Iranske myndigheter var full av selvgratulasjoner etter at det islamistiske regimet for kort tid siden lyktes med å sende en satellitt i bane rundt jorden:
På et stort anlagt møte etter rakettoppskytingen, der 30-årsjubileet for den islamistiske revolusjonen i 1979 ble feiret, fastslo landets president Mahmoud Ahmadinejad intet mindre enn at iranske vitenskapsmenn hadde etablert seg i verdenseliten.
–Et av de viktigste resultater av den islamske revolusjonen er Irans økende status. Landet spiller en avgjørende og innflytelsesrik rolle i alle globale spørsmål, sa Ahmadinejad til en feststemt forsamling i hovedstaden Teheran.
Til en viss grad har den iranske presidenten rett: Hittil er det bare åtte land som har klart å skyte egne satellitter opp i verdensrommet og plassert dem i bane rundt jorden. Det dreier seg om USA, Russland, Frankrike, Japan, Kina, Storbritannia, India og Israel. Legger man til noen få andre land, for eksempel Tyskland og Brasil, har man hele listen over land som teller i dagens verden. Det er i den gruppen Ahmadinejad mener Iran hører hjemme.
I andre land har begeistringen over den iranske satellitten vært mer avmålt. Akkurat som da Sovjetunionen skjøt opp verdens første kunstige satellitt som gikk i bane rundt jorden i 1957, ble budskapet umiddelbart forstått: Når et land er i stand til å sende opp satellitter i verdensrommet, vil det også være i stand til å utvikle interkontinentale raketter. Den dagen Iran har interkontinentale raketter, vil landet bli i stand til å ramme ethvert punkt på kloden. Den iranske revolusjonsgarden, som kontrollerer Irans strategiske våpen, kan plassere New York på kartet over potensielle mål for iranske raketter, i hvert fall teoretisk sett.
Dette marerittscenariet ligger uansett noen år frem i tid. Iranske vitenskapsmenn og ingeniører må løse en rekke problemer før de har bygget en interkontinental rakett med atomstridshode. Men vestlige eksperter som følger Irans romprogram, etterlater ingen tvil om at iranerne er i gang med et hektisk program for å utvikle raketter som er kraftigere, som når lengre og som kan ta større last enn de i dag er i stand til.
Kraft og styring.
Raketter som sender satellitter ut i verdensrommet, kan bestå av flere trinn, de må være kraftige og de må ha gode styringssystemer. Nøyaktig det samme er nødvendig når man skal utvikle interkontinentale missiler. Selve grunnsteinen i det iranske rakettprogrammet er Shahab-3-raketten, muligens en iransk utgave av en opprinnelig nordkoreansk rakett. Safir-2-raketten, som i forrige uke sendte satellitten Omid ut i verdensrommet, er etter alt å dømme den sivile varianten av Shahab-3. Da de iranske ingeniørene viste at de klarte å skyte Safir-2 opp i atmosfæren og deretter plasserte satellitten Omid i bane rundt jorden, demonstrerte de at de forlengst har klart å løse utfordringen med styringssystemene.
Omid-satellitten hadde bare en vekt på omkring 27 kilo. Et kjernefysisk stridshode er adskillig tyngre. Likevel er det ingen grunn til å avfeie det iranske prosjektet. Det ser ikke ut til å være noe i veien for at iranerne utvikler Shahab-3-raketten slik at den blir i stand til å bære med seg den lasten som er nødvendig. For tre år siden ble det antatt at iranerne hadde noen titalls Shahab-3-raketter. Etter den tid har de produsert kanskje et par hundre raketter av denne typen.
Atomstridshodet.
Fortsatt vil likevel noe vesentlig mangle: Skal en iransk interkontinental rakett være et mulig masseødeleggelsesvåpen som kan legge enten israelske eller vestlige storbyer i grus, må man også være i stand til å bygge et atomstridshode. Ingen vet pr. dags dato hvor langt unna Iran er fra å konstruere et stridshode med atomladning. Landets kjernefysiske anlegg er omhyggelig bevoktet og omgitt av stor grad av hemmelighold.
Så sent som i forrige måned publiserte den anerkjente amerikanske eksperten David Albright en rapport der han tok for seg hva man i dag vet om det iranske atomprogrammet. Hans anslag gir ikke grobunn for optimisme: Iran vil innen forholdsvis kort tid ha så mye som 15000 sentrifuger for å produsere spaltbart materiale. Denne kapasiteten er ikke nok til å produsere materiale til et atomkraftverk, men mer enn nok til å produsere materiale til flere atombomber. I november i fjor hadde landet omkring 435 kilo lavanriket uran. Man må ha mellom 700 og 1000 kilo for å bygge én bombe.
–Iran er i ferd med å nå en teknologisk milepæl i løpet av første halvår i 2009, skriver Albright. Prestestaten kan med andre ord i løpet av året vi nå er inne i, stå foran to gjennombrudd: For det første å skaffe seg et arsenal av langtrekkende raketter. For det andre å produsere en atombombe.
Tåkela program?
Romekspert Erik Tandberg er lite optimistisk når det gjelder Irans romprogram.
–Da Iran i forrige uke sendte ut en satellitt i verdensrommet, kan det ha vært en tåkeleggingsmanøver for et omfattende militært rakettprogram, tror romfartseksperten Erik Tandberg.
–Mange tror at man først sender opp en sivil satellitt og deretter utvikler et militært interkontinentalt missil. Slik er det normalt ikke. Den sivile satellitten kan like gjerne være et slags PR-stunt for å tåkelegge den militære rakettprogrammet, sier han.
Tandberg tror at Iran prioriterer det militære programmet, men at man har tilpasset en militær rakett til sivilt bruk og deretter skutt opp en sivil satellitt. Dermed får romprogrammet et mer sivilt preg.
–Det samme skjer i Nord-Korea. Også den sovjetiske Sputnik 1 ble i 1957 skutt opp ved hjelp av en tilpasset militær rakett. Det gjorde for øvrig også USAs første satellitt, Explorer 1.
Tandberg slår fast at den iranske Shahab-3 i likhet med den nordkoreanske raketten Taepodong er utviklet med utenlandsk hjelp. Taepodong 2 kan ha en rekkevidde på mer enn 6000 kilometer. Dermed er veien frem til et missil som kan nå et annet kontinent, ikke lang, sier han.
Kilder: Globalsecurity.org
Institute for Science and International Security.
Spiegel online
