige kommunistpartiet.Men etter at Sovjet begynte å knake i sammenføyningene på slutten av 1980-tallet, kom en rekke med konflikter der georgierne kjempet for å beholde sitt land intakt. Mot dem sto abkhasere og ossetere, som kjempet for å overleve som små folkegrupper.I september 1993 unngikk Georgias statssjef Eduard Sjevardnadze så vidt å bli drept da abkhasiske opprørere inntok provinshovedstaden Sukhumi. Etter den russiske invasjonen i Georgia i august har det vært fred i Kaukasus. Men på alle sider av frontlinjene, både i Georgia, i Armenia og i Aserbajdsjan, snakkes det om fremtidige kriger. Og Ukraina fortsetter å være et sterkt splittet land.Et oppgjør mellom russere og ukrainere vil få Georgia-krigen i august til å fremstå som en ren forpostfektning.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten